Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 74:1–23

En mạskil.* Av Ạsaf.+ 74  Hvorfor, Gud, har du forkastet for evig?+ Hvorfor fortsetter din vrede å ryke mot hjorden på ditt beite?+   Kom i hu din forsamling som du ervervet deg for lenge siden,+ den stammen som du gjenløste som din arv,+ dette Sion-fjellet hvor du har bodd.+   Løft dine skritt til de varige ødeleggelser!*+ Alt har fienden behandlet ille på det hellige sted.+   De som viser fiendtlighet mot deg, har brølt midt på ditt møtested.+ De har satt sine egne tegn som tegn.+   En* er alminnelig kjent for å være lik den som løfter økser høyt mot et kratt* av trær.   Og nå slår de løs på dets utskjæringer, alle sammen, med håndøks og stenger med jernspiss.+   Til ilden har de overlatt din helligdom.+ Like til jorden har de vanhelliget ditt navns bolig.+   De, ja deres avkom, har i forening sagt i sitt hjerte: «Alle Guds* møtesteder i landet skal brennes.»+   Våre tegn har vi ikke sett; det finnes ikke lenger noen profet,+ og det er ingen hos oss som vet hvor lenge. 10  Hvor lenge, Gud, skal motstanderen fortsette å håne?+ Skal fienden fortsette å behandle ditt navn respektløst for evig?+ 11  Hvorfor holder du din hånd, ja din høyre hånd, tilbaketrukket+ fra din barms midte for å gjøre ende på oss?* 12  Og likevel er Gud min Konge fra fordums tid,+ den som tilveiebringer storslagen frelse midt på jorden.+ 13  Det var du som rørte opp havet med din styrke;+ du knuste havuhyrenes hoder i vannene.+ 14  Du selv slo Leviạtans*+ hoder i stykker. Du gikk i gang med å gi den som føde til folket, til dem som bor i de vannløse områder.+ 15  Du er den som kløvde kilden og bekken;+ du selv tørket ut stadig rennende elver.+ 16  Deg tilhører dagen; deg tilhører også natten.+ Du selv beredte lyskilden, ja solen.+ 17  Det var du som fastsatte alle jordens grenser;+ sommer og vinter — du formet dem.+ 18  Husk dette: Fienden har hånt, Jehova,+ og et uforstandig folk har behandlet ditt navn respektløst.+ 19  Gi ikke villdyret din turteldues sjel.+ Glem ikke dine nødstiltes liv for evig.+ 20  Fest blikket på pakten,+ for jordens mørke steder er blitt fulle av voldsboliger.+ 21  Måtte den undertrykte ikke vende ydmyket tilbake.+ Måtte den nødstilte og den fattige lovprise ditt navn.+ 22  Å, reis deg, Gud; før din egen rettssak!+ Husk den hån den uforstandige har rettet mot deg dagen lang.+ 23  Glem ikke røsten av dem som viser fiendtlighet mot deg.+ Larmen fra dem som reiser seg mot deg, stiger stadig opp.+

Fotnoter

Se fotn. til 32:0.
El.: «Styr dine skritt opp til de varige ruiner!»
El.: «Han», dvs. fienden.
El.: «en tykning».
«Guds». Hebr.: ’El.
El.: «tilbaketrukket, enda du har tatt den ut fra din barm? Nå går det mot enden for oss».
«Leviatans», MSy; T: «Faraos sterkes»; LXXVg(iuxta LXX): «dragens; den store slangens».