Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 139:1–24

Til dirigenten. Av David. En sang med musikkledsagelse. 139  Jehova, du har ransaket meg, og du kjenner meg.+   Du — du vet det når jeg setter meg, og når jeg reiser meg.+ Du har gitt akt på min tanke langt bortefra.+   Når jeg er på reise, og når jeg ligger utstrakt, har du utmålt det,+ og alle mine veier er du blitt fortrolig med.+   For det er ikke et ord på min tunge,+ men se, Jehova, du vet det allerede, alt sammen.+   Bakfra og forfra har du kringsatt meg, og du legger din hånd på meg.   Slik kunnskap er for underfull for meg.+ Den er så høyt hevet at jeg ikke kan nå den.+   Hvor kan jeg gå fra din ånd,*+ og hvor kan jeg flykte fra ditt ansikt?+   Om jeg skulle stige opp til himmelen, ville du være der,+ og om jeg skulle re min seng i Sjẹol,* se, da ville du være der.+   Tok jeg daggryets vinger,+ så jeg kunne bo i det ytterste hav,+ 10  ville din hånd lede meg også der,+ og din høyre hånd ville gripe fatt i meg.+ 11  Og skulle jeg si: «Sannelig, mørket vil brått falle over meg!»,+ da ville natten være lys omkring meg.+ 12  Ikke engang mørket ville vise seg å være for mørkt for deg,+ men natten ville lyse liksom dagen;+ mørket kunne like gjerne være lyset.*+ 13  For du — du frambrakte mine nyrer;+ du holdt meg avskjermet i min mors liv.+ 14  Jeg skal prise deg fordi jeg på en fryktinngytende måte er dannet på underfullt vis.+ Dine gjerninger er underfulle,+ det vet min sjel så vel.+ 15  Mine ben var ikke skjult for deg+ da jeg ble dannet i det skjulte,+ da jeg ble vevd i jordens dypeste deler.*+ 16  Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo,+ og i din bok var alle dets deler skrevet opp, hva angår de dager da de ble formet+ og det ennå ikke fantes én av dem. 17  Ja, hvor dyrebare dine tanker er for meg!+ Gud,* hvor mye den fulle sum av dem beløper seg til!*+ 18  Skulle jeg forsøke å telle dem, ville de være flere enn sandkornene.+ Jeg har våknet,* og likevel er jeg fortsatt hos deg.+ 19  Å, om du, Gud,* ville drepe den onde!+ Da skulle selv de menn som har blodskyld,*+ visselig vike fra meg, 20  de som sier ting om deg i samsvar med sine egne tanker;+ de har brukt ditt navn på en uverdig måte+ — dine motstandere.+ 21  Hater jeg ikke dem som intenst hater deg, Jehova,+ og føler jeg ikke vemmelse for dem som gjør opprør mot deg?+ 22  Jeg hater dem med et fullstendig hat.+ Fiender er de blitt for meg.+ 23  Ransak meg, Gud,* og kjenn mitt hjerte.+ Gransk meg og kjenn mine foruroligende tanker,+ 24  og se om det er en smertefull vei i meg,+ og led meg på den uavgrensede tids vei.+

Fotnoter

«fra din ånd». Hebr.: meruchẹkha; gr.: apọ tou pneumatọs sou; lat.: ab spịritu tụo.
«Sjeol». Hebr.: sje’ọl; gr.: haiden; syr.: lasjiul; lat. (Vg[iuxta LXX]): infẹrnum. Se tillegget, 4B.
Bokst.: «som mørket, som lyset»; el.: «som mørket, så lyset».
«dypeste deler». Jf. fotn. til 63:9.
«Gud». Hebr.: ’El.
El.: «hvor veldig den fulle sum av dem er».
«Jeg har nådd min ende», 3 hebr. hss.
«Gud». Hebr.: ’Elọah.
El.: «de blodtørstige menn». Bokst.: «blods [flt. på hebr.] menn».
«Gud». Hebr.: ’El.