Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Romerne 4:1–25

4  Når det forholder seg slik, hva skal vi da si om Abraham, vår forfader+ etter kjødet?*  Hvis for eksempel Abraham ble erklært rettferdig som følge av gjerninger,+ ville han ha grunn til å rose seg; men ikke overfor Gud.  For hva sier skriftstedet? «Abraham viste tro på Jehova,* og det ble tilregnet ham som rettferdighet.»+  Men den som utfører gjerninger,+ får ikke lønnen tilregnet* som en ufortjent godhet,+ men som en skyldighet.+  Den derimot som ikke utfører gjerninger, men tror+ på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, ham tilregnes hans tro som rettferdighet.+  På samme måte taler også David om den lykke det menneske har* som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:  «Lykkelige er de som har fått sine lovløse gjerninger tilgitt+ og sine synder dekket over;+  lykkelig er den mann hvis synd Jehova* slett ikke vil ta i betraktning.»+  Kommer da denne lykke bare over omskårne eller også over uomskårne?+ Vi sier jo: «Troen ble tilregnet Abraham som rettferdighet.»+ 10  Under hvilke omstendigheter ble den så tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret?+ Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret. 11  Og han fikk et tegn,+ nemlig omskjærelsen, som et segl* på den rettferdighet ved troen som han hadde mens han var i sin uomskårne tilstand, for at han skulle være far+ til alle dem som har tro+ mens de er uomskåret, så de kunne bli tilregnet rettferdighet; 12  og far til omskåret avkom, ikke bare til dem som holder seg til omskjærelsen, men også til dem som vandrer ordentlig i fotsporene av den tro som vår far+ Abraham hadde mens han var i den uomskårne tilstand. 13  For det var ikke ved lov at Abraham eller hans ætt fikk det løfte+ at han skulle være arving til en verden, men det var ved rettferdigheten ved tro.+ 14  For hvis de som holder seg til lov, er arvinger, er troen blitt gjort unyttig, og løftet er blitt opphevet.+ 15  I virkeligheten framkaller Loven vrede,+ men hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.+ 16  Av denne grunn var det som følge av tro, så det kunne være i samsvar med ufortjent godhet,+ for at løftet+ skulle være sikkert for hele hans ætt,+ ikke bare for den som holder seg til Loven, men også for den som holder seg til Abrahams tro. (Han er far+ til oss alle, 17  slik som det står skrevet: «Jeg har satt deg som far til mange nasjoner.»)+ Dette var innfor Ham som han trodde på, ja innfor Gud, som gjør de døde levende+ og kaller* de ting som ikke er, som om de var.+ 18  Skjønt utenfor håp hadde han på grunnlag av håp likevel tro,+ for at han skulle kunne bli far til mange nasjoner+ i samsvar med det som var blitt sagt: «Slik skal din ætt bli.»+ 19  Og selv om han ikke ble svak i troen, tenkte han på sin egen kropp, som nå allerede var så godt som død,+ ettersom han var omkring hundre år gammel,+ og også på det at Saras morsliv var dødt.+ 20  Men på grunn av Guds løfte+ vaklet han ikke i mangel på tro,+ men ble sterk ved sin tro,+ idet han gav Gud ære 21  og var fullt overbevist om at det han hadde lovt, var han også i stand til å gjøre.+ 22  Derfor «ble det tilregnet ham som rettferdighet».+ 23  At «det ble tilregnet+ ham», ble imidlertid ikke skrevet bare for hans skyld,+ 24  men også for vår skyld, som det skal tilregnes, fordi vi tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde.+ 25  Han ble overgitt for våre overtredelsers skyld,+ og han ble oppreist for at vi skulle bli erklært rettferdige.+

Fotnoter

«si om Abraham . . . kjødet», B; אADVg: «si at Abraham, vår forfader etter kjødet, har oppnådd».
Se tillegget, 1D.
«får . . . tilregnet». Gr.: logịzetai; lat.: inputạtur.
El.: «På samme måte uttaler også David lykkeligprisningen over det menneske».
Se tillegget, 1D.
El.: «en bekreftelse».
El.: «taler om»; el.: «kaller på».