Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Matteus 27:1–66

27  Da det var blitt morgen, holdt alle overprestene og folkets eldste rådslagning mot Jesus for å kunne drepe ham.+  Og etter at de hadde bundet ham, førte de ham bort og overgav ham til Pilatus, stattholderen.+  Da Judas, som hadde forrådt ham, så at han var blitt dømt, fikk han samvittighetsnag og leverte tilbake de tretti+ sølvstykkene til overprestene og de eldste  og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte rettferdig blod.»+ De sa: «Hva angår det oss? Det blir din sak!»+  Da kastet han sølvstykkene inn i templet* og drog sin vei og gikk bort og hengte seg.+  Men overprestene tok sølvstykkene og sa: «Det er ikke tillatt å legge dem på det hellige sted for bidrag, for de er betaling for blod.»  Etter at de hadde rådført seg med hverandre, kjøpte de pottemakerens mark for dem, til gravlegging av fremmede.  Derfor er denne marken blitt kalt «Blodmarken»+ helt til denne dag.  Da ble det oppfylt, det som ble talt gjennom profeten Jeremia,* som sa: «Og de tok* de tretti sølvstykkene,+ prisen for den mann som det var satt en pris på, ham som noen av Israels sønner hadde satt en pris på, 10  og de gav* dem for pottemakerens+ mark, i samsvar med det Jehova* hadde befalt meg.» 11  Jesus stod nå framfor stattholderen; og stattholderen stilte ham spørsmålet: «Er du jødenes konge?»+ Jesus svarte: «Du sier det selv.»+ 12  Men da han ble anklaget+ av overprestene og de eldste, gav han ikke noe svar.+ 13  Så sa Pilatus til ham: «Hører du ikke hvor mange ting de vitner mot deg?»+ 14  Men han svarte ham ikke, nei ikke et ord, så stattholderen undret seg meget.+ 15  Nå pleide stattholderen på hver høytid å gi folkemengden en fange fri, den de ønsket.+ 16  Akkurat på den tiden hadde de en beryktet fange som het Bạrabbas.+ 17  Da de var samlet, sa derfor Pilatus til dem: «Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri — Bạrabbas eller Jesus, den såkalte Kristus?»+ 18  For han var klar over at det var av misunnelse+ de hadde overgitt ham.+ 19  Mens han satt på dommersetet, sendte dessuten hans hustru bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige+ mannen å gjøre,* for jeg har lidd mye i dag i en drøm+ på grunn av ham.» 20  Men overprestene og de eldste overtalte folkeskarene til å be om Bạrabbas,+ men om å få tatt livet av Jesus. 21  Det fikk nå stattholderen til å si til dem: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De sa: «Bạrabbas.»+ 22  Pilatus sa til dem: «Hva skal jeg så gjøre med Jesus, den såkalte Kristus?» Alle sa: «La ham bli pælfestet!»*+ 23  Han sa: «Hva ondt har han da gjort?» Men de fortsatte å rope enda høyere: «La ham bli pælfestet!»+ 24  Da Pilatus så at det ikke nyttet, men at det snarere var i ferd med å bli en oppstand, tok han vann+ og vasket hendene foran folkemengden og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod.* Dette blir DERES sak.» 25  Til det sa hele folket som svar: «La hans blod komme over oss og over våre barn.»+ 26  Så gav han dem Bạrabbas fri, men han lot Jesus piske+ og overgav ham til å bli pælfestet.+ 27  Da førte stattholderens soldater Jesus inn i stattholderens palass og samlet hele troppeavdelingen omkring ham.+ 28  Og de kledde av ham og hengte på ham en skarlagenrød kappe,+ 29  og de flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og gav ham en rørstav i hans høyre hånd. Og de falt på kne for ham, gjorde narr+ av ham og sa: «Vær hilset, du jødenes Konge!»+ 30  Og de spyttet+ på ham og tok rørstaven og begynte å slå ham i hodet. 31  Til slutt, da de hadde gjort narr+ av ham, tok de av ham kappen og kledde ham i ytterkledningene hans og førte ham bort for å pælfeste ham.+ 32  Mens de var på vei ut, fant de en mann fra Kyrẹne som het Simon.+ Denne mannen påla de å gjøre tjeneste for at han skulle bære hans torturpæl. 33  Og da de kom til et sted som kalles Gọlgata,*+ det vil si Hodeskallested,* 34  gav de ham vin blandet med galle*+ å drikke; men da han hadde smakt på den, ville han ikke drikke.+ 35  Da de hadde pælfestet + ham, fordelte de ytterkledningene+ hans ved loddkasting,+ 36  og de satt og holdt vakt over ham der. 37  Over hans hode satte de også opp anklagen mot ham, skrevet slik: «Dette er Jesus, jødenes Konge.»+ 38  Så ble to røvere pælfestet sammen med ham, én på hans høyre og én på hans venstre side.+ 39  Og de som gikk forbi, begynte å spotte+ ham, idet de ristet på hodet+ 40  og sa: «Du som skulle rive ned templet+ og bygge det opp på tre dager, frels deg selv! Hvis du er en Guds sønn, så stig ned fra torturpælen!»+ 41  På lignende måte begynte også overprestene sammen med de skriftlærde og de eldste å gjøre narr av ham og si:+ 42  «Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels Konge;+ la ham nå stige ned fra torturpælen, så skal vi tro på ham.+ 43  Han har satt sin lit til Gud; la nå Ham redde+ ham hvis Han vil ha ham, for han har sagt: ’Jeg er Guds Sønn.’»+ 44  På samme måte begynte også røverne som var pælfestet sammen med ham, å håne ham.+ 45  Fra den sjette time* falt det et mørke+ over hele landet, inntil den niende time.*+ 46  Omkring den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?»,* det vil si: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»+ 47  Da noen av dem som stod der, hørte dette, begynte de å si: «Denne mannen roper på Elịa.»+ 48  Og straks løp en av dem og tok en svamp og gjennomvætte den med sur+ vin og satte den på en rørstav og begynte å gi ham å drikke.+ 49  Men de andre sa: «La ham være! La oss se om Elịa kommer for å frelse ham.»+ [[En annen mann tok et spyd og stakk ham i siden, og det kom ut blod og vann.]]*+ 50  Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden.*+ 51  Og se, forhenget+ i helligdommen ble flerret i to, fra øverst til nederst,+ og jorden skalv, og klippene revnet.+ 52  Og minnegravene ble åpnet, og mange av legemene til de hellige som var sovnet inn, ble reist opp 53  (og folk* som kom fra minnegravene etter at han var blitt oppreist, gikk inn i den hellige by),+ og de ble synlige for mange. 54  Men da offiseren* og de som sammen med ham holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og de ting som skjedde, ble de svært redde og sa: «Dette var virkelig Guds Sønn.»*+ 55  Det var dessuten mange kvinner der som så på på avstand;+ de hadde fulgt Jesus fra Galilẹa for å tjene ham;+ 56  blant dem var Maria Magdalẹna og Maria, mor til Jakob og Jọses,* og mor til Sebedẹus-sønnene.+ 57  Da det nå var blitt sent på ettermiddagen, kom en rik mann fra Arimatẹa ved navn Josef, som også selv var blitt en disippel av Jesus.+ 58  Denne mannen gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme.+ Da gav Pilatus befaling om at det skulle bli overgitt ham.+ 59  Og Josef tok legemet, svøpte det i rent, fint lin+ 60  og la det i sin nye minnegrav,+ som han hadde hogd ut i klippen. Og etter at han hadde rullet en stor stein for inngangen til minnegraven, gikk han.+ 61  Men Maria Magdalẹna og den andre Maria ble sittende der, foran graven.+ 62  Neste dag, som var etter Forberedelsen,+ samlet overprestene og fariseerne seg framfor Pilatus 63  og sa: «Herre, vi har kommet til å tenke på at mens denne bedrageren ennå levde, sa han: ’Etter tre dager+ skal jeg bli oppreist.’ 64  Gi derfor befaling om at graven skal sikres til den tredje dagen, for at ikke hans disipler skal komme og stjele+ ham og si til folket: ’Han er blitt oppreist fra de døde!’ og dette siste bedraget skal bli verre enn det første.» 65  Pilatus sa til dem: «Dere har vaktmannskap.+ Gå og sikre den slik dere finner det best.» 66  Så gikk de og sikret graven ved å forsegle steinen+ og ved hjelp av vaktmannskapet.

Fotnoter

Se fotn. til 26:61.
«Jeremia», אAB; Syh(margen): «Sakarja»; mangler i Syp,s.
«de tok», AB; אSyh,p,s: «jeg tok».
«de gav», AcB*CItVg; אBcWSyh,p,s: «jeg gav».
Se tillegget, 1D.
Se tillegget, 7B.
Se tillegget, 5C.
El.: «uskyldig i dette blodet».
«Golgata». Gr.: Golgothạ; lat.: Gọlgotha; J17,18(hebr.): Golgoltạ’.
«Hodeskallested». Gr.: Kranịou Tọpos; lat.: Calvạriae lọcus; J17(hebr.): meqọm Gulgọleth.
El.: «noe bittert».
Dvs. ca. kl. 12.
Dvs. ca. kl. 15.
«Eli, Eli, lama sabaktani?» Jf. fotn. til Sl 22:1, «Min Gud, . . . forlatt meg?»
«En annen mann . . . blod og vann», אBC; mangler i ADWItVgSyh,p,sArm.
El.: «sluttet å puste (ånde)». Bokst.: «han lot ånden fare». Gr.: afẹken to pneuma.
El.: «de»; ordet viser ikke tilbake til «legemene».
Bokst.: «centurionen», dvs. en offiser som hadde kommando over 100 soldater.
El.: «en sønn av Gud; en sønn av en gud».
«Joses», ABCDcSyh,p; אD*WVgSys: «Josef».