Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Lukas 8:1–56

8  Kort etter la han ut på en reise fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte* og kunngjorde det gode budskap om Guds rike.+ Og de tolv var med ham,  og likeså noen kvinner+ som var blitt leget for onde ånder og sykdommer — Maria som ble kalt Magdalẹna, som sju demoner var fart ut av,+  og Johạnna,+ hustruen til Kụsa, Herodes’ betrodde mann, og Susạnna og mange andre kvinner, som tjente dem med de ting de eide.  Da nå en stor folkemengde hadde samlet seg, sammen med dem som gikk til ham fra by etter by, talte han ved hjelp av en illustrasjon:+  «En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Mens han nå sådde, falt noe av det langs veien og ble tråkket ned, og himmelens fugler spiste det opp.+  Noe annet falt på klippen, og etter at det hadde spirt fram, visnet det, fordi det ikke hadde væte.+  Noe annet falt blant tornene, og tornene som vokste opp sammen med det, kvalte det.+  Noe annet falt i den gode jord, og etter at det hadde spirt fram, frambrakte det frukt, hundre foll.»+ Mens han fortalte disse ting, ropte han ut: «La den som har ører å høre med, høre.»+  Men hans disipler begynte å spørre ham om hva denne illustrasjonen skulle bety.+ 10  Han sa: «Dere er det gitt å forstå Guds rikes hellige hemmeligheter, men for de andre er det i illustrasjoner,+ for at de, selv om de ser, skal se forgjeves, og selv om de hører, ikke skal få tak i meningen.+ 11  Men illustrasjonen+ betyr dette: Såkornet er Guds ord.+ 12  De langs veien er de som har hørt;+ så kommer Djevelen+ og tar ordet bort fra deres hjerte for at de ikke skal tro og bli frelst.+ 13  De på klippen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot; de tror en tid, men i en tid med prøvelse faller de fra.+ 14  Og det som falt blant tornene, det er de som har hørt, men fordi de rives med av dette livs bekymringer og rikdom og nytelser,+ blir de fullstendig kvalt og bringer ikke noe til fullendelse.+ 15  Men det i den gode jord, det er de som etter å ha hørt ordet med et fint og godt hjerte+ holder fast ved det og bærer frukt med utholdenhet.+ 16  Ingen som har tent en lampe, dekker den til med et kar eller setter den under en seng, men han setter den på en lampestake, så de som kommer inn, kan se lyset.+ 17  For det er ikke noe som er gjemt,+ som ikke skal komme for dagen, og heller ikke noe som er omhyggelig skjult, som aldri skal bli kjent og komme fram i lyset.+ 18  Gi derfor akt på hvordan dere hører, for enhver som har, han skal gis mer,+ men enhver som ikke har, han skal fratas selv det han tror han har.»+ 19  Nå kom hans mor og hans brødre+ til ham, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.+ 20  Men det ble meldt ham: «Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne se deg.»+ 21  Han svarte ved å si til dem: «Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det.»+ 22  En av dagene gikk han og hans disipler om bord i en båt, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Så satte de seil.+ 23  Men mens de seilte, sovnet han. Nå kom en voldsom storm ned over sjøen, og de begynte å få båten fylt med vann og å være i fare.+ 24  Til slutt gikk de til ham og vekket ham og sa: «Lærer, Lærer, vi holder på å omkomme!»+ Da reiste han seg og refset+ vinden og det opprørte vannet, og de la seg, og det ble stille. 25  Så sa han til dem: «Hvor er DERES tro?» Men de var slått av frykt og undret seg og sa til hverandre: «Hvem er egentlig dette, for han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham?»+ 26  Og de gikk inn til bredden i gerasẹnernes* land, som ligger rett overfor Galilẹa.+ 27  Men da han gikk i land, kom en mann fra byen som var besatt av demoner, ham i møte. Han hadde i lengre tid ikke hatt klær på seg, og han oppholdt seg ikke hjemme, men blant gravstedene.+ 28  Da han fikk se Jesus, ropte han høyt og falt ned for ham, og med høy røst sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre,*+ Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pin meg ikke.»+ 29  (For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. I lang tid hadde den nemlig holdt ham fast,+ og han var gjentatte ganger blitt bundet med lenker og fotjern og holdt under bevoktning, men han pleide å sprenge lenkene og bli drevet av demonen til de øde stedene.) 30  Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han sa: «Legion»,* for mange demoner var gått inn i ham.+ 31  Og de fortsatte å bønnfalle+ ham om ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen.*+ 32  Nå gikk det en hjord med et anselig antall svin+ og beitet der på fjellet; så de bønnfalt ham om å la dem gå inn i dem.+ Og han gav dem lov. 33  Da fór demonene ut av mannen og gikk inn i svinene, og hjorden styrtet utfor stupet og ned i sjøen og druknet.+ 34  Men da gjeterne så hva som hadde skjedd, flyktet de og fortalte det i byen og på landsbygden.+ 35  Da kom folk ut for å se hva som hadde skjedd, og de kom til Jesus og fant mannen som demonene var fart ut av, sittende påkledd og ved full forstand ved Jesu føtter; og de ble redde.+ 36  De som hadde sett det, fortalte dem hvordan den demonbesatte var blitt gjort frisk.*+ 37  Og hele folkemengden fra gerasẹnernes* omkringliggende område bad ham om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt.+ Da gikk han om bord i båten og drog bort. 38  Men mannen som demonene var fart ut av, bad gjentatte ganger om å få fortsette å være med ham; men han sendte mannen bort og sa:+ 39  «Gå tilbake til ditt hjem og fortsett å fortelle om de ting Gud har gjort for deg.»+ Han gikk da bort og forkynte i hele byen om de ting Jesus hadde gjort for ham.+ 40  Da Jesus kom tilbake, tok folkemengden vennlig imot ham, for de ventet alle på ham.+ 41  Men se, det kom en mann som het Jairus, og denne mannen var forstander for synagogen. Og han falt ned for Jesu føtter og begynte å bønnfalle ham om å komme inn i hans hus,+ 42  for han hadde en enbåren* datter, omkring tolv år gammel, og hun var døende.+ Mens han gikk av sted, trengte folkeskarene seg inn på ham.+ 43  Og en kvinne som hadde hatt blødninger+ i tolv år, og som ikke hadde kunnet bli leget av noen,+ 44  nærmet seg bakfra og rørte ved frynsen*+ på ytterkledningen hans,+ og i samme øyeblikk stanset blødningene hennes.+ 45  Da sa Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?»+ Da alle nektet, sa Peter: «Lærer, folkeskarene omringer deg og trenger seg tett inn på deg.»+ 46  Men Jesus sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg merket at det gikk kraft+ ut fra meg.»+ 47  Da kvinnen så at hun ikke hadde unngått oppmerksomhet, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte framfor hele folket grunnen til at hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun i samme øyeblikk var blitt helbredet.+ 48  Men han sa til henne: «Datter, din tro har gjort deg frisk;*+ gå bort i fred.»+ 49  Mens han ennå talte, kom en representant for synagogeforstanderen og sa: «Din datter er død; bry ikke læreren lenger.»+ 50  Da Jesus hørte dette, svarte han ham: «Frykt ikke, vis bare tro,+ så skal hun bli reddet.» 51  Da han kom fram til huset, lot han ingen bli med seg inn, bortsett fra Peter og Johannes og Jakob og pikens far og mor.+ 52  Men alle gråt og slo seg selv av sorg over henne. Så sa han: «GRÅT ikke mer,+ for hun er ikke død, men hun sover.»+ 53  Da begynte de å le hånlig av ham, for de visste at hun var død.+ 54  Men han tok henne i hånden og ropte og sa: «Pike, stå opp!»*+ 55  Og hennes ånd*+ vendte tilbake, og hun stod øyeblikkelig opp,+ og han bød at det skulle gis henne noe å spise.+ 56  Og foreldrene hennes var helt ute av seg; men han gav dem beskjed om ikke å fortelle noen om det som hadde skjedd.+

Fotnoter

El.: «utropte som en herold». Gr.: kerỵsson; lat.: praedicans.
«gerasenernes», P75BDItVg; א: «gergesenernes»; ASyp,s: «gadarenernes».
Et idiom; en avvisende måte å spørre på som uttrykker en innvending (en protest). Se tillegget, 7B.
Se fotn. til Mt 26:53.
El.: «å fare ned i dypet». Se Ro 10:7.
El.: «var blitt frelst (reddet)».
Se fotn. til v. 26.
El.: «eneste». Gr.: monogenẹs. Se fotn. til Dom 11:34, «. . . eneste barn».
El.: «(frynse)kanten; dusken».
El.: «har frelst (reddet) deg».
El.: «våkn opp!»
El.: «hennes pust (livskraft)». Gr.: to pneuma autẹs; J17,18,22(hebr.): ruchạh.