Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Lukas 20:1–47

20  En av dagene, mens han underviste folket i templet og forkynte det gode budskap, trådte overprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste,+  og de tok til orde og sa til ham: «Si oss med hvilken myndighet du gjør disse ting, eller hvem det er som har gitt deg denne myndighet.»+  Han svarte ved å si til dem: «Jeg vil også stille dere et spørsmål, så kan dere svare meg:+  Var Johannes’ dåp* fra himmelen eller fra mennesker?»+  Da resonnerte de seg imellom og sa: «Hvis vi sier: ’Fra himmelen’, vil han si: ’Hvorfor trodde dere ham da ikke?’+  Men hvis vi sier: ’Fra mennesker’, kommer folket, alle som én, til å steine oss,+ for de er overbevist om at Johannes+ var en profet.»+  De svarte derfor at de ikke visste hvor den var fra.  Og Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting.»+  Da begynte han å fortelle folket denne illustrasjonen: «En mann plantet en vingård+ og leide den ut til noen vindyrkere, og han reiste utenlands for lengre tid.+ 10  Men da tiden var inne, sendte han en slave+ til vindyrkerne,+ for at de skulle gi ham noe av vingårdens frukt.+ Vindyrkerne sendte ham imidlertid tomhendt bort etter å ha banket ham opp.+ 11  Men han gjentok det og sendte en annen slave til dem. Også ham banket de opp og vanæret og sendte tomhendt bort.+ 12  Likevel sendte han også en tredje;+ de såret også ham og kastet ham ut. 13  Da sa vingårdens eier: ’Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede.+ Ham vil de sikkert ha respekt for.’ 14  Da vindyrkerne fikk se ham, begynte de å diskutere med hverandre og sa: ’Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.’+ 15  Dermed kastet de ham ut av vingården+ og drepte ham.+ Hva skal nå vingårdens eier gjøre med dem?+ 16  Han skal komme og tilintetgjøre disse vindyrkerne og gi vingården til andre.»+ Da de hørte dette, sa de: «Måtte det aldri skje!» 17  Men han så på dem og sa: «Hva betyr så dette som står skrevet: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet,+ den er blitt hovedhjørnestein’?+ 18  Enhver som faller på denne steinen, skal bli knust.+ Men enhver som den faller på,+ ham skal den pulverisere.»+ 19  De skriftlærde og overprestene søkte nå å få lagt hånd på ham i samme stund, men de fryktet for folket; for de skjønte at han hadde holdt fram denne illustrasjonen med dem i tankene.+ 20  Og etter å ha iakttatt ham nøye sendte de ut noen menn som i hemmelighet var leid til å gi seg ut for å være rettferdige, så de kunne fange ham i ord+ og så overgi ham til øvrigheten og stattholderens myndighet.+ 21  Og de spurte ham og sa: «Lærer, vi vet at du taler og underviser rett og ikke viser partiskhet, men lærer Guds vei i samsvar med det som er sannhet:+ 22  Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren* eller ikke?»+ 23  Men han merket deres list og sa til dem:+ 24  «Vis meg en denạr.* Hvis bilde og innskrift har den?» De sa: «Keiserens.»+ 25  Han sa til dem: «Betal da for all del tilbake til keiseren de ting som keiserens er,+ men til Gud de ting som Guds er.»+ 26  Nå klarte de ikke å fange ham i dette ord framfor folket, og forbløffet som de var over hans svar, sa de ingenting.+ 27  Men noen av saddukeerne, de som sier at det ikke er noen oppstandelse,+ kom bort og spurte ham+ 28  og sa: «Lærer, Moses+ har skrevet til oss: ’Hvis en manns bror dør og han har en hustru, men har forblitt barnløs, da skal hans bror+ ta hustruen og med henne oppreise sin bror avkom.’+ 29  Nå var det sju brødre; og den første tok seg en hustru og døde barnløs.+ 30  Og den andre 31  og den tredje tok henne. Likeså alle sju: De etterlot seg ikke barn, men døde.+ 32  Til sist døde også kvinnen.+ 33  Hvem av dem blir hun så hustru til i oppstandelsen?* Alle de sju fikk henne jo til hustru.»+ 34  Jesus sa til dem: «Denne tingenes ordnings* barn gifter seg+ og blir giftet bort, 35  men de som er blitt regnet verdige+ til å få del i den andre tingenes ordning+ og oppstandelsen fra de døde,+ verken gifter seg eller blir giftet bort. 36  De kan i virkeligheten heller ikke mer dø,+ for de er lik englene, og de er Guds barn,* i og med at de er oppstandelsens barn.+ 37  Men at de døde blir oppreist, har også Moses gjort kjent, i beretningen om tornebusken,+ når han kaller Jehova* ’Abrahams Gud* og Isaks Gud og Jakobs Gud’.+ 38  Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende, for de lever alle for ham.»*+ 39  Det fikk noen av de skriftlærde til å si: «Lærer, du har talt vel.» 40  For de våget ikke mer å stille ham et eneste spørsmål. 41  Så sa han til dem: «Hvordan har det seg at de sier at KRISTUS er Davids sønn?+ 42  David selv sier jo i Salmenes bok: ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 43  inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 44  David kaller ham altså ’Herre’; hvordan er han da hans sønn?» 45  Mens hele folket hørte på, sa han så til disiplene:+ 46  «Ta dere i akt for de skriftlærde, som ønsker å gå omkring i lange kjortler og liker hilsenene på torgene* og de fremste sitteplassene i synagogene og de mest fremtredende plassene ved aftensmåltidene,+ 47  og som fortærer enkenes hus+ og for syns skyld holder lange bønner. Disse skal få en strengere dom.»+

Fotnoter

El.: «neddukking». Gr.: bạptisma.
El.: «til Cæsar». Gr.: Kaisari; lat.: Caesari.
En romersk sølvmynt som veide 3,85 g.
«oppstandelsen». Gr.: tei anastạsei, «oppreisning; det å stå opp» (av anạ, «opp», og stạsis, «det å stå»); lat.: resurrectiọne.
«Denne tingenes ordnings». Gr.: tou aiọnos toutou; lat.: saeculi hụius; J17,18,22(hebr.): ha‛olạm hazzẹh. Se fotn. til Mt 24:3, «tingenes ordning».
El.: «sønner».
Se tillegget, 1D.
El.: «når han sier: ’Jehova, Abrahams Gud . . . ’».
El.: «i hans øyne».
Se tillegget, 1D.
Se fotn. til 11:43.