Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Lukas 19:1–48

19  Og han kom inn i Jẹriko+ og var på vei gjennom byen.  Nå var det en mann der som hadde navnet Sakkẹus; og han var overskatteoppkrever, og han var rik.  Han forsøkte nå å få se+ hvem denne Jesus var, men han kunne ikke på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst.  Han løp så i forveien til et sted lenger framme og klatret opp i et morbærfikentre* for å få se ham, for den veien ville han komme forbi.  Da nå Jesus kom til det stedet, så han opp og sa til ham: «Sakkẹus, skynd deg og kom ned, for i dag må jeg ta opphold i ditt hus.»  Da skyndte han seg og kom ned og tok med glede imot ham som gjest.  Men da de så det, begynte de alle å mumle+ og sa: «Hos en mann som er en synder, har han gått inn og slått seg ned.»  Men Sakkẹus reiste seg og sa til Herren: «Se, halvparten av de ting jeg eier, Herre, gir jeg til de fattige, og hva jeg enn har presset av noen ved falske anklager,+ gir jeg firedobbelt tilbake.»+  Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn.+ 10  For Menneskesønnen er kommet for å søke etter og frelse det bortkomne.»+ 11  Mens de hørte på disse ting, holdt han dessuten fram en illustrasjon, for han var i nærheten av Jerusalem, og de trodde at Guds rike øyeblikkelig skulle vise seg.+ 12  Derfor sa han: «En mann av fornem byrd reiste til et land langt borte for å oppnå kongemakt* og så vende tilbake.+ 13  Han kalte til seg ti av slavene sine og gav dem ti mịner* og sa til dem: ’Driv forretning til jeg kommer.’+ 14  Men hans medborgere hatet+ ham og sendte en gruppe sendemenn etter ham for å si: ’Vi vil ikke at denne mannen skal bli konge over oss.’+ 15  Da han omsider kom tilbake etter å ha oppnådd kongemakten,* bød han at disse slavene, som han hadde gitt sølvpengene, skulle kalles til ham, for at han kunne bringe på det rene hva de hadde tjent ved å drive forretning.+ 16  Da innfant den første seg og sa: ’Herre, din mịne har kastet av seg ti mịner.’+ 17  Og han sa til ham: ’Vel gjort, du gode slave! Fordi du har vist deg tro i en svært liten sak, skal du ha myndighet over ti byer.’+ 18  Nå kom den andre og sa: ’Din mịne, Herre, har innbrakt fem mịner.’+ 19  Til denne sa han likeledes: ’Og du skal bli satt over fem byer.’+ 20  Men en annen* kom og sa: ’Herre, her er din mịne, som jeg har hatt liggende i et klede. 21  For jeg fryktet for deg, fordi du er en streng mann; du tar opp det du ikke har lagt ned, og du høster det du ikke har sådd.’+ 22  Han sa til ham: ’Ut fra din egen munn+ dømmer jeg deg, du onde slave. Du visste altså at jeg er en streng mann, som tar opp det jeg ikke har lagt ned, og høster det jeg ikke har sådd?+ 23  Hvorfor satte du ikke da sølvpengene mine i en bank? Da jeg så kom, kunne jeg ha hevet dem med renter.’+ 24  Så sa han til dem som stod der: ’Ta mịnen fra ham og gi den til ham som har de ti mịnene.’+ 25  Men de sa til ham: ’Herre, han har ti mịner!’ — 26  ’Jeg sier dere: Enhver som har, skal det gis mer; men den som ikke har, skal fratas selv det han har.+ 27  Og disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle bli konge over dem — FØR dem hit og hogg dem ned framfor meg.’»+ 28  Så, etter at han hadde sagt disse ting, begynte han å gå videre, foran, på vei opp til Jerusalem.+ 29  Og da han nærmet seg Betfạge og Betạnia ved det fjellet som kalles Oljeberget,+ sendte han to av disiplene av sted+ 30  og sa: «Gå inn i landsbyen som dere ser foran dere, og i den vil dere, etter at dere er kommet inn, finne en fole som er bundet, og som ikke noe menneske noen gang har sittet på. Løs den og før den hit.+ 31  Men hvis noen spør dere: ’Hvorfor løser dere den?’, skal dere si dette: ’Herren har bruk for den.’»+ 32  De som ble sendt, gikk da av sted og fant det slik som han hadde sagt til dem.+ 33  Men da de var i ferd med å løse folen, sa de som eide den, til dem: «Hvorfor løser dere folen?»+ 34  De sa: «Herren har bruk for den.»+ 35  Og de førte folen til Jesus, og de kastet ytterkledningene sine på den og lot Jesus sette seg på den.+ 36  Som han drog fram,+ bredte de ut ytterkledningene sine på veien.+ 37  Så snart han nærmet seg veien ned fra Oljeberget, begynte hele skaren av disipler å glede seg og lovprise Gud med høy røst for alle de kraftige gjerningene de hadde sett,+ 38  og sa: «Velsignet er han som kommer som Kongen i Jehovas* navn!+ Fred i himmelen, og ære i de høyeste regioner!»*+ 39  Noen av fariseerne i folkemengden sa imidlertid til ham: «Lærer, refs dine disipler.»+ 40  Men han svarte ved å si: «Jeg sier dere: Hvis disse tidde, ville steinene+ rope.» 41  Og da han kom nærmere, så han ut over byen og gråt over den+ 42  og sa: «Om du, også du,* på denne dag hadde forstått+ de ting som har med fred å gjøre — men nå er de blitt skjult for dine øyne.+ 43  For de dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en forskansning+ med spisse pæler+ omkring deg og omringe+ deg og trenge deg fra alle kanter,+ 44  og de skal slå deg og dine barn i deg til jorden,+ og de skal ikke la stein bli tilbake på stein+ i deg, fordi du ikke forstod den tiden da du ble inspisert.»+ 45  Og han gikk inn i templet og begynte å kaste ut dem som drev og solgte,+ 46  idet han sa til dem: «Det står skrevet: ’Og mitt hus skal være et bønnens hus’,+ men dere har gjort det til en røverhule.»+ 47  Så underviste han hver dag i templet. Men overprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket søkte å ta livet av ham;+ 48  men de fant ikke ut hvordan de best kunne gjøre det, for folket fortsatte alle som én å henge ved ham for å høre ham.+

Fotnoter

El.: «en sykomor».
El.: «for å sikre seg et rike (kongerike; kongedømme)».
En gr. mine veide 340 g; den var ikke en mynt og var forskjellig fra en hebr. mine.
El.: «riket; kongeriket; kongedømmet». Gr.: ten basileian; lat.: rẹgno.
«en annen», i betydningen «en annen av et annet slag; en som var annerledes». Gr.: ho hẹteros. Sys: «den siste».
Se tillegget, 1D.
El.: «i høydene der oppe».
El.: «ja du».