Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Lukas 15:1–32

15  Alle skatteoppkreverne+ og synderne+ kom nå stadig til ham for å høre ham.  Derfor gikk både fariseerne og de skriftlærde og mumlet og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»+  Da holdt han fram denne illustrasjonen for dem, idet han sa:  «Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer, vil ikke, hvis han mister en av dem, forlate de nittini i ødemarken og gå etter den som er kommet bort, inntil han finner den?+  Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.+  Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og naboer sammen og sier til dem: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var kommet bort.’+  Jeg sier dere at på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer,+ enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.+  Eller hvilken kvinne som har ti drakmemynter,* vil ikke hvis hun mister én drakme, tenne en lampe og feie sitt hus og lete nøye inntil hun finner den?  Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet den drakmen som jeg hadde mistet.’ 10  På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.»+ 11  Så sa han: «En mann hadde to sønner.+ 12  Og den yngste av dem sa til sin far: ’Far, gi meg den delen av formuen som tilkommer meg.’+ Så delte han sine midler+ mellom dem. 13  Senere, ikke mange dager etter, samlet den yngste sønnen sammen alle tingene sine og reiste utenlands, til et land langt borte, og der sløste han bort formuen sin ved å leve et utsvevende liv.+ 14  Da han hadde brukt opp alt, ble det en hard hungersnød i hele det landet, og han begynte å lide nød. 15  Han gikk også bort og sluttet seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.+ 16  Og han ønsket stadig å mette seg med johannesbrødtreets belgfrukter,* som svinene åt, og ingen gav ham noe.+ 17  Da han kom til fornuft, sa han: ’Hvor mange leiekarer hos min far har ikke en overflod av brød, mens jeg holder på å gå til grunne her av sult! 18  Jeg vil bryte opp og reise+ til min far og si til ham: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.*+ 19  Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.»’ 20  Så brøt han opp og drog til sin far. Mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham og ble grepet av medlidenhet, og han løp imot ham og falt ham om halsen og kysset ham ømt. 21  Da sa sønnen til ham: ’Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.*+ Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.’*+ 22  Men faren sa til slavene sine: ’Fort! Finn fram en lang kjortel, den beste, og ta den på ham,+ og gi ham en ring+ på hånden og sandaler på føttene. 23  Og hent den gjødde+ oksekalven, slakt den,* og la oss spise og glede oss, 24  for denne min sønn var død og er blitt levende+ igjen; han var kommet bort og er blitt funnet.’ Og de begynte å glede seg. 25  Nå var den eldste sønnen+ hans ute på marken; og da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. 26  Da kalte han en av tjenerne til seg og spurte hva dette betydde. 27  Han sa til ham: ’Din bror+ er kommet, og din far+ har slaktet den gjødde oksekalven, fordi han har fått ham frisk tilbake.’ 28  Men han ble vred og ville ikke gå inn. Da kom hans far ut og begynte å be ham inntrengende.+ 29  Han svarte ved å si til sin far: ’Her har jeg slavet for deg i så mange år, og aldri har jeg overtrådt ditt bud, og likevel har du aldri gitt meg et kje så jeg kunne glede meg sammen med vennene mine.+ 30  Men så snart denne sønnen+ din kom, han som har spist opp dine midler sammen med skjøger,+ slaktet du den gjødde oksekalven for ham.’+ 31  Da sa han til ham: ’Barn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt;+ 32  men vi måtte simpelthen glede og fryde oss, for denne din bror var død og er blitt levende, og han var kommet bort og er blitt funnet.’»+

Fotnoter

En drakme var en gr. sølvmynt som veide 3,4 g.
Gr.: keratịon, fruktene av Ceratonia siliqua, et eviggrønt tre som i dag på norsk er kjent som johannesbrødtre.
El.: «for (i) dine øyne», som i 1Sa 20:1 i LXX.
Se fotn. til v. 18.
«La meg få være som en av leiekarene dine», אBDSyh; mangler i P75AWVgSyp,s.
El.: «frambær den som slaktoffer».