Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Josva 9:1–27

9  Og det skjedde, så snart alle kongene+ som var på denne siden av Jordan, i fjellområdet og i Sjefẹla* og langs hele kysten av Storhavet+ og* foran Libanon,+ hetittene+ og amorittene, kanaaneerne,+ perisittene,+ hevittene og jebusittene,+ hørte om det,  at de begynte å samle seg, alle sammen, for alle som én å føre krig mot Josva og Israel.+  Og innbyggerne i Gịbeon+ hørte hva Josva hadde gjort med Jẹriko+ og Ai.+  Da handlet de, helt på eget initiativ, med klokskap*+ og gikk bort og utstyrte seg med proviant og tok slitte sekker til eslene sine og slitte og sprukne og sammensnurpede skinnflasker til vin+  og slitte og lappete sandaler på føttene og slitte klær på seg, og alt brødet i provianten deres viste seg å være tørt og smuldret.  Så gikk de til Josva i leiren i Gịlgal+ og sa til ham og Israels menn: «Fra et land langt borte er vi kommet. Og SLUTT nå en pakt+ med oss.»  Da sa Israels menn til hevittene:+ «Kanskje du bor i nærheten av oss. Hvordan skulle vi da kunne slutte* en pakt med deg?»+  Da sa de til Josva: «Vi er dine tjenere.»*+ Så sa Josva til dem: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?»  Da sa de til ham: «Fra et land meget langt borte+ er dine tjenere kommet for Jehova din Guds navns skyld,+ for vi har hørt om hans ry og om alt han gjorde i Egypt,+ 10  og om alt han gjorde med de to amorittkongene som var på den andre siden av Jordan — Sịhon,+ kongen i Hẹsjbon, og Og,+ kongen i Bạsjan, som holdt til i Ạsjtarot.+ 11  Derfor sa våre eldste og alle innbyggerne i vårt land til oss:+ ’Ta med proviant til reisen i DERES hender og gå og møt dem; og dere skal si til dem: «Vi er DERES tjenere.+ Og slutt nå en pakt med oss.»’+ 12  Dette brødet vårt, det var varmt da vi tok det med som proviant fra husene våre den dagen vi drog ut for å komme hit til dere, og se nå, det er tørt og er blitt smuldret.+ 13  Og dette er skinnflaskene til vin som vi fylte da de var nye, og se, de har sprukket,+ og disse klærne og sandalene våre, de er blitt slitt ut på grunn av den meget lange reisen.» 14  Da tok mennene noe av provianten deres, og Jehovas munn spurte de ikke.+ 15  Og Josva sluttet så fred med dem+ og inngikk en pakt med dem om å la dem leve, og forsamlingens høvdinger+ sverget på dette overfor dem.+ 16  Og det skjedde tre dager senere, etter at de hadde inngått en pakt med dem, at de fikk høre at de holdt til like ved dem, og at de bodde i nærheten av dem. 17  Da brøt Israels sønner opp og kom til byene deres den tredje dagen, og byene deres var Gịbeon+ og Kefịra+ og Be’ẹrot+ og Kịrjat-Jẹarim.+ 18  Men Israels sønner slo dem ikke i hjel, fordi forsamlingens høvdinger hadde sverget+ overfor dem ved Jehova, Israels Gud.+ Og hele forsamlingen begynte å murre mot høvdingene.+ 19  Da sa alle høvdingene til hele forsamlingen: «Vi for vår del har sverget overfor dem ved Jehova, Israels Gud, og nå har vi ikke lov til å skade dem.+ 20  Dette er hva vi skal gjøre med dem mens vi lar dem leve,* for at det ikke skal komme harme over oss på grunn av den ed vi har sverget overfor dem.»+ 21  Så sa høvdingene til dem: «La dem leve, og la dem samle* ved og dra opp vann til hele forsamlingen,+ slik som høvdingene har lovt dem.»+ 22  Josva kalte dem nå til seg og talte til dem, idet han sa: «Hvorfor narret dere oss og sa: ’Vi bor meget langt borte fra dere’,+ når dere jo bor her midt iblant oss?+ 23  Og nå er dere under forbannelse,+ og dere skal aldri slippe å være slaver+ og å samle ved og dra opp vann* til min Guds hus.»+ 24  Da svarte de Josva og sa: «Det var fordi det uttrykkelig var blitt fortalt dine tjenere at Jehova din Gud hadde befalt sin tjener Moses å gi dere hele landet og å tilintetgjøre alle landets innbyggere foran dere,+ og vi ble meget redde for våre sjeler* på grunn av dere.+ Derfor gjorde vi dette.+ 25  Og nå, se, vi er i din hånd. Gjør med oss som det er godt og rett i dine øyne å gjøre.»+ 26  Så gjorde han slik med dem og utfridde dem av Israels sønners hånd, og de drepte dem ikke.+ 27  Og den dagen satte Josva dem til*+ å samle ved og dra opp vann til forsamlingen+ og til Jehovas alter, på det sted han skulle utvelge,+ og det gjør de den dag i dag.

Fotnoter

El.: «lavlandet».
«og», LXX; Vg: «også»; mangler i M.
El.: «list».
Bokst.: «Hvordan skulle jeg [i kollektiv betydning] da kunne skjære [ . . . ?]»
El.: «slaver».
«vi lar . . . leve». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
El.: «hogge».
Bokst.: «en slave og vedsamlere og vannoppdragere».
«for våre sjeler (vårt liv)». Hebr.: lenafsjothẹnu; gr.: perị ton psykhọn hemọn; lat.: animạbus nọstris.
«Og . . . satte . . . dem til». Bokst.: «Og [han] gav dem . . .». Hebr.: wajjittenẹm (av nathạn [gi], som ordet «netinim» er avledet av).