Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Josva 22:1–34

22  På den tiden begynte Josva å kalle rubenittene og gadittene og halve Manạsse stamme+ til seg  og å si til dem: «Dere har holdt alt det Jehovas tjener Moses befalte dere,+ og dere har adlydt min røst i alt det jeg har befalt dere.+  Dere har ikke forlatt DERES brødre i disse mange dagene+ fram til denne dag, og dere har oppfylt forpliktelsen i forbindelse med Jehova DERES Guds bud.+  Og nå har Jehova DERES Gud gitt DERES brødre ro, slik som han lovte dem.+ Så vend nå om og dra bort til DERES telt i DERES eiendomsland, som Jehovas tjener Moses gav dere på den andre siden av Jordan.+  Vær bare svært nøye med å følge det bud+ og den lov som Jehovas tjener Moses gav dere befaling om, ved å elske Jehova DERES Gud+ og vandre på alle hans veier+ og holde hans bud+ og holde fast ved ham+ og tjene+ ham av hele DERES hjerte+ og hele DERES sjel.»+  Dermed velsignet+ Josva dem og sendte dem av sted, så de kunne dra til sine telt.*  Og til halve Manạsse stamme hadde Moses gitt en gave* i Bạsjan,+ og til den andre halvparten av den gav Josva en gave sammen med deres brødre på vestsiden av Jordan.+ Og da Josva sendte dem av sted til deres telt, gikk han også i gang med å velsigne dem.  Videre sa han til dem: «Vend tilbake til DERES telt med mange rikdommer og buskap i meget stort antall, med sølv og gull og kobber og jern og klær i meget stor mengde.+ Ta DERES andel av byttet+ fra DERES fiender sammen med DERES brødre.»  Deretter vendte Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme tilbake og drog bort fra de andre av Israels sønner, fra Sjịlo, som ligger i Kạnaans land, for å dra til Gịlead-landet,+ til sitt eiendomsland, som de hadde fått bosette seg i på Jehovas befaling ved Moses.+ 10  Da Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme kom til de områdene ved Jordan som lå i Kạnaans land, bygde de et alter der ved Jordan, et stort alter+ som kunne ses lang vei. 11  Senere fikk de andre av Israels sønner høre+ at det ble sagt: «Se, Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme har bygd et alter på grensen til Kạnaans land i områdene ved Jordan, på den siden som tilhører Israels sønner.» 12  Da Israels sønner fikk høre dette, ble hele forsamlingen av Israels sønner+ kalt sammen i Sjịlo+ for å dra opp på et felttog mot dem.+ 13  Og Israels sønner sendte+ Pịnehas,+ presten Eleạsars sønn, til Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme i Gịlead-landet, 14  og ti høvdinger med ham, én høvding for hvert fedrehus i alle Israels stammer, og hver av dem var overhode for sitt fedrehus blant Israels tusener.+ 15  De kom så til Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme i Gịlead-landet og begynte å tale med dem,+ idet de sa: 16  «Dette er hva hele Jehovas forsamling+ har sagt: ’Hva er dette for en troløs handling+ dere har begått mot Israels Gud ved at dere i dag har vendt dere bort+ og ikke lenger følger Jehova, idet dere har bygd dere et alter+ for at dere i dag skulle gjøre opprør mot Jehova? 17  Var Pẹor-misgjerningen+ for liten for oss, en misgjerning som vi til denne dag ikke har renset oss fra, selv om plagen kom over Jehovas forsamling?+ 18  Og dere — dere ville i dag vende dere bort og ikke lenger følge Jehova; og dersom dere i dag skulle gjøre opprør mot Jehova, da vil han i morgen være harm på hele Israels forsamling.+ 19  Hvis nå DERES eiendomsland virkelig er urent,+ så kom over til Jehovas eiendomsland,+ hvor Jehovas tabernakel står,+ og slå dere ned midt iblant oss; og gjør ikke opprør mot Jehova, og gjør ikke oss til opprørere, ved å bygge dere et alter i tillegg til Jehova vår Guds alter.+ 20  Var det ikke Ạkan,+ Sẹrahs sønn, som begikk en troløs handling i forbindelse med det som var viet til tilintetgjørelse, og kom det ikke harme over hele Israels forsamling?+ Og han var ikke den eneste mannen som utåndet som følge av hans misgjerning.’»+ 21  Da svarte+ Rubens sønner og Gads sønner og halve Manạsse stamme og talte til overhodene for Israels tusener:+ 22  «Den Guddommelige,+ Gud,+ Jehova, Den Guddommelige, Gud, Jehova*+ — han vet det,+ og Israel, han skal også vite det.+ Hvis det er i opprør,*+ og hvis det er i troløshet mot Jehova,+ så frels oss ikke på denne dag. 23  Om* det var for å bygge oss et alter for å vende oss bort og ikke lenger følge Jehova, og om det var for å ofre brennofre og kornofre på det,+ og om det var for å frambære fellesskapsofre på det, det kommer Jehova selv til å utforske;+ 24  eller om det ikke heller var av engstelse for noe annet vi gjorde dette, idet vi sa: ’En dag i framtiden kommer DERES sønner til å si til våre sønner: «Hva har dere med Jehova, Israels Gud, å gjøre?* 25  Og det finnes en grense som Jehova har satt mellom oss og dere, Rubens sønner og Gads sønner, nemlig Jordan. Dere har ingen andel i Jehova.»+ Og DERES sønner kommer helt sikkert til å få våre sønner til å holde opp med å frykte Jehova.’+ 26  Derfor sa vi: ’La oss nå gå til handling til vårt eget beste ved å bygge et alter, ikke til brennoffer eller til slaktoffer, 27  men for at det skal være et vitne mellom oss+ og dere og våre generasjoner etter oss om at vi skal utføre tjenesten* for Jehova framfor ham med våre brennofre og våre slaktofre og våre fellesskapsofre,+ for at DERES sønner ikke en dag i framtiden skal si til våre sønner: «Dere har ingen andel i Jehova.»’ 28  Så vi sa: ’Og dersom de en dag i framtiden skulle si dette til oss og til generasjonene etter oss, da skal vi si: «Se på etterligningen av Jehovas alter som våre fedre laget, ikke til brennoffer eller til slaktoffer, men det er et vitne mellom oss og dere.»’ 29  Det er utenkelig for oss at vi av oss selv skulle gjøre opprør mot Jehova og i dag vende oss bort og ikke lenger følge Jehova,+ ved å bygge et alter til brennoffer, kornoffer og slaktoffer ved siden av Jehova vår Guds alter, som står foran hans tabernakel!»+ 30  Da nå presten Pịnehas+ og forsamlingens høvdinger+ og overhodene for Israels tusener som var med ham, hørte de ord som Rubens sønner og Gads sønner og Manạsses sønner talte, var det godt i deres øyne. 31  Og Pịnehas, presten Eleạsars sønn, sa til Rubens sønner og Gads sønner og Manạsses sønner: «I dag vet vi virkelig at Jehova er midt iblant oss,+ ettersom dere ikke har begått denne troløse handling mot Jehova. Nå har dere utfridd Israels sønner av Jehovas hånd.»+ 32  Dermed vendte Pịnehas, presten Eleạsars sønn, og høvdingene tilbake+ fra Rubens sønner og Gads sønner i Gịlead-landet til Kạnaans land, til de andre av Israels sønner, og kom tilbake med svar til dem.+ 33  Og svaret var godt i Israels sønners øyne; og Israels sønner begynte å velsigne Gud,+ og de snakket ikke om å dra opp i krigstjeneste mot dem for å ødelegge det landet Rubens sønner og Gads sønner bodde i. 34  Og Rubens sønner og Gads sønner gav siden alteret navn,* ettersom «det er et vitne mellom oss om at Jehova er den sanne Gud».+

Fotnoter

El.: «sine hjem».
El.: «en arv».
El.: «Gudenes Gud, Jehova, gudenes Gud, Jehova». Hebr.: ’El ׀ ’Elohịm ׀ Jehwạh, ’El ׀ ’Elohịm ׀ Jehwạh, med skilletegnet pasẹq mellom ordene. Uttrykket ’El ’Elohịm Jehwạh forekommer også, uten gjentagelse, i Sl 50:1. Lat.: fortịssimus Dẹus Dọminus, fortịssimus Dẹus Dọminus, «Den mektigste (sterkeste) Gud, Jehova, den mektigste (sterkeste) Gud, Jehova». Det første ordet i det hebr. uttrykket, ’El, har vi gjengitt med «Den Guddommelige». Det kan også gjengis med «Gud; Den Mektige (Sterke)».
«opprør», M. Gr.: apostasịai, «frafall», av verbet afịstemi, «tre til side fra; fjerne seg fra»; substantivet overbringer tanken om «svik; det å forlate; opprør». Se fotnoter til 2Kr 29:19; Apg 21:21; 2Te 2:3, «frafallet».
«Om». El.: «Og om», LXXVg; mangler i M.
El.: «Hva har dere til felles med Jehova . . . ?» Bokst.: «Hva [er det] for dere og for Jehova . . . ?» Et hebr. idiom; en avvisende måte å spørre på som uttrykker en innvending (en protest). Se tillegget, 7B.
El.: «[utøve] tilbedelsen [av Jehova]». Hebr.: ‛avodhạth; gr.: latreian, «hellig tjeneste». Jf. fotn. til 2Mo 3:12.
«gav siden alteret navn». El.: «begynte å kalle alteret ved et navn». Den etterfølgende forklaringen tyder på at alteret ble kalt «Vitne». Sy tilføyer uttrykket «vitnealter» («begynte å kalle alteret Vitnealter»).