Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Josva 14:1–15

14  Og dette er hva Israels sønner tok som arvelodd i Kạnaans land,+ det som presten Eleạsar og Josva, Nuns sønn, og overhodene for fedrene* i Israels sønners stammer lot dem ta i arv.+  De fikk sin arv ved loddkasting,+ slik som Jehova hadde befalt ved Moses med hensyn til de ni stammene og den halve stammen.+  For Moses hadde gitt de to andre stammene og den andre halve stammen en arv på den andre siden av Jordan;+ og levittene gav han ikke noen arv midt iblant dem.+  For Josefs sønner var blitt to stammer,+ Manạsse+ og Ẹfraim;+ og de hadde ikke gitt levittene noen andel i landet, unntatt byer+ til å bo i og deres beitemarker for deres buskap og deres eiendom.+  Slik som Jehova hadde befalt Moses, slik gjorde Israels sønner; og de gikk i gang med å fordele landet.  Da trådte Judas sønner fram for Josva i Gịlgal,+ og Kạleb,+ kenisitten+ Jefụnnes sønn, sa til ham: «Du kjenner selv godt til det ord som Jehova talte+ til Moses, den sanne Guds* mann,+ om meg og om deg i Kạdesj-Barnẹa.+  Førti år gammel var jeg da Jehovas tjener Moses sendte meg ut fra Kạdesj-Barnẹa for å utspeide landet,+ og jeg brakte ham melding tilbake etter det som var i mitt hjerte.+  Og mine brødre som drog opp sammen med meg, fikk folkets hjerte til å smelte;+ men jeg for min del fulgte Jehova min Gud helt og fullt.+  Moses sverget derfor den dagen og sa: ’Det land som din fot har trådd på,+ skal være ditt og dine sønners som en arv til uavgrenset tid, fordi du har fulgt Jehova min Gud helt og fullt.’+ 10  Og se, nå har Jehova bevart meg i live,+ slik som han lovte,+ disse førtifem årene siden Jehova gav Moses dette løftet, den gang Israel vandret i ødemarken,+ og se, nå er jeg i dag åttifem år gammel. 11  Likevel er jeg i dag like sterk som den dagen Moses sendte meg ut.+ Som min kraft var den gang, slik er min kraft nå til krigen, både til å dra ut og til å dra inn.+ 12  Så gi meg nå dette fjellområdet som Jehova gav løfte om den dagen,+ for du hørte selv den dagen at det var anakitter+ der og store, befestede byer.+ Jehova vil nok være med meg,+ og jeg skal sannelig drive dem bort, slik som Jehova har lovt.»+ 13  Da velsignet Josva Kạleb, Jefụnnes sønn, og gav ham Hẹbron som arv.+ 14  Derfor har Hẹbron tilhørt Kạleb, kenisitten Jefụnnes sønn, som en arv til denne dag, fordi han fulgte Jehova, Israels Gud, helt og fullt.+ 15  Hẹbrons navn var før dette Kịrjat-Ạrba+ (denne Ạrba+ var den største mannen* blant anakittene).* Og landet hadde ingen uro som følge av krig.+

Fotnoter

El.: «fedrehusene».
«den sanne Guds». Hebr.: ha’Elohịm. Se tillegget, 1F.
Bokst.: «det største (store) mennesket». Hebr.: ha’adhạm haggadhọl.
«Hebrons navn var før dette Arboks [LXXB: «Argobs»] by; dette var anakittenes hovedstad», LXX.