Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Josva 10:1–43

10  Så snart Adọni-Sẹdek, kongen i Jerusalem, nå hørte at Josva hadde inntatt Ai+ og deretter viet byen til tilintetgjørelse+ — at han hadde gjort med Ai og kongen der+ som han hadde gjort med Jẹriko+ og kongen der+ — og at innbyggerne i Gịbeon hadde sluttet fred med Israel+ og fortsatt var midt iblant dem,  da ble han meget redd,*+ ettersom Gịbeon var en stor by, som en av kongebyene,* og ettersom den var større enn Ai,+ og alle mennene der var veldige menn.  Derfor sendte Adọni-Sẹdek, kongen i Jerusalem,+ bud til Họham, kongen i Hẹbron,+ og til Pịram, kongen i Jạrmut,+ og til Jafịa, kongen i Lạkisj,+ og til Dẹbir, kongen i Ẹglon,+ og sa:  «Kom opp til meg og hjelp meg, og la oss slå Gịbeon, for de har sluttet fred med Josva og Israels sønner.»+  Da samlet de seg og drog opp, de fem amorittkongene+ — kongen i Jerusalem, kongen i Hẹbron, kongen i Jạrmut, kongen i Lạkisj, kongen i Ẹglon — de og alle deres leirer, og de begynte å leire seg mot Gịbeon og føre krig mot byen.  Da sendte mennene i Gịbeon bud til Josva i leiren i Gịlgal+ og sa: «La ikke din hånd være slapp og vike fra dine slaver.+ Kom hurtig opp til oss og frels oss og hjelp oss, for alle amorittkongene som bor i fjellområdet, har samlet seg mot oss.»  Så drog Josva opp fra Gịlgal, han og alt krigsfolket med ham+ og alle de tapre veldige menn.+  Da sa Jehova til Josva: «Vær ikke redd for dem,+ for i din hånd har jeg gitt dem.+ Ikke en mann blant dem skal kunne stå seg mot deg.»+  Så kom Josva overraskende mot dem. Hele natten hadde han gått oppover fra Gịlgal. 10  Og Jehova tok til å forårsake forvirring blant dem foran Israel,+ og de* begynte å slå dem så det ble et stort mannefall ved Gịbeon,+ og de gav seg til å forfølge dem langs veien om Bet-Họron-stigningen og slo dem helt til Asẹka+ og Makkẹda.+ 11  Og det skjedde mens de flyktet for Israel og befant seg i hellingen ned fra Bet-Họron, at Jehova slynget store steiner+ fra himmelen ned over dem, helt til Asẹka, så de døde. De som døde på grunn av haglsteinene, var flere enn dem Israels sønner drepte med sverdet. 12  Det var den gang Josva talte til Jehova, på den dag da Jehova overgav amorittene til Israels sønner, og han sa for Israels øyne: «Sol,+ stå urørlig* over Gịbeon,+ og måne, over Ạjalons lavslette.»+ 13  Da forble solen urørlig, og månen stod virkelig stille, inntil nasjonen fikk tatt hevn over sine fiender.+ Står det ikke skrevet i Jạsjars* bok?+ Og solen ble stående stille midt på himmelen og hadde ingen hast med å gå ned, omkring en hel dag.+ 14  Og ingen dag har vist seg å være som denne, verken før den eller etter den, i og med at Jehova lyttet til en manns røst,+ for Jehova selv kjempet for Israel.+ 15  Etter dette vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren i Gịlgal.+ 16  Men de fem kongene flyktet+ og gjemte seg så i hulen ved Makkẹda.+ 17  Det ble da meldt Josva og sagt: «De fem kongene er blitt funnet; de har gjemt seg i hulen ved Makkẹda.»+ 18  Da sa Josva: «RULL noen store steiner fram foran hulens åpning og sett noen menn over den til å holde vakt over dem. 19  Men selv må dere ikke stanse. Sett etter DERES fiender; og dere skal angripe baktroppen deres.+ La dem ikke komme inn i byene sine, for Jehova DERES Gud har gitt dem i DERES hånd.»+ 20  Og det skjedde da Josva og Israels sønner til sist hadde slått dem så det ble et meget stort mannefall, inntil de fikk sin ende,+ og de som overlevde av dem, hadde sluppet unna og var kommet inn i de befestede byene,+ 21  at hele folket begynte å vende tilbake til Josva i leiren ved Makkẹda i fred. Ikke en mann beveget sin tunge ivrig* mot Israels sønner.+ 22  Da sa Josva: «LUKK opp hulens åpning og før disse fem kongene ut til meg fra hulen.» 23  Så gjorde de det og førte disse fem kongene ut til ham fra hulen: kongen i Jerusalem,+ kongen i Hẹbron,+ kongen i Jạrmut, kongen i Lạkisj,+ kongen i Ẹglon.+ 24  Og det skjedde, så snart de hadde ført disse kongene ut til Josva, at Josva begynte å kalle til seg alle Israels menn og å si til befalingsmennene over stridsmennene som hadde dratt ut med ham: «Tre fram. Sett DERES føtter på disse kongenes nakker.»+ Og de trådte fram og satte sine føtter på nakkene deres.+ 25  Og Josva sa videre til dem: «Vær ikke redde eller skrekkslagne.+ Vær modige og sterke, for slik skal Jehova gjøre med alle DERES fiender som dere fører krig mot.»+ 26  Og deretter hogg Josva dem ned og drepte dem og hengte dem på fem pæler,* og de ble hengende på pælene til kvelden.+ 27  Og det skjedde, ved den tiden da solen gikk ned, at Josva gav en befaling, og de tok dem så ned av pælene+ og kastet dem inn i hulen hvor de hadde gjemt seg. Så la de store steiner foran hulens åpning, og de ligger der den dag i dag. 28  Og Josva inntok Makkẹda+ samme dag og slo så byen med sverdets egg. Dens konge og hver sjel* som var i den, viet han til tilintetgjørelse.+ Han lot det ikke bli noen overlevende tilbake. Så gjorde han da med kongen i Makkẹda+ akkurat som han hadde gjort med kongen i Jẹriko. 29  Deretter drog Josva og hele Israel med ham videre fra Makkẹda til Lịbna og førte krig mot Lịbna.+ 30  Og Jehova gav også den byen og dens konge i Israels hånd, og de slo så den og hver sjel som var i den, med sverdets egg. De lot det ikke bli noen overlevende tilbake i den. Så gjorde de da med kongen der akkurat som de hadde gjort med kongen i Jẹriko.+ 31  Så drog Josva og hele Israel med ham videre fra Lịbna til Lạkisj+ og begynte å leire seg mot byen og føre krig mot den. 32  Og Jehova gav Lạkisj i Israels hånd, slik at de inntok byen den andre dagen, og de slo så den og hver sjel som var i den, med sverdets egg,+ akkurat som de hadde gjort med Lịbna. 33  Da var det at Họram, kongen i Gẹser,+ drog opp for å hjelpe Lạkisj. Men Josva slo ham og hans folk, til det ikke var noen overlevende av hans menn tilbake.+ 34  Deretter drog Josva og hele Israel med ham videre fra Lạkisj til Ẹglon+ og begynte å leire seg mot byen og føre krig mot den. 35  Og de inntok den samme dag og begynte å slå den med sverdets egg, og de viet hver sjel som var i den, til tilintetgjørelse samme dag, akkurat som de hadde gjort med Lạkisj.+ 36  Deretter drog Josva og hele Israel med ham opp fra Ẹglon til Hẹbron+ og begynte å føre krig mot byen. 37  Og de inntok den og slo så den og dens konge og alle dens småbyer og hver sjel som var i den, med sverdets egg. Han lot det ikke bli noen overlevende tilbake, men gjorde akkurat som han hadde gjort med Ẹglon. Så viet han da den og hver sjel som var i den, til tilintetgjørelse.+ 38  Til slutt kom Josva og hele Israel med ham tilbake til Dẹbir+ og begynte å føre krig mot byen. 39  Og han inntok den med dens konge og alle dens småbyer, og de slo dem så med sverdets egg og viet hver sjel som var i den, til tilintetgjørelse.+ Han lot det ikke bli noen overlevende tilbake.+ Akkurat som han hadde gjort med Hẹbron, og akkurat som han hadde gjort med Lịbna og kongen der, slik gjorde han med Dẹbir og kongen der.+ 40  Og Josva slo så hele landet: fjellområdet+ og Nẹgev+ og Sjefẹla*+ og skråningene+ og alle kongene der. Han lot det ikke bli noen overlevende tilbake, og alt som pustet,*+ viet han til tilintetgjørelse,+ slik som Jehova, Israels Gud, hadde befalt.+ 41  Og Josva slo dem så fra Kạdesj-Barnẹa+ til Gạza+ og hele Gọsen-landet+ og opp til Gịbeon.+ 42  Og Josva tok alle disse kongene og deres land på én gang,+ for det var Jehova, Israels Gud, som kjempet for Israel.+ 43  Deretter vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren i Gịlgal.+

Fotnoter

«da ble han meget redd», SyVg; MLXX: «da ble de meget redde».
Bokst.: «en av kongerikets byer».
«de», TLagardeSy; M: «han (det)», i kollektiv betydning; viser tilbake til «Israel»; gr.: kỵrios, «Jehova».
El.: «vær stille (taus)».
El.: «Den rettskafnes».
«beveget sin tunge ivrig». El.: «snerret; brukte uvennlige ord».
El.: «trestokker». Bokst.: «trær». Gr.: ksỵlon; lat.: stịpites, «pæler; trestammer».
«hver sjel». Hebr.: kol-hannẹfesj; gr.: pan empnẹon, «alt som pustet».
El.: «lavlandet».
Bokst.: «hvert pust». Gr.: pan empnẹon zoẹs, «alt som pustet liv»; Vg: «alt som kunne puste».