Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Jona 1:1–17

1  Og Jehovas ord begynte å komme til Jona,+ Amịttais sønn, og det lød:  «Bryt opp, gå til Nịnive,+ den store byen, og rop ut imot henne* at deres ondskap er steget opp for mitt ansikt.»+  Og Jona brøt så opp for å rømme til Tạrsis,+ bort fra Jehovas ansikt;+ og han kom til slutt ned til Jọppe*+ og fant et skip som gikk til Tạrsis. Så betalte han det reisen kostet, og gikk ned i det, for å dra med dem til Tạrsis, bort fra Jehovas ansikt.  Og Jehova selv kastet en veldig vind* mot havet,+ og det ble en veldig storm+ på havet; og skipet holdt på å bli slått til vrak.  Og skipsfolkene begynte å bli redde og rope om hjelp, hver til sin gud.*+ Og de gikk i gang med å kaste de tingene som fantes i skipet, ut i havet, for å lette det for dem.+ Men Jona var gått ned til dekksfartøyets innerste deler, og han la seg deretter ned og falt i dyp søvn.+  Til slutt gikk skipsføreren* bort til ham og sa til ham: «Hva er det som er i veien med deg, du som sover så tungt? Reis deg, rop til din gud!*+ Kanskje den sanne Gud* viser at han har omsorg for oss, så vi ikke skal forgå.»+  Og de begynte å si til hverandre: «Kom, og la oss kaste lodd,+ så vi kan få vite hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.»+ Og de fortsatte å kaste lodd, og til slutt falt loddet på Jona.+  Da sa de til ham: «Vi ber deg, fortell oss hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.+ Hva er ditt arbeid, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk tilhører du?»  Da sa han til dem: «Jeg er hebreer,+ og jeg frykter+ Jehova, himlenes Gud,+ han som dannet havet og det tørre land.»+ 10  Og mennene* ble grepet av stor frykt, og de sa videre til ham: «Hva er det du har gjort?»+ Mennene hadde nemlig fått vite at det var bort fra Jehovas ansikt han rømte, for det hadde han fortalt dem. 11  Til slutt sa de til ham: «Hva skal vi gjøre med deg,+ så havet kan bli stille for oss?» For havet ble stadig mer stormfullt. 12  Da sa han til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, og havet vil bli stille for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne veldige stormen er kommet over dere.»+ 13  Mennene forsøkte imidlertid å arbeide seg gjennom bølgene, for å føre skipet tilbake til tørt land; men de var ikke i stand til det, for havet reiste seg stadig mer stormfullt mot dem.+ 14  Og de begynte å rope til Jehova og si:+ «Å, Jehova, vi ber deg, la oss ikke forgå på grunn av denne mannens sjel!* Og la ikke uskyldig blod komme over oss,+ for du, Jehova, har jo selv gjort som det har behaget deg!»+ 15  Dermed løftet de Jona opp og kastet ham i havet; og havet holdt så opp med å rase.+ 16  Da ble mennene grepet av stor frykt for Jehova,+ og de frambar derfor et offer for Jehova+ og avla løfter.+ 17*   Nå sørget Jehova for at en stor fisk* slukte Jona,+ slik at Jona kom til å være i fiskens indre i tre dager og tre netter.+

Fotnoter

El.: «den». Hunkj. på hebr.
«Joppe». Hebr.: Jafọ; gr.: Iọppen; lat.: Iọppen.
«vind». Hebr.: rụach; gr.: pneuma; lat.: vẹntum. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«sin gud». Hebr.: ’elohạw; gr.: ton theọn autọn; lat.: dẹum sụum.
Bokst.: «den fremste blant sjømennene».
«din gud». Hebr.: ’elohẹjkha; gr.: ton theọn sou; lat.: Dẹum tụum.
«den sanne Gud». Hebr.: ha’Elohịm. Se tillegget, 1F.
«mennene». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
«på grunn av . . . sjel». Hebr.: benẹfesj; gr.: hẹneken tes psykhẹs; lat.: in ạnima. Se tillegget, 4A.
I MLXXVg begynner kap. 2 her.
«fisk». Hebr.: dagh; gr.: kẹtei, «havuhyre; veldig fisk»; lat.: pịscem.