Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 6:1–30

6  Og Job tok til å svare og si:   «Å, om min gremmelse+ ble veid og de samtidig ville legge min ulykke på vektskåler!   For nå er den tyngre enn selv havenes sand. Derfor har mine ord vært ubesindig tale.+   For Den Allmektiges* piler er hos meg,+ og min ånd drikker deres gift;+ redslene fra Gud* stiller seg opp mot meg.*+   Skriker en sebra*+ over gress, eller brøler en okse over sitt fôr?   Blir det som ikke har smak, spist uten salt, eller er det noen smak på legestokkrosens slimete saft?   Min sjel har nektet å røre noe. De er som sykdom i min føde.   Å, om det jeg anmoder om, ville komme, om Gud* ville oppfylle det som er mitt håp!   Å, om Gud ville ta og knuse meg, om han ville frigjøre sin hånd og avskjære meg!+ 10  Selv det ville likevel være min trøst, og jeg skulle hoppe av glede+ under mine fødselsveer* selv om han ikke hadde medynk, for jeg har ikke skjult Den Helliges+ ord.+ 11  Hvilken kraft har jeg, så jeg skulle fortsette å vente?+ Og hva blir enden med meg, så jeg skulle fortsette å forlenge min sjel?* 12  Er min kraft steiners kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? 13  Er det ikke slik at jeg ingen hjelp har i meg selv, og at fruktbare gjerninger er blitt jaget bort fra meg? 14  Den som nekter sin neste kjærlig godhet,*+ han kommer også til å holde opp med å frykte Den Allmektige.+ 15  Mine egne brødre har handlet forrædersk,+ som en vinterbekk, som bekkefaret med vinterbekker som stadig forsvinner. 16  De er mørke av is, snøen skjuler seg på dem. 17  Når tiden kommer, blir de vannløse;+ de er blitt brakt til taushet; når det blir varmt, tørkes de ut fra sitt sted.+ 18  Deres veis baner bøyer av; de går opp til det tomme stedet og går til grunne. 19  Tẹmas+ karavaner har speidet, sabeeres*+ reisende flokk har ventet på dem. 20  De er sannelig blitt til skamme* fordi de hadde satt sin lit til dem; de er kommet helt fram, og de blir skuffet.+ 21  For nå er dere blitt til intet;+ dere ser redsel, og dere frykter.+ 22  Er det fordi jeg har sagt: ’GI meg noe, og skjenk meg en gave* av det dere har evne til, 23  og redd meg av en motstanders hånd,+ og av tyranners hånd burde dere løskjøpe meg’?+ 24  Lær meg, så skal jeg for min del være taus,+ og få meg til å forstå hvilken feil jeg har begått.+ 25  Rettskaffenhetens ord har vært — å, ikke smertefulle!+ Men irettesettelsen* fra DERES side, hva irettesetter den?+ 26  Er det for å irettesette ord dere legger planer, når det som sies av en som er fortvilt,+ sies kun for vinden?+ 27  Hvor mye mer kommer dere da til å kaste lodd om en farløs+ og kjøpslå om DERES neste!+ 28  Men GJØR nå så vel å rette oppmerksomheten mot meg, og se om jeg kommer til å lyve+ dere midt opp i ansiktet. 29  Jeg ber dere, vend tilbake* — la ingen urettferdighet oppstå — ja, vend tilbake — min rettferdighet er ennå til stede.+ 30  Er det urettferdighet på min tunge, eller merker ikke min gane ulykke?

Fotnoter

«Jehovas», LXXVg.
«Gud». Hebr.: ’Elọah.
«stenger meg ute fra samkvem med andre», ved omflytting av to bokstaver i M.
El.: «et villesel».
«Gud». Hebr.: ’Elọah.
El.: «mine voldsomme smerter».
El.: «mitt liv [som en sjel]». Hebr.: nafsjị; gr.: mou he psykhẹ.
El.: «lojal kjærlighet».
Bokst.: «Sabas». Hebr.: Sjevạ’.
El.: «blitt skamfulle».
«og skjenk meg en gave». El.: «og skjenk en gave til gagn for meg».
«irettesettelsen». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
El.: «vend om».