Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 30:1–31

30  Og nå har de ledd av meg,+ de som er yngre av dager enn jeg,+ de hvis fedre jeg ville ha nektet å sette hos mitt småfes hunder.*   Ja, deres henders kraft — til hvilken nytte var den for meg? I dem er den fulle kraft forsvunnet.+   På grunn av mangel og sult er de ufruktbare; de avgnager et vannløst område,+ hvor det i går var uvær og ødeleggelse.   De plukket salturt ved buskene, og gyvelbuskers rot var deres føde.   Fra samfunnet ble de gang på gang drevet bort;+ folk pleide å rope etter dem som etter en tyv.   De må bo på elvedalers skråning, i jordhuler og i klipper.   Blant buskene skrek de bestandig; under neslene pleide de å klynge seg sammen.   Sønner av den uforstandige,+ også sønner av den navnløse, de er blitt drevet ut av landet med pisk.   Og nå er jeg blitt den de synger om,+ og jeg er gjenstand for deres snakk.+ 10  De har avskydd meg, de har holdt seg langt borte fra meg;+ og mitt ansikt sparte de ikke for sitt spytt.+ 11  For han løsnet min buestreng og tok til å ydmyke meg, og bisselet løsgjorde de for min skyld. 12  Ved min høyre hånd reiser de seg som yngel; mine føtter har de latt gå, men de gikk i gang med å kaste sine voller opp mot meg til min ulykke.+ 13  De har revet opp mine stier; de dugde bare til ulykke for meg,+ uten at de hadde noen hjelper. 14  Som gjennom en vid revne begynner de å komme; under et uvær har de veltet seg fram. 15  Plutselige redsler er blitt vendt mot meg; min fornemme fremtreden jages som av vinden,* og som en sky er min frelse forsvunnet. 16  Og nå blir min sjel utøst i meg;+ nødens+ dager griper meg. 17  Om natten er mine knokler+ blitt gjennomboret og har falt av meg, og mine gnagende smerter hviler ikke.+ 18  Ved stor kraft forandres min kledning; som kragen på min lange kledning omslutter den meg. 19  Han har kastet meg ned i leiren, så jeg viser meg å være som støv og aske. 20  Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke;+ jeg har stått der, så du kunne gi akt på meg. 21  Du forandrer deg, så du blir grusom mot meg;+ med din hånds fulle styrke nærer du sterk uvilje mot meg. 22  Du løfter meg opp til vinden, du lar meg ri på den; så oppløser du meg med et brak. 23  For jeg vet at du kommer til å la meg vende tilbake til døden,+ ja til huset hvor alle levende møtes. 24  Men ingen rekker sin hånd ut mot en ruinhaug,+ og under ens forfall blir det ikke ropt om hjelp angående dette. 25  Sannelig, jeg gråt over den som har en hard dag;+ min sjel har vært bedrøvet over den fattige.+ 26  Selv om jeg ventet på det gode, kom det onde likevel;+ og jeg ventet til stadighet på lyset, men mørket kom. 27  Mine innvoller ble brakt til å koke og var ikke tause; nødens dager kom meg i møte. 28  Bedrøvet+ vandret jeg omkring da det ikke var sollys;* jeg reiste meg i menigheten,* jeg fortsatte å rope om hjelp. 29  Jeg ble en bror av sjakaler og en venn av strutsens døtre.+ 30  Min hud ble svart+ og falt av meg, og mine knokler ble hete av tørrhet. 31  Og til slutt passet min harpe bare til sorg og min pipe til gråtendes røst.

Fotnoter

El.: «hos (blant) hundene som voktet mitt småfe».
«som av vinden». Hebr.: karụach. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«sollys», M; ved en tekstrettelse: «trøst».
«i menigheten». Hebr.: vaqqahạl; gr.: en ekklesịai.