Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 29:1–25

29  Og Job gikk igjen i gang med å framføre sitt ordspråkaktige utsagn og sa videre:   «Å, om jeg hadde det som i månemånedene i fordums tid,+som i de dager da Gud* voktet meg,+   da han lot sin lampe lyse over mitt hodeog jeg vandret gjennom mørket ved hans lys,+   akkurat som jeg hadde det i mine velmaktsdager,+da det fortrolige vennskap med Gud var i mitt telt,+   da Den Allmektige ennå var med meg,da mine tjenere var rundt omkring meg!   Da jeg badet mine skritt i smørog klippen uavbrutt lot strømmer av olje renne ut for meg,*+   da jeg gikk ut til porten ved byen+på torget pleide jeg å gjøre mitt sete klart!+   Guttene så meg og gjemte seg,og selv de gamle reiste seg, de stod.+   Fyrster holdt ord tilbake,og hånden la de på sin munn.+ 10  Ledernes røst ble skjult,og deres tunge hang fast ved ganen.+ 11  For øret hørte og priste meg deretter lykkelig,og øyet så og vitnet deretter om meg. 12  For jeg reddet bestandig den nødstilte som ropte om hjelp,+og den farløse gutten og den som ikke hadde noen hjelper.+ 13  Velsignelsen+ fra den som holdt på å gå til grunne — den kom over meg,og enkens hjerte gledet jeg gang på gang.+ 14  I rettferdighet kledde jeg meg, og den var min kledning.+Min rettvishet var som en ermeløs overkledning — og en turban. 15  Øyne ble jeg for den blinde,+og føtter var jeg for den halte. 16  Jeg var en virkelig far for de fattige,+og rettssaken til dem jeg ikke kjente — den pleide jeg å granske.+ 17  Og jeg knuste bestandig ugjerningsmannens kjeveben,+og fra hans tenner rev* jeg bort byttet. 18  Og jeg pleide å si: ’I mitt rede* skal jeg utånde,+og jeg skal gjøre mine dager tallrike som sandkornene.+ 19  Min rot er åpen for vannmassene,+og duggen vil overnatte på min gren. 20  Min herlighet er frisk hos meg,og min bue i min hånd vil skyte gang på gang.’ 21  Meg hørte de på; og de ventet,og de tidde bestandig når jeg gav råd.+ 22  Etter mitt ord pleide de ikke å tale mer,og over dem dryppet mitt ord til stadighet.+ 23  Og de ventet på meg som på regnet,+og sin munn åpnet de på vidt gap for vårregnet.+ 24  Jeg pleide å smile til dem — de trodde det ikke —og mitt ansikts lys+ dempet de ikke. 25  Gang på gang valgte jeg veien for dem, og jeg satt som overhode;og jeg bodde som en konge blant sine tropper,+ som en som trøster de sørgende.+

Fotnoter

«Gud». Hebr.: ’Elọah.
Bokst.: «og klippen ble tømt ut som strømmer av olje hos meg».
«rev», ved en liten tekstrettelse; M: «kastet».
«I mitt rede». Muligens: «I min alderdom», i overensstemmelse med LXX.