Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 29:1–25

29  Og Job gikk igjen i gang med å framføre sitt ordspråkaktige utsagn og sa videre:   «Å, om jeg hadde det som i månemånedene i fordums tid,+ som i de dager da Gud* voktet meg,+   da han lot sin lampe lyse over mitt hode og jeg vandret gjennom mørket ved hans lys,+   akkurat som jeg hadde det i mine velmaktsdager,+ da det fortrolige vennskap med Gud var i mitt telt,+   da Den Allmektige ennå var med meg, da mine tjenere var rundt omkring meg!   Da jeg badet mine skritt i smør og klippen uavbrutt lot strømmer av olje renne ut for meg,*+   da jeg gikk ut til porten ved byen+ på torget pleide jeg å gjøre mitt sete klart!+   Guttene så meg og gjemte seg, og selv de gamle reiste seg, de stod.+   Fyrster holdt ord tilbake, og hånden la de på sin munn.+ 10  Ledernes røst ble skjult, og deres tunge hang fast ved ganen.+ 11  For øret hørte og priste meg deretter lykkelig, og øyet så og vitnet deretter om meg. 12  For jeg reddet bestandig den nødstilte som ropte om hjelp,+ og den farløse gutten og den som ikke hadde noen hjelper.+ 13  Velsignelsen+ fra den som holdt på å gå til grunne — den kom over meg, og enkens hjerte gledet jeg gang på gang.+ 14  I rettferdighet kledde jeg meg, og den var min kledning.+ Min rettvishet var som en ermeløs overkledning — og en turban. 15  Øyne ble jeg for den blinde,+ og føtter var jeg for den halte. 16  Jeg var en virkelig far for de fattige,+ og rettssaken til dem jeg ikke kjente — den pleide jeg å granske.+ 17  Og jeg knuste bestandig ugjerningsmannens kjeveben,+ og fra hans tenner rev* jeg bort byttet. 18  Og jeg pleide å si: ’I mitt rede* skal jeg utånde,+ og jeg skal gjøre mine dager tallrike som sandkornene.+ 19  Min rot er åpen for vannmassene,+ og duggen vil overnatte på min gren. 20  Min herlighet er frisk hos meg, og min bue i min hånd vil skyte gang på gang.’ 21  Meg hørte de på; og de ventet, og de tidde bestandig når jeg gav råd.+ 22  Etter mitt ord pleide de ikke å tale mer, og over dem dryppet mitt ord til stadighet.+ 23  Og de ventet på meg som på regnet,+ og sin munn åpnet de på vidt gap for vårregnet.+ 24  Jeg pleide å smile til dem — de trodde det ikke — og mitt ansikts lys+ dempet de ikke. 25  Gang på gang valgte jeg veien for dem, og jeg satt som overhode; og jeg bodde som en konge blant sine tropper,+ som en som trøster de sørgende.+

Fotnoter

«Gud». Hebr.: ’Elọah.
Bokst.: «og klippen ble tømt ut som strømmer av olje hos meg».
«rev», ved en liten tekstrettelse; M: «kastet».
«I mitt rede». Muligens: «I min alderdom», i overensstemmelse med LXX.