Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 20:1–29

20  Og na’amatitten Sọfar tok til å svare og si:   «Derfor gir mine foruroligende tanker meg svar, ja på grunn av min indre opphisselse.   Jeg hører en formaning som fornærmer meg; og en ånd uten den forstand jeg har, svarer meg.   Har du ikke alltid visst nettopp dette, helt siden mennesket* ble satt på jorden,+   at de ondes gledesrop er kortvarig,+ og at en frafallens fryd bare varer et øyeblikk?   Selv om hans høyhet stiger opp til himmelen+ og hans hode når til skyene,   går han liksom sin møkk til grunne for evig;+ de som ser ham, de kommer til å si: ’Hvor er han?’+   Som en drøm skal han fly bort, og de skal ikke finne ham; og han skal bli jaget bort som et syn om natten.+   Det øye som har fått se ham, kommer ikke til å gjøre det igjen,+ og aldri mer skal hans sted skue ham.+ 10  Hans sønner skal søke de ringes velvilje, og hans egne hender kommer til å gi hans verdifulle ting tilbake.+ 11  Hans knokler har vært fulle av hans ungdomskraft, men med ham skal den legge seg i støvet.+ 12  Hvis det som er ondt, smaker søtt i hans munn, hvis han lar det smelte bort under sin tunge, 13  hvis han har medynk med det og ikke slipper det, og hvis han holder det tilbake midt i sin gane, 14  vil hans føde med sikkerhet bli forvandlet i hans innvoller; den vil bli til kobraers galle* i hans indre. 15  Velstand har han oppslukt, men han skal spy den ut; fra hans buk skal Gud* drive den ut. 16  Kobraers gift skal han die; en hoggorms tunge skal drepe ham.+ 17  Han skal aldri se vannløpene,+ flommende strømmer av honning og smør. 18  Han skal gi tilbake sin ervervede eiendom og kommer ikke til å oppsluke den, liksom velstanden fra hans handel, som han likevel ikke kommer til å glede seg over.+ 19  For han er blitt knust, han har forlatt de ringe; et hus som han ikke gikk i gang med å bygge, har han revet til seg.+ 20  For han skal visselig ikke kjenne noen ro i sin buk; han skal ikke slippe unna ved hjelp av sine attråverdige ting.+ 21  Det er ingenting igjen som han kan fortære; derfor vil hans velvære ikke vare. 22  Mens hans overflod er på sitt høyeste, vil han føle seg engstelig;+ all vanskjebnens* kraft* skal komme mot ham. 23  La det skje, for å fylle hans buk, at Han sender sin brennende vrede over ham+ og lar den regne over ham, inn i hans innvoller. 24  Han skal flykte+ fra våpen av jern; en kobberbue skal rive ham opp. 25  Et kastevåpen* skal gå ut gjennom hans rygg, og et lynende våpen* ut gjennom hans galleblære;+ skremmende ting skal gå mot ham.+ 26  Alt mørke vil være gjemt til hans skatter; en ild som ingen har pustet til, vil fortære ham;+ det kommer til å gå ille med en overlevende i hans telt. 27  Himmelen vil avdekke hans misgjerning,+ og jorden vil være i opprør mot ham. 28  En kraftig regnskur vil velte hans hus;* ting vil bli utøst på hans vredes dag.+ 29  Dette er det onde menneskes* del fra Gud,*+ ja hans fastsatte arv fra Gud.»*

Fotnoter

El.: «Adam». Hebr.: ’adhạm.
El.: «(bitre) gift».
«Gud». Hebr.: ’El.
El.: «ulykkens».
«all . . . kraft». Bokst.: «hele . . . hånd».
«Et kastevåpen», ved en tekstrettelse; M: «Man har trukket ut [et våpen]».
«et lynende våpen». Bokst.: «et lyn».
El.: «Den grøde som tilhører hans hus, skal velte (rulle) bort».
El.: «jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
«fra Gud». Hebr.: me’Elohịm.
«fra Gud». Hebr.: me’Ẹl.