Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 16:1–22

16  Og Job tok til å svare og si:   «Jeg har hørt mange ting som disse. Dere er alle plagsomme trøstere!+   Er det ingen ende på ord som bare er vind?+ Eller hva irriterer* deg, siden du svarer?   Jeg kunne også godt tale som dere gjør. Om DERES sjeler var der hvor min sjel er, ville jeg da briljere med ord* mot dere,+ og ville jeg riste på hodet over dere?+   Jeg ville styrke dere med min munns ord,+ og mine leppers trøst ville holde tilbake* —.   Om jeg taler, holdes min smerte ikke tilbake,+ og om jeg holder opp med å gjøre det, hva forsvinner da fra meg?   Men nå har han gjort meg trett;+ han har ødelagt alle dem som forsamles hos meg.   Du griper også meg. Det er blitt et vitne,*+ så min magerhet reiser seg mot meg. Like i mitt ansikt vitner den.   Hans vrede har revet meg i stykker, og han nærer sterk uvilje+ mot meg. Han skjærer tenner mot meg.+ Min motstander kvesser sine øyne mot meg.+ 10  De har åpnet munnen på vidt gap mot meg,+ med hån har de slått mine kinn, i stort antall samler de seg mot meg.+ 11  Gud* overgir meg til unge gutter,* og han kaster meg hodestups i de ondes hender.+ 12  Jeg hadde fått være sorgløs, men han begynte å riste meg;+ og han grep meg i nakken og begynte å knuse meg, og han gjør meg til en skyteskive for seg. 13  Hans bueskyttere+ omringer meg; han kløver mine nyrer+ og føler ingen medynk; han øser min galleblære ut på jorden. 14  Han fortsetter å gjennombryte meg med revne etter revne; han løper mot meg som en veldig mann.+ 15  Sekkelerret+ har jeg sydd sammen over min hud, og jeg har stukket mitt horn i støvet.+ 16  Mitt ansikt er blitt rødt av gråt,+ og på mine øyelokk ligger det en dyp skygge,*+ 17  enda det ikke er vold på mine hender og min bønn er ren.+ 18  Jord, dekk ikke mitt blod!+ Og la det ikke finnes noe sted for mitt skrik! 19  Se, også nå er det i himlene en som vitner om meg, og mitt vitne* er i høydene.+ 20  Mine venner er talsmenn mot meg;+ til Gud* har mitt øye søvnløst vært vendt.+ 21  Og avgjørelsen skal treffes mellom en sunn og sterk mann og Gud, liksom mellom en menneskesønn* og hans neste.+ 22  For bare få år* skal komme, og jeg skal gå bort på den stien som jeg ikke skal vende tilbake på.+

Fotnoter

Bokst.: «smerter (krenker)».
«la meg da sette sammen ord», ved en annen avledning av verbet.
El.: «ville gi lindring».
El.: «et vitnesbyrd».
«Gud». Hebr.: ’El.
Bokst.: «en ung gutt», M; LXXVg: «en urettferdig».
«dyp skygge». Bokst.: «dødsskygge».
«og mitt vitne». Hebr.: wesahadhị, antas å være et aram. lånord. Se fotn. til 1Mo 31:47, «Jegar-Sahaduta».
«Gud». Hebr.: ’Elọah.
«liksom mellom en menneskesønn». Hebr.: uven-’adhạm.
«bare telte år», LXX.