Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 14:1–22

14  Mennesket,* født av en kvinne,+ lever en kort tid+ og mettes med uro.+   Lik en blomst er han kommet fram og blir han skåret av,+ og han flykter som skyggen+ og blir ikke stående.*   Ja, over ham har du åpnet ditt øye, og meg* bringer du for retten+ sammen med deg.   Hvem kan frambringe en ren av en uren?+ Ikke én.*   Hvis hans dager er bestemt,+ er tallet på hans måneder hos deg; du har fastsatt en forordning for ham som han ikke kan gå ut over.   Vend ditt blikk fra ham, så han kan få ro,*+ inntil han kan glede seg som en leiekar over sin dag.   For det finnes håp selv for et tre. Hvis det blir felt, vil det jo skyte opp igjen,*+ og dets kvist kommer ikke til å forsvinne.   Om dets rot blir gammel i jorden og dets stubbe dør i støvet,   vil det spire ved lukten av vann+ og med sikkerhet frambringe grener som en ny plante.+ 10  Men en sunn og sterk mann* dør og ligger beseiret; ja, et menneske av jord* utånder, og hvor er han?*+ 11  Vann forsvinner vitterlig fra et hav, og en elv svinner bort og tørker ut.+ 12  Også mennesket* må legge seg ned og står ikke opp.+ Inntil himmelen ikke er mer, skal de ikke våkne opp+ og ikke bli vekket opp av sin søvn.*+ 13  Å, om du ville gjemme meg i Sjẹol,*+ om du ville holde meg skjult til din vrede vender om, om du ville sette en tidsfrist+ for meg og huske på meg!+ 14  Om en sunn og sterk mann* dør, kan han da leve igjen?+ Alle mitt tvangsarbeids dager skal jeg vente,+ til min avløsning kommer.+ 15  Du skal rope, og jeg skal svare deg.+ Du vil lengte etter dine henders verk. 16  For nå fortsetter du å telle mine skritt;+ du vokter ikke på annet enn min synd.+ 17  Mitt opprør er forseglet i en pose,+ og du stryker lim over min misgjerning. 18  Men selv et fjell som faller, vil smuldre hen, og selv en klippe vil bli flyttet fra sitt sted. 19  Vann sliter sannelig bort selv steiner; når det øses ut, skyller det bort jordens støv. Slik har du tilintetgjort det dødelige menneskes* håp. 20  Du overmanner ham for evig, så han går bort;+ du vansirer hans ansikt slik at du sender ham bort. 21  Hans sønner blir æret, men han vet det ikke;+ og de blir ubetydelige, men han akter ikke på dem. 22  Men hans eget kjøtt vil fortsette å verke så lenge det er på ham, og hans egen sjel vil fortsette å sørge så lenge den er i ham.»*

Fotnoter

El.: «Mennesket av jord». Hebr.: ’adhạm.
Dvs. forblir ikke i live. Se fotn. til 2Mo 9:16, «har jeg latt deg bli i live».
«meg», M; LXXSyVg: «ham».
El.: «Det kan ingen.»
El.: «så han kan forsvinne», som i v. 7.
Bokst.: «vil det likevel forandre seg».
«Men en sunn og sterk mann». Hebr.: weghẹver.
«et menneske av jord». Hebr.: ’adhạm.
«hvor er han?», MVg; LXXSy: «han er ikke mer».
Bokst.: «Og mennesket (mannen)». Hebr.: we’ịsj.
«skal han ikke våkne opp og ikke stå opp fra sin søvn», Vg og ved en liten rettelse av M.
«i Sjeol». Hebr.: bisj’ọl; gr.: en haidei; syr.: basjiul; lat.: in infẹrno; dvs. i menneskehetens felles grav. Se tillegget, 4B.
«en sunn og sterk mann». Hebr.: gẹver.
«det dødelige menneskes». Hebr.: ’enọsj.
El.: «Men hans egen slekt (hans kjødelige slektninger) vil fortsette å føle smerte for ham, og hans egne slaver (ervervede sjeler) vil fortsette å sørge over ham.» Ang. kontrasten mellom «kjødelige slektninger» og «ervervede sjeler»: Sml. 1Mo 37:27 og Jes 58:7 med 1Mo 12:5; 14:21; 36:6; Ese 27:13; fotn. til Åp 18:13, «menneskesjeler».