Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Job 13:1–28

13  Se, alt dette har mitt øye sett, mitt øre har hørt og gir akt på det.   Det dere vet, vet jo også jeg; jeg står ikke tilbake for dere.+   Men jeg for min del ville tale til Den Allmektige selv,+ og jeg kunne ha lyst til å argumentere med Gud.*   Dere, derimot, smører sammen løgn;+ dere er alle udugelige leger.+   Om dere bare ville tie fullstendig stille, så det kunne vise seg å være visdom hos dere!+   Jeg ber dere, hør mine motargumenter,+ og gi akt på mine leppers forsvarstale.   Skal dere tale urettferdighet til forsvar for Gud, og skal dere tale svik til forsvar for ham?+   Skal dere behandle ham med partiskhet,+ eller skal dere føre en rettsstrid for den sanne Gud?   Ville det være godt om han utforsket dere?+ Eller kan dere føre ham bak lyset, slik en fører et dødelig menneske bak lyset? 10  Han skal sannelig irettesette dere+ om dere i det skjulte prøver å vise partiskhet.*+ 11  Vil ikke hans verdighet få dere til å fare sammen av skrekk, og redselen for ham falle på dere?+ 12  DERES minneverdige ord er ordspråk av aske; DERES skjoldbukler* er som skjoldbukler av leire.+ 13  TI stille framfor meg, så jeg kan tale. La det så komme over meg hva det enn måtte være! 14  Hvorfor bærer jeg mitt kjøtt mellom mine tenner* og legger min sjel* i min hånd?+ 15  Om han så drepte* meg, ville jeg da ikke vente?*+ Jeg ville bare argumentere for mine egne veier for hans ansikt. 16  Han* ville også være min frelse,+ for ingen frafallen kan komme fram for ham.+ 17  HØR mitt ord til ende,+ og la min erklæring være i DERES ører. 18  Se, jeg ber dere — jeg har lagt fram en sak;+ jeg vet at det er jeg som har rett. 19  Hvem er den som skal strides med meg?+ For skulle jeg nå bli taus, ville jeg rett og slett utånde! 20  Gjør* bare ikke disse to ting mot meg; i så fall kommer jeg ikke til å skjule meg nettopp for din skyld;+ 21  ta din hånd langt bort fra meg, og skrekken for deg — måtte den ikke skremme meg.+ 22  Enten skal du rope, så jeg kan svare, eller så kan jeg tale og du gi meg svar igjen. 23  På hvilken måte har jeg misgjerninger og synder? Gjør meg kjent med mitt opprør og min synd. 24  Hvorfor skjuler du ditt ansikt+ og betrakter meg som din fiende?+ 25  Skal du få et blad som blåses omkring, til å skjelve, og fortsette å forfølge tørre halmstrå? 26  Du fortsetter jo å skrive bitre ting mot meg,+ og følgene av min ungdoms misgjerninger lar du meg få i eie.+ 27  Du lar også mine føtter være i blokken,+ og du vokter på alle mine stier; for mine fotsåler* avmerker du din linje. 28  Og han* er lik noe råttent* som tæres bort,+ lik en kledning som en møll spiser opp.+

Fotnoter

«Gud». Hebr.: ’El.
«vise partiskhet», M; TSyVg: «behandle ham med partiskhet».
El.: «brystvern; skanser».
El.: «Hvorfor utsetter jeg min kropp for fare[?]»
«og . . . min sjel». Hebr.: wenafsjị; gr.: psykhẹn dẹ mou; lat.: et ạnimam mẹam. Jf. Dom 12:3; 1Sa 19:5.
El.: «ville drepe».
El.: «ville jeg ikke vente», M; MmargenTSyVg: «ville jeg vente på ham».
El.: «Det».
«Gjør». Det hebr. verbet står i ent., i overensstemmelse med tiltaleordene «du», «deg», «din», «ditt», rettet til Gud, i v. 20⁠–27.
Bokst.: «mine føtters røtter».
«han», dvs. Job.
«noe råttent (råttenskap)», MVg; LXX: «en skinnsekk»; Sy: «en lærsekk».