Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Job 10:1–22

10  Min sjel føler i sannhet vemmelse ved mitt liv.+Jeg vil gi uttrykk for min bekymring over meg selv.*Jeg vil tale i min sjels bitterhet!   Jeg skal si til Gud:* ’Erklær meg ikke ond.La meg få vite hvorfor du strides med meg.   Synes det godt for deg at du skulle gjøre urett,+at du skulle forkaste frukten av dine henders* harde arbeid,+ og at du skulle stråle på de ondes råd?   Har du øyne+ av kjød,eller ser du slik som et dødelig menneske ser?+   Er dine dager som et dødelig menneskes dager+eller dine år akkurat som en sunn og sterk manns dager,   så du skulle søke etter min misgjerningog fortsette å lete etter min synd,+   enda du vet at jeg ikke har urett,+og at det ikke er noen som utfrir av din hånd?+   Dine egne hender har formet meg, så de dannet meg+helt og holdent, rundt om, og likevel vil du oppsluke meg.   Jeg ber deg, husk at du har dannet meg av leire+og lar meg vende tilbake til støv.+ 10  Begynte du ikke å helle meg ut som melkog å få meg til å løpe sammen som ost?+ 11  Med hud og kjøtt kledde du meg,og med ben og sener vevde du meg sammen.+ 12  Liv og kjærlig godhet* har du beredt meg,+og din omsorg+ har voktet min ånd.* 13  Men disse ting har du skjult i ditt hjerte.Jeg vet jo at disse ting er hos deg. 14  Om jeg har syndet og du stadig har voktet på meg+og du ikke regner meg for å være uskyldig med hensyn til min misgjerning,+ 15  om jeg virkelig har urett, da ve meg!+Og selv om jeg virkelig har rett, kan jeg ikke løfte mitt hode,+ mett av vanære og fylt med nød.+ 16  Og om det viser seg hovmodig,+ kommer du til å jage etter meg som en ungløve,+og du kommer igjen til å vise deg underfull i mitt tilfelle. 17  Du kommer til å føre fram dine nye vitner* foran megog til å gjøre din gremmelse over meg større;stadig motgang er hos meg.* 18  Så hvorfor førte du meg ut av et morsliv?+Kunne jeg ha utåndet,* så intet øye kunne se meg, 19  da skulle jeg ha blitt som om jeg ikke hadde vært til;fra mors liv skulle jeg ha blitt ført til gravstedet.’ 20  Er ikke mine dager få?+ Måtte han holde opp,måtte han vende sitt blikk fra meg, så jeg kan bli litt glad igjen+ 21  før jeg går bort — og jeg kommer ikke tilbake+til mørkets og den dype skygges* land,+ 22  til landet med dunkelhet som mørket, med dyp skyggeog uorden, der hvor det ikke stråler mer enn mørket gjør.»

Fotnoter

«over meg selv», MVg; LXX: «over ham».
«Gud». Hebr.: ’Elọah.
El.: «håndflaters».
El.: «lojal kjærlighet».
«min ånd (pust. Hebr.: ruchị; gr.: mou to pneuma; lat.: spịritum mẹum.
«føre fram dine nye vitner». Bokst.: «fornye dine vitner», MVg; LXX: «fornye min prøve»; Sy: «. . . dine våpen».
El.: «det ene tvangsarbeidet etter det andre er hos meg».
El.: «La meg få utånde».
«den dype skygges». Bokst.: «dødsskyggens».