Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Jesaja 57:1–21

57  Den rettferdige har gått til grunne,+ men det er ingen som legger seg det på hjertet.+ Og menn med kjærlig godhet* samles til de døde,+ uten at noen forstår at det er på grunn av ulykken at den rettferdige er blitt samlet til de døde.+  Han går inn til fred;+ de hviler+ på sine senger,+ enhver som vandrer rett fram.+  «Men dere, kom hit,+ dere sønner av en sannsigerske,+ ætten til en ekteskapsbryter og en kvinne som driver prostitusjon:+  Hvem er det dere morer dere så veldig over?+ Mot hvem åpner dere stadig munnen på vidt gap og rekker ut tungen?+ Er dere ikke overtredelsens barn, falskhetens ætt,+  slike som oppegger sin lidenskap blant store trær,+ under hvert frodig tre,+ og som slakter barna i elvedalene nedenfor de steile klippenes kløfter?+  Blant elvedalens glatte steiner var din* andel.+ De — de var din lodd.+ Ja, til dem utøste du et drikkoffer,+ ofret du en gave. Skal jeg trøste meg med tanke på disse ting?+  På et høyt og opphøyd fjell stilte du din seng.+ Dit gikk du også opp for å frambære offer.+  Og bak døren og dørstolpen satte du ditt minnetegn.*+ For borte fra meg blottet du deg og steg så opp; du gjorde din seng rommelig.+ Og du gikk i gang med å slutte en pakt med dem. Du elsket å dele seng med dem.+ Det mannlige lem* så du.  Og du begynte å dra ned til Mẹlek* med olje og fortsatte å sørge for rikelig av dine salver.+ Og du fortsatte å sende dine utsendinger langt bort, slik at du fornedret ting til Sjẹol.+ 10  På dine mange veier har du slitt.+ Du har ikke sagt: ’Det er håpløst!’ Du har funnet at din kraft* er blitt gjenopplivet.+ Derfor er du ikke blitt syk.+ 11  Hvem ble du* redd for, og hvem begynte du å frykte,+ så du gav deg til å lyve?+ Men meg kom du ikke i hu.+ Du la deg ikke noe på hjertet.+ Forholdt jeg meg ikke taus og skjulte tingene?*+ Meg hadde du derfor ingen frykt for.+ 12  Jeg skal selv forkynne om din rettferdighet+ og dine gjerninger,+ at de ikke vil gagne deg.+ 13  Når du roper om hjelp, vil de ting du har samlet,* ikke utfri deg,+ men en vind* skal bære dem alle bort.+ Et pust skal føre dem bort, men den som tar sin tilflukt til meg,+ skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.+ 14  Og en skal visselig si:* ’BYGG opp, bygg opp en vei! Rydd veien!+ Fjern enhver hindring fra mitt folks vei.’»+ 15  For dette er hva Den Høye og Opphøyde,+ han som bor for evig,+ og hvis navn er hellig,+ har sagt: «I det høye og på det hellige sted bor jeg,+ og hos den som er knust og ydmyk i ånden,*+ for å gjenopplive de ydmykes ånd og for å gjenopplive de knustes hjerte.+ 16  For det vil ikke være til uavgrenset tid jeg skal stride, eller for bestandig jeg skal være harm;+ for på grunn av meg ville ånden bli kraftløs,+ ja de pustende skapninger* som jeg selv har dannet.+ 17  På grunn av hans urette vinnings+ misgjerning ble jeg harm, og jeg tok til å slå ham, idet jeg skjulte mitt ansikt,+ mens jeg var harm. Men han fortsatte å vandre som en frafallen+ på sitt hjertes vei. 18  Hans veier har jeg sett; og jeg begynte å helbrede ham+ og føre ham+ og gi ham og hans sørgende+ vederlag med trøst.»+ 19  «Jeg skaper leppenes frukt.+ Vedvarende fred* skal det være for den som er langt borte, og for den som er nær,»+ har Jehova sagt, «og jeg vil helbrede ham.»+ 20  «Men de onde er som det opprørte hav, når det ikke kan falle til ro; dets vannmasser fortsetter å kaste opp tang og gjørme. 21  Det er ingen fred,» har min Gud* sagt, «for de onde.»+

Fotnoter

El.: «lojal kjærlighet».
«din», hunkj. på hebr.; refererer til Sion, el. Jerusalem.
«ditt minnetegn», M(hebr.: zikhronẹkh)LXXSyVg; T: «dine avguders minnetegn». Noen mener at det hebr. ordet her er avledet av zakhạr, «mann; en av mannkjønn», og tror zikhronẹkh betegner et fallossymbol.
«Det mannlige lem». Bokst.: «Hånden». Hebr.: jadh.
El.: «til kongen».
Bokst.: «hånd».
«du», hunkj. på hebr.; refererer til Sion, el. Jerusalem.
«og skjulte tingene», ved en endring i vokaliseringen; M: «og det fra fordums tid».
«de ting du har samlet». Bokst.: «dine samlinger»; det siktes tydeligvis til samlinger av avguder; BDB, s. 868.
«en vind». Hebr.: rụach; gr.: ạnemos; lat.: vẹntus.
«Og de skal si», LXXSy; Vg: «Og jeg skal si».
«ånden». Hebr.: rụach.
«de pustende skapninger». Bokst.: «pustene». Jf. fotn. til Sl 150:6, «Alt som puster».
Bokst.: «Fred, fred».
«min Gud», 1QIsaMTSyVg; LXXVgc: «Jehova Gud»; ca. 50 hebr. hss.: «Jehova».