Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Jeremia 34:1–22

34  Det ord som kom til Jeremia fra Jehova da Nebukadrẹssar, Babylons konge,+ og hele hans militære styrke+ og alle jordens riker, maktområdet under hans hånd,+ og alle folkeslagene kjempet mot Jerusalem og mot alle hennes byer.+ Det lød slik:  «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Gå av sted,* og du skal si til Sidkịa, Judas konge,+ ja, du skal si til ham: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Se, jeg gir denne byen i Babylons konges hånd,+ og han skal brenne den opp med ild.+  Og du selv skal ikke slippe unna hans hånd, for du skal med sikkerhet bli grepet, og i hans hånd skal du bli overgitt.+ Og dine øyne skal se Babylons konges øyne,+ og hans munn skal tale med din munn, og til Babylon skal du komme.’  Men hør Jehovas ord, Sidkịa, Judas konge:+ ’Dette er hva Jehova har sagt om deg: «Du skal ikke dø ved sverdet.  I fred skal du dø;+ og liksom de foretok begravelsesbrenninger for dine fedre, de tidligere kongene som var før deg,+ slik kommer de til å foreta en begravelsesbrenning+ for deg, og ’Akk, herre!’+ kommer de til å si i sin klage+ over deg, for ’ordet har jeg selv talt,’ lyder Jehovas utsagn.»’»’»  Og profeten Jeremia talte så alle disse ord+ til Sidkịa, Judas konge, i Jerusalem,  da Babylons konges militære styrker kjempet mot Jerusalem og mot alle de byene i Juda som var igjen,+ mot Lạkisj+ og mot Asẹka;+ for disse, de befestede byene,+ var de som var igjen blant byene i Juda.+  Det ord som kom til Jeremia fra Jehova etter at kong Sidkịa hadde sluttet en pakt med alt folket som var i Jerusalem, om å utrope frihet* for dem,+  om at enhver skulle frigi sin tjener og enhver sin tjenestekvinne, en hebraisk+ mann og en hebraisk kvinne, for at han ikke skulle bruke dem som tjenere — det vil si en jøde, som er hans bror.+ 10  Da adlød alle fyrstene+ og alt folket som hadde trådt inn i pakten om at enhver skulle frigi sin tjener og enhver sin tjenestekvinne, for at de ikke mer skulle bruke dem som tjenere, og de adlød og sendte dem bort.+ 11  Men deretter snudde de om+ og begynte å hente tilbake de tjenerne og tjenestekvinnene som de hadde frigitt, og de gav seg til å undertvinge dem som tjenere og som tjenestekvinner.+ 12  Derfor kom Jehovas ord til Jeremia fra Jehova, og det lød: 13  «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Det var jeg som sluttet en pakt med DERES forfedre+ den dagen jeg førte dem ut av Egypts land,+ ut av tjenerhuset,*+ idet jeg sa: 14  «Ved slutten av en periode på sju* år skal enhver av dere sende bort sin bror,+ en hebraisk mann,+ som er blitt solgt til deg,+ og som har tjent deg i seks år; og du skal frigi ham, så han ikke lenger må være hos deg.» Men DERES forfedre lyttet ikke til meg, og de bøyde heller ikke sitt øre til.+ 15  Og dere — dere vender i dag om og gjør det som er rettskaffent i mine øyne, ved å utrope frihet, hver for sin neste, og dere slutter en pakt framfor meg+ i det huset som mitt navn er blitt nevnt over.+ 16  Så snur dere om+ og vanhelliger mitt navn+ og henter tilbake enhver sin tjener og enhver sin tjenestekvinne, som dere frigav etter deres sjels ønske,* og dere undertvinger dem, så de blir DERES tjenere og tjenestekvinner.’+ 17  Derfor, dette er hva Jehova har sagt: ’Dere har ikke adlydt meg med hensyn til å fortsette å utrope frihet,+ hver for sin bror og hver for sin neste. Se, jeg utroper en frihet for dere,’+ lyder Jehovas utsagn, ’til sverdet,+ til pesten+ og til hungersnøden,+ og jeg skal i sannhet gjøre dere til noe som får alle jordens riker til å skjelve.+ 18  Og jeg vil overgi de menn* som har overtrådt min pakt,+ idet de ikke har oppfylt ordene i den pakten som de sluttet* framfor meg ved den kalven som de skar i to,+ så de kunne gå mellom dens stykker,+ 19  nemlig Judas fyrster og Jerusalems fyrster,+ hoffmennene og prestene og alt landets folk,* som gikk mellom stykkene av kalven — 20  ja, jeg vil overgi dem i deres fienders hånd og i deres hånd som søker å ta deres sjel;+ og deres døde kropper skal bli til føde for himlenes flygende skapninger og for jordens dyr.+ 21  Og Sidkịa, Judas konge,+ og hans fyrster skal jeg overgi i deres fienders hånd og i deres hånd som søker å ta deres sjel, og i hånden på Babylons konges militære styrker,+ som trekker seg tilbake fra dere.’+ 22  ’Se, jeg befaler,’ lyder Jehovas utsagn, ’og jeg skal i sannhet føre dem tilbake til denne byen,+ og de skal kjempe mot den og innta den og brenne den opp med ild;+ og byene i Juda skal jeg gjøre til en ødslig ødemark, uten en innbygger.’»+

Fotnoter

Se fotn. til 2:2, «Gå av sted».
El.: «frigivelse». Hebr.: derọr.
El.: «slavehuset».
«sju», MTSyVg; LXX: «seks».
«etter deres sjels ønske». El.: «[sendte bort som frie] hvor de ville». Bokst.: «etter (i samsvar med) deres sjel». Jf. fotn. til 5Mo 21:14.
«de menn». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
Bokst.: «de skar». Hebr.: korthụ; samme ord som blir brukt i uttrykket «kalven som de skar i to».
«landets folk». Hebr.: ‛am ha’ạrets.