Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Jeremia 17:1–27

17  «Judas synd er skrevet opp med en jerngriffel.+ Med en diamantspiss er den risset inn på deres hjertes tavle+ og på deres* alteres horn,+  når deres sønner husker sine altere og sine hellige pæler* ved siden av et frodig tre, på de høye åsene,+  på fjellene ute i marken. Dine* rikdommer, alle dine skatter, skal jeg overgi til rov+ — dine offerhauger på grunn av synd i alle dine områder.+  Og du avstod, ja av deg selv, fra din arvelodd som jeg hadde gitt deg.+ Jeg vil også la deg tjene dine fiender i et land som du ikke har kjent;+ for som en ild er dere blitt antent i min vrede.+ Til uavgrenset tid skal den forbli tent.»  Dette er hva Jehova har sagt: «Forbannet er den sunne og sterke mann* som setter sin lit til et menneske av jord*+ og i virkeligheten gjør kjød til sin arm,+ og hvis hjerte vender seg bort fra Jehova.+  Ja, han skal sannelig bli som et enslig tre på ørkensletten og kommer ikke til å se det når det kommer noe godt;+ men han skal bo på uttørkede steder* i ødemarken, i et saltland som ikke er bebodd.+  Velsignet er den sunne og sterke mann som setter sin lit til Jehova, og hvis fortrøstning* Jehova er blitt.+  Ja, han skal sannelig bli som et tre plantet ved vann, som sender ut sine røtter like ved vannløpet; og han skal ikke se det når heten kommer, men hans løv skal virkelig vise seg å være frodig.+ Og i tørkens+ år skal han ikke bli urolig og ikke holde opp med å bære frukt.  Hjertet er mer forrædersk enn noe annet, og desperat.+ Hvem kan kjenne det? 10  Jeg, Jehova, ransaker hjertet,+ gransker nyrene,*+ ja for å gi enhver etter hans veier,*+ etter frukten av hans gjerninger.+ 11  Lik en rapphøne som har samlet* det den ikke har lagt, er den som skaffer seg rikdom, men ikke med rett.+ Halvveis i sine dager kommer han til å forlate den,+ og på sitt siste kommer han til å vise seg å være uforstandig.»+ 12  Den herlige trone i det høye fra begynnelsen+ — det er vår helligdoms sted.+ 13  Jehova, Israels håp,+ alle som forlater deg, skal bli gjort til skamme.+ De som faller fra meg+ — i jorden skal de bli skrevet opp, fordi de har forlatt kilden med levende vann, Jehova.+ 14  Helbred meg, Jehova, og jeg skal bli helbredet.+ Frels meg, og jeg skal med sikkerhet bli frelst;+ for du er min lovprisning.+ 15  Se, det er noen som sier til meg: «Hvor er Jehovas ord?+ Vi ber deg, la det komme.» 16  Men jeg — jeg skyndte meg ikke bort fra min gjerning som en hyrde som følger deg, og den desperate fortvilelses dag viste jeg ingen lengsel etter. Du har selv kjent mine leppers uttalelse; foran ditt ansikt har det skjedd. 17  Bli ikke til skrekk for meg.+ Du er min tilflukt på ulykkens dag.+ 18  La mine forfølgere bli gjort til skamme,+ men la ikke meg bli gjort til skamme.+ La det være dem som blir skrekkslagne, men la ikke meg bli skrekkslagen. La ulykkens dag komme over dem,+ og bryt dem i stykker, ja med dobbelt sammenbrudd.+ 19  Dette er hva Jehova har sagt til meg: «Gå av sted,* og du skal stille deg i folkets sønners port, som Judas konger går inn gjennom, og som de går ut gjennom, og i alle Jerusalems porter.+ 20  Og du skal si til dem: ’Hør Jehovas ord, dere Judas konger og hele Juda og alle dere Jerusalems innbyggere, som går inn gjennom disse portene.+ 21  Dette er hva Jehova har sagt: «Gi akt på DERES sjeler,*+ og bær ikke på sabbatsdagen noen bør som dere skal føre inn gjennom Jerusalems porter.+ 22  Og dere skal ikke føre noen bør ut av hjemmene DERES på sabbatsdagen; og ikke noe som helst arbeid skal dere gjøre.+ Og dere skal hellige sabbatsdagen, slik som jeg befalte DERES forfedre;+ 23  men de lyttet ikke og bøyde ikke sitt øre til,+ og de fortsatte å gjøre sin nakke hard+ for ikke å høre og for ikke å ta imot tukt.»’+ 24  ’«Og det skal skje, hvis dere nøye adlyder meg,»+ lyder Jehovas utsagn, «så dere ikke fører noen bør inn gjennom denne byens porter på sabbatsdagen,+ og så dere helliger sabbatsdagen ved ikke å utføre noe som helst arbeid på den:+ 25  Gjennom denne byens porter skal det da visselig dra inn konger sammen med fyrster,+ som sitter på Davids trone,+ som drar fram i vogn og på hester, de og deres fyrster, Judas menn* og Jerusalems innbyggere; og denne byen skal sannelig være bebodd til uavgrenset tid. 26  Og folk skal i sannhet komme fra Judas byer og fra Jerusalems omegn og fra Bẹnjamin-landet+ og fra lavlandet*+ og fra fjellområdet+ og fra Nẹgev,*+ idet de bringer helbrennoffer+ og slaktoffer+ og kornoffer+ og virak+ og bringer takkoffer inn i Jehovas hus.+ 27  Men hvis dere ikke adlyder meg ved å hellige sabbatsdagen og unnlate å bære noen bør,+ men den blir ført inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da vil jeg tenne en ild i hennes porter,+ og den skal sannelig fortære Jerusalems boligtårn+ og skal ikke bli slokket.»’»+

Fotnoter

«deres [3. person]», ThSyVg og ca. 170 hebr. hss.; M: «DERES [2. person]».
El.: «sine asjeraer; sine Asjera-pæler».
«Dine», hankj. på hebr.
«den sunne og sterke mann». Hebr.: haggẹver.
«til et menneske av jord». Hebr.: ba’adhạm.
El.: «i lavadekte trakter».
El.: «tillit».
Se fotn. til 11:20.
«veier», TLXXSy og ca. 130 hebr. hss.
El.: «som har ruget ut».
Se fotn. til 2:2, «Gå av sted».
«på DERES sjeler». Hebr.: benafsjothekhẹm, flt. av nẹfesj; gr.: tas psykhạs hymọn; lat.: ạnimas vẹstras. Se tillegget, 4A.
«menn». Hebr.: ’isj, ent., men brukt i kollektiv betydning.
«lavlandet». El.: «Sjefela». Hebr.: hasjsjefelạh.
El.: «sør; sydlandet».