Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Esekiel 33:1–33

33  Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød:  «Menneskesønn, tal til ditt folks sønner,+ og du skal si til dem: ’Dersom jeg lar et sverd komme over et land,+ og landets folk,* alle som én, tar en mann* og setter ham til vaktmann+ for seg*  og han virkelig ser sverdet komme over landet og blåser i hornet* og advarer folket,+  og den som hører det, virkelig hører lyden av hornet, men slett ikke lar seg advare+ og et sverd kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode.+  Han hørte lyden av hornet, men han lot seg ikke advare. Hans blod skal komme over ham selv. Men hadde han latt seg advare, ville hans sjel* ha unnsluppet.+  Hva nå vaktmannen angår: Dersom han ser sverdet komme og han ikke blåser i hornet+ og folket ikke får noen advarsel og et sverd kommer og tar en sjel bort fra dem — for sin egen misgjerning skal den bli tatt bort,+ men dens blod skal jeg kreve tilbake av vaktmannens* hånd.’+  Og du, menneskesønn, til vaktmann har jeg gjort deg for Israels hus,+ og fra min munn skal du høre ordet, og du skal advare dem fra meg.+  Når jeg sier til den onde: ’Du onde, du skal visselig dø!’,+ men du ikke taler rett ut for å advare den onde mot hans vei,+ da skal han, som en som er ond, dø i sin egen misgjerning,+ men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.  Men dersom du virkelig advarer den onde mot hans vei, for at han skal vende om fra den, men han slett ikke vender om fra sin vei, da skal han dø i sin egen misgjerning,+ mens du selv med sikkerhet skal utfri din sjel.*+ 10  Og du, menneskesønn, si til Israels hus: ’Slik har dere sagt: «Når våre opprør og våre synder er over oss og vi råtner bort i dem,+ hvordan skal vi da bli i live?»’+ 11  Si til dem: ’«Så sant jeg lever,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, «jeg finner ikke behag i den ondes død,+ men i at den onde vender om+ fra sin vei og virkelig blir i live.+ Vend om, vend om fra DERES onde veier,+ for hvorfor skulle dere dø, Israels hus?»’+ 12  Og du, menneskesønn, si til ditt folks sønner: ’Den rettferdiges rettferdighet, den kommer ikke til å utfri ham på den dagen da han gjør opprør.+ Og når det gjelder den ondes ondskap, så kommer han ikke til å bli brakt til å snuble på grunn av den på den dagen da han vender om fra sin ondskap.+ Og den som eier rettferdighet, vil ikke kunne bli i live på grunn av den på den dagen da han synder.+ 13  Når jeg sier til den rettferdige: «Du skal visselig bli i live», og han setter sin lit til sin egen rettferdighet og gjør urett,+ da skal ingen av hans rettferdige gjerninger bli husket, men for den urett som han har gjort — for den skal han dø.+ 14  Og når jeg sier til den onde: «Du skal visselig dø»,+ og han virkelig vender om fra sin synd+ og øver rett og rettferdighet+ 15  og den onde gir pant tilbake,+ betaler tilbake de ting som er røvet,+ og virkelig vandrer etter livets forskrifter ved ikke å gjøre urett,+ da skal han visselig bli i live.+ Han skal ikke dø. 16  Ingen av de synder som han har syndet med, skal bli husket og holdt imot ham.+ Rett og rettferdighet har han øvd. Han skal visselig bli i live.’+ 17  Og ditt folks sønner har sagt: ’Jehovas* vei er ikke rett avpasset’,+ men det er deres vei som ikke er rett avpasset. 18  Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og likefram gjør urett, da skal han dø på grunn av dette.+ 19  Og når den onde vender om fra sin ondskap og virkelig øver rett og rettferdighet — på grunn av dette skal han bli i live.+ 20  Og dere har sagt: ’Jehovas* vei er ikke rett avpasset.’+ Enhver etter hans veier, slik skal jeg dømme dere,+ Israels hus.» 21  Omsider skjedde det, i det tolvte året av vår landflyktighet, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, at den unnslupne* fra Jerusalem kom til meg+ og sa: «Byen er blitt slått!»+ 22  Nå var Jehovas hånd kommet over meg kvelden før den unnslupne kom,+ og Han tok til å åpne min munn før denne kom til meg om morgenen, og min munn var åpnet, og jeg var ikke lenger stum.+ 23  Og Jehovas ord begynte å komme til meg, og det lød: 24  «Menneskesønn, innbyggerne på disse herjede stedene+ sier om Israels jord: ’Abraham var bare én, og likevel tok han landet i eie.+ Og vi er mange; til oss er landet blitt gitt som en eiendom.’+ 25  Si derfor til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kjøtt med blodet i* fortsetter dere å spise,+ og DERES øyne løfter dere stadig til DERES skitne avguder,+ og blod fortsetter dere å utøse.+ Skulle så dere eie landet?+ 26  Dere har stolt*DERES sverd.+ Dere* har gjort noe vederstyggelig,+ og dere har hver især besmittet DERES nestes hustru.+ Skulle så dere eie landet?»’+ 27  Dette er hva du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Så sant jeg lever, sannelig, de som er på de herjede stedene — for sverdet skal de falle;+ og den som er på markens overflate — til villdyret skal jeg visselig gi ham som føde;+ og de som er i borgene og i hulene+ — av pesten skal de dø. 28  Og jeg skal virkelig gjøre landet til en ødslig ødemark,+ ja til et øde sted, og det skal bli gjort ende på dets styrkes stolthet,+ og fjellene i Israel skal bli lagt øde,+ slik at ingen ferdes der. 29  Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg gjør landet til en ødslig ødemark,+ ja til et øde sted, på grunn av alle de vederstyggeligheter som de har gjort.»’+ 30  Og du, menneskesønn, ditt folks sønner taler med hverandre om deg ved veggene og i inngangene til husene,+ og den ene har talt med den andre, hver med sin bror, og sagt: ’Jeg ber dere, kom og hør hva det er for et ord som utgår fra Jehova.’+ 31  Og de skal komme inn til deg, slik folk kommer inn, og sitte framfor deg som mitt folk;+ og de skal så visst høre dine ord, men de kommer ikke til å gjøre etter dem,+ for med sin munn gir de uttrykk for vellystige begjær, og etter deres urette vinning går deres hjerte.+ 32  Og se, du er for dem som en sang om sanselig kjærlighet, lik en som har en vakker røst og spiller godt på et strengeinstrument.+ Og de skal så visst høre dine ord, men det er ingen som gjør etter dem.+ 33  Og når det går i oppfyllelse — se, det skal gå i oppfyllelse+ — da skal de sannelig erkjenne at en profet har vært midt iblant dem.»+

Fotnoter

«landets folk». Hebr.: ‛am-ha’ạrets. Senere brukt som et uttrykk for forakt. Jf. Joh 7:4749.
El.: «og landets folk tar en mann [hebr.: ’isj], en fra deres grenseområde».
El.: «til utkikksmann for seg». Hebr.: lahẹm letsofẹh.
«i hornet». Hebr.: basjsjofạr.
El.: «hans liv». Hebr.: nafsjọ; gr.: ten psykhẹn autou; lat.: ạnimam sụam. Se tillegget, 4A.
El.: «utkikksmannens».
El.: «ditt liv». Hebr.: nafsjekhạ.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Se fotn. til v. 17.
El.: «en flyktning».
«Kjøtt med blodet i». Bokst.: «På blodet».
Bokst.: «stått».
«Dere», hankj. flt., TSy og 18 hebr. hss.; M: «Dere», hunkj. flt.