Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Dommerne 19:1–30

19  Nå var det slik i de dager at det ikke var noen konge i Israel.+ Da var det en levitt som bodde en tid i de mest avsidesliggende delene av Ẹfraims fjellområde.+ Med tiden tok han seg en hustru, en medhustru,+ fra Bẹtlehem+ i Juda.  Og hans medhustru begynte å drive utukt+ mot ham.* Til slutt reiste hun fra ham til sin fars hus i Bẹtlehem i Juda og ble værende der i fire hele måneder.  Deretter brøt hennes mann opp og reiste etter henne for å tale trøstende til henne* og føre henne tilbake; og han hadde sin tjener*+ og et par eselhingster med seg. Hun lot ham så komme inn i sin fars hus. Da den unge kvinnens far fikk se ham, gledet han seg straks over å møte ham.  Og hans svigerfar, den unge kvinnens far, holdt på ham, slik at han ble hos ham i tre dager; og de spiste og drakk, og han* overnattet der.+  Og det skjedde den fjerde dagen, da de som vanlig stod tidlig opp om morgenen, at han reiste seg for å dra av sted, men den unge kvinnens far sa til sin svigersønn: «Styrk ditt hjerte med en bit brød,+ og deretter kan dere dra av sted.»  Så satte de seg, og de begynte begge å spise og drikke sammen, og deretter sa den unge kvinnens far til mannen: «Jeg ber deg, bli nå natten over+ og la ditt hjerte være vel til mote.»+  Da mannen reiste seg for å dra av sted, fortsatte hans svigerfar å nøde ham, slik at han overnattet der igjen.+  Da han stod tidlig opp om morgenen den femte dagen for å dra av sted, sa den unge kvinnens far: «Jeg ber deg, styrk ditt hjerte.»+ Og de drøyde til dagen var på hell. Og de fortsatte begge å spise.  Mannen+ reiste seg nå for å dra av sted, han og hans medhustru+ og hans tjener;+ men hans svigerfar, den unge kvinnens far, sa til ham: «Se nå, dagen heller mot kveld. Jeg ber dere, bli natten over.+ Se, dagen går til ro. Bli her natten over, og la ditt hjerte være vel til mote.+ Og i morgen skal dere stå tidlig opp til DERES reise, og du skal gå til ditt telt.» 10  Men mannen gikk ikke med på å bli natten over, så han brøt opp og gav seg i vei og kom til et sted foran Jẹbus,+ det vil si Jerusalem;+ og han hadde med seg de to oppsalte eselhingstene og sin medhustru og sin tjener.* 11  Da de var i nærheten av Jẹbus og dagslyset hadde avtatt betraktelig,+ sa nå tjeneren til sin herre:* «Kom nå og la oss ta av til denne jebusittenes+ by og overnatte der.» 12  Men hans herre sa til ham: «La oss ikke ta av til en by som tilhører fremmede,+ som ikke er noen del av Israels sønner; vi må heller dra videre til Gịbea.»+ 13  Og han sa videre til sin tjener: «Kom, og la oss gå til et av stedene; og vi skal overnatte enten i Gịbea eller i Rạma.»+ 14  Så drog de videre og fortsatte på sin vei, og solen begynte å gå ned over dem da de var i nærheten av Gịbea, som tilhører Bẹnjamin. 15  Dermed tok de av der for å gå inn og overnatte i Gịbea. Og de* gikk så inn og satte seg på byens torg, og det var ingen som tok dem inn i huset sitt for å la dem overnatte.+ 16  Men se, om kvelden kom det en gammel mann inn fra sitt arbeid på marken,+ og mannen var fra Ẹfraims fjellområde,+ og han bodde for en tid i Gịbea; men mennene på stedet var benjaminitter.+ 17  Da han løftet sine øyne, fikk han se mannen, den veifarende, på byens torg. Da sa den gamle mannen: «Hvor skal du hen, og hvor kommer du fra?»+ 18  Da sa han til ham: «Vi er på vei fra Bẹtlehem i Juda til de mest avsidesliggende delene av Ẹfraims fjellområde.+ Der er jeg fra, men jeg reiste til Bẹtlehem i Juda;+ og det er mitt eget hus* jeg er på vei til, og det er ingen som tar meg inn i sitt hus.+ 19  Og det finnes både halm og fôr+ til eselhingstene våre, og det finnes både brød+ og vin til meg og din slavekvinne+ og til medhjelperen+ som er hos din tjener.* Det mangler ikke noe som helst.» 20  Men den gamle mannen sa: «Måtte du ha fred!*+ Overlat bare til meg å sørge for hva som helst du måtte mangle.+ Overnatt bare ikke på torget.» 21  Dermed førte han ham inn i huset sitt+ og kastet blandingsfôr til eselhingstene.+ Så vasket de føttene+ og begynte å spise og drikke. 22  Mens de lot sine hjerter være vel til mote,+ se, da kom mennene i byen, udugelige menn,*+ og omringet huset,+ idet de skubbet hverandre mot døren; og de sa gjentatte ganger til den gamle mannen, husets eier: «Før ut den mannen som er kommet inn i huset ditt, så vi kan ha omgang med ham.»+ 23  Da gikk husets eier ut til dem og sa til dem:+ «Nei, mine brødre,+ jeg ber dere, gjør ikke noe urett, ettersom denne mannen er kommet inn i mitt hus. Begå ikke denne skjendige og dåraktige handling.+ 24  Her er min datter, en jomfru, og hans medhustru. Jeg ber dere, la meg føre dem ut, så kan dere voldta dem+ og gjøre med dem det som er godt i DERES øyne. Men mot denne mannen må dere ikke gjøre noe så skjendig og dåraktig som dette.» 25  Men mennene ville ikke høre på ham. Derfor grep mannen sin medhustru + og førte henne ut til dem utenfor; og de begynte å ha omgang med henne+ og fortsatte å misbruke+ henne hele natten inntil morgenen, og deretter sendte de henne bort da daggryet brøt fram. 26  Så kom kvinnen, idet det var i ferd med å bli morgen, og falt om ved inngangen til mannens hus, hvor hennes herre var,+ og hun ble liggende der til det ble lyst. 27  Senere stod hennes herre opp om morgenen og åpnet dørene til huset og gikk ut for å dra videre på sin vei, og se, kvinnen, hans medhustru,+ hadde falt om ved inngangen til huset med hendene på terskelen! 28  Og han sa til henne: «Reis deg, og la oss dra.» Men det var ingen som svarte.+ Da tok mannen henne opp på eselet og brøt opp og drog til sitt sted.+ 29  Så gikk han inn i huset sitt og tok slaktekniven og grep fatt i sin medhustru og delte henne opp etter hennes knokler i tolv stykker+ og sendte henne til hvert område i Israel.+ 30  Og det skjedde at alle som så det, sa: «Noe slikt som dette har ikke hendt og har ikke vært sett fra den dag Israels sønner drog opp fra Egypts land, og til denne dag. Fest DERES hjerter ved* det, hold rådslagning+ og tal.»

Fotnoter

«Og . . . begynte å drive utukt mot (dvs. være utro mot) ham.» Hebr.: wattiznẹh ‛alạw; LXXA: «Og . . . ble vred på ham.»
El.: «for å tale vennlig til henne». Bokst.: «for å tale til hennes hjerte».
El.: «medhjelper; unge mann; gutt».
«han», LXXhssIt; MSy: «de».
«og sin medhustru og sin tjener», i overensstemmelse med v. 9 og 11; M: «og hans medhustru var med ham».
«sin herre». Hebr.: ’adhonạw, majestetsflt.; gr.: ton kỵrion autou; lat.: dọminum sụum. Se fotn. til 1Mo 39:2.
«de», LXXSyVg; M: «han».
«mitt eget hus», LXX (jf. v. 29); MSy: «Jehovas hus»; Vg: «Guds hus». Men ifølge KBL, s. 368–369, og HAL, s. 378, kan «Jehovas» i dette tilfellet være en feiltolkning av det pronominalsuffikset som angir 1. person ent. («mitt»).
«din tjener», TSy; M: «dine tjenere».
Bokst.: «Fred til deg.» Hebr.: sjalọm lakh.
Bokst.: «belial-sønnenes menn»; «belial» betyr «udugelighet; verdiløshet».
«Fest DERES hjerter ved», T; M: «Fest dere ved».