Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Daniel 6:1–28

6  Det syntes Dareios godt, og han satte over riket hundre og tjue satraper, som skulle være over hele riket,+  og over dem tre høye embetsmenn — én av dem var Daniel+ — for at disse satrapene+ til stadighet skulle avgi rapport til dem, slik at kongen selv ikke skulle lide noe tap.+  Da utmerket denne Daniel seg+ stadig framfor de høye embetsmennene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd* i ham;+ og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.  På den tiden forsøkte de høye embetsmennene og satrapene stadig å finne et påskudd for en anklage mot Daniel i forbindelse med riket;+ men de kunne ikke finne noe som helst påskudd for en anklage eller noe som helst uhederlig, for han var pålitelig, og det fantes slett ikke noen forsømmelighet eller noe uhederlig hos ham.+  Derfor sa disse sunne og sterke mennene:* «Vi kommer ikke til å finne noe som helst påskudd for en anklage mot denne Daniel, hvis vi da ikke kan finne det mot ham i hans Guds* lov.»+  Disse høye embetsmennene og satrapene gikk da i samlet flokk inn til kongen,+ og de sa dette til ham: «Kong Dareios, måtte du leve til uavgrensede tider!+  Alle de høye embetsmennene i riket, prefektene og satrapene, de høye kongelige embetsmennene og stattholderne, har rådslått med hverandre om å fastsette en kongelig forskrift+ og la et forbud tre i kraft, at enhver som i tretti dager retter en bønn til noen gud eller noe menneske,* uten til deg, konge, skal bli kastet i løvegraven.+  Måtte du nå, konge, fastsette forskriften og undertegne skrivelsen,+ for at den ikke skal bli forandret, i samsvar med medernes og persernes lov,+ som ikke oppheves.»+  I samsvar med dette undertegnet kong Dareios selv skrivelsen og forbudet.+ 10  Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var blitt undertegnet, gikk han inn i sitt hus, og mens han hadde vinduene i sitt takkammer åpne mot Jerusalem,+ falt han på kne, ja tre ganger om dagen,+ og bad+ og frambar lovprisning for sin Guds* ansikt,+ slik som han regelmessig hadde gjort før dette.+ 11  Da trengte disse sunne og sterke mennene seg inn og fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle om velvilje framfor sin Gud.+ 12  Deretter trådte de fram for kongen og sa angående kongens forbud: «Finnes det ikke et forbud som du har undertegnet, at ethvert menneske som i tretti dager retter en bønn til noen gud eller noe menneske, uten til deg, konge, han skal bli kastet i løvegraven?»+ Kongen svarte og sa: «Saken står fast i samsvar med medernes og persernes lov, som ikke oppheves.»+ 13  De svarte straks, og de sa framfor kongen: «Daniel,+ som er en av de landflyktige* fra Juda,+ har ikke gitt akt på deg, konge, eller på det forbudet som du undertegnet, men tre ganger om dagen ber han sin bønn.»+ 14  Da nå kongen hørte dette ord, mishaget det ham sterkt,+ og han rettet sitt sinn mot Daniel for å redde ham;+ og til solnedgang fortsatte han å anstrenge seg for å utfri ham. 15  Til slutt gikk disse sunne og sterke mennene i samlet flokk inn til kongen, og de sa til kongen: «Vær klar over, konge, at medernes og persernes lov sier at ikke noe forbud+ og ikke noen forskrift som kongen selv fastsetter, skal forandres.»+ 16  Kongen selv gav derfor en befaling,* og de hentet Daniel og kastet ham i løvegraven.+ Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Din Gud,* som du stadig tjener, han skal redde deg.»+ 17  Og en stein ble hentet og lagt over gravens åpning, og kongen forseglet den med sin signetring og med sine stormenns signetring, for at ikke noe skulle bli forandret i forbindelse med Daniel.+ 18  Så gikk kongen til sitt palass og tilbrakte natten i faste,+ og ingen musikkinstrumenter* ble brakt inn til ham, og hans søvn flyktet fra ham.+ 19  Til slutt, ved daggry, da det ble lyst, stod så kongen opp, og han skyndte seg og gikk rett til løvegraven. 20  Og da han kom nær til graven, ropte han med bedrøvet røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud,* som du stadig+ tjener, kunnet redde deg fra løvene?»+ 21  Straks talte Daniel til kongen: «Konge, måtte du leve til uavgrensede tider! 22  Min Gud+ sendte sin engel+ og lukket løvenes gap,+ og de har ikke gjort ende på meg, for overfor ham er jeg blitt funnet uskyldig;+ og heller ikke overfor deg, konge, har jeg gjort noe som har vært til skade.»+ 23  Da ble kongen meget glad,+ og han befalte at Daniel skulle løftes opp av graven. Og Daniel ble løftet opp av graven, og det ble ikke funnet noen som helst skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.+ 24  Og kongen gav en befaling, og de hentet de sunne og sterke mennene som hadde rettet en anklage mot Daniel,*+ og de kastet dem, deres sønner og deres hustruer+ i løvegraven;+ og de hadde ikke nådd bunnen av graven før løvene hadde overvunnet dem, og alle deres ben knuste de.+ 25  Så skrev kong Dareios* selv til alle de folk, folkegrupper og tungemål som bor på hele jorden:+ «Måtte DERES fred bli meget stor!+ 26  Fra meg har det utgått en befaling+ om at folk i ethvert maktområde i mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud.+ For han er den levende Gud og den som forblir til uavgrensede tider,+ og hans rike+ er et rike som ikke skal bli ødelagt,+ og hans herredømme* varer for evig.*+ 27  Han redder og utfrir+ og gjør tegn og undere i himlene+ og på jorden,+ for han har reddet Daniel fra løvenes labb.»* 28  Og denne Daniel hadde framgang i Dareios’* rike+ og i perseren Kỵros’* rike.+

Fotnoter

«ånd». Aram.: rụach; LXXBagster(gr.): pneuma; lat.: spịritus.
El.: «disse mennene». Jf. fotn. til 4Mo 24:3, «den sunne og sterke mann».
«hans Guds». Aram.: ’Elahẹh; lat.: Dẹi sụi.
«gud eller . . . menneske». Aram.: ’elạh we’enạsj; lat.: dẹo et họmine.
«sin Guds». Aram.: ’Elahẹh.
Se fotn. til 2:25.
«gav . . . en befaling». Bokst.: «sa».
«Din Gud». Aram.: ’Elahạkh; LXXBagster(gr.): ho Theọs sou; lat.: Dẹus tụus.
El.: «danserinner»; el.: «medhustruer; konkubiner».
Se fotn. til v. 16, «Din Gud».
El.: «hadde baktalt Daniel». Bokst.: «hadde spist stykker [av kjøtt revet av kroppen] av Daniel».
Se fotn. til 5:31, «og . . . Dareios».
El.: «og hans overherredømme (suverenitet)». Aram.: wesjoltanẹh. Jf. fotn. til Sl 103:22.
Bokst.: «[er] inntil enden».
El.: «vold». Bokst.: «hånd».
Se fotn. til 5:31, «og . . . Dareios».
Se fotn. til 1:21.