Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Daniel 10:1–21

10  I Kỵros’,*+ Persias konges, tredje år var det noe som ble åpenbart for Daniel, han som hadde fått navnet Beltsạsar;+ og det var sant,* og det var stor militær aktivitet.+ Og han forstod det, og han hadde forståelse av det han så.+  I de dagene tilbrakte jeg, Daniel, tre hele uker* i sorg.+  Lekkert brød spiste jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og jeg gned meg overhodet ikke inn med olje før de tre hele ukene var til ende.+  Og på den tjuefjerde dagen i den første måneden, da jeg befant meg ved bredden av den store elven, det vil si Hịddekel,*+  da løftet jeg mine øyne og så, og der var det en mann* som var kledd i lin,+ med gull* fra Ụfas*+ spent som belte om hoftene.+  Og hans legeme var som krysolitt,+ og hans ansikt så ut som lynet,+ og hans øyne var som brennende fakler,+ og hans armer og stedet ved hans føtter var som blankpolert kobber å se til,+ og lyden av hans ord var som lyden av en folkemengde.  Og jeg, Daniel, så synet, jeg alene; men de mennene* som var sammen med meg, de så ikke synet.+ Men en sterk skjelving falt over dem, så de flyktet og gjemte seg.  Og jeg — jeg ble latt alene tilbake, slik at jeg så dette store synet. Og det var ingen kraft igjen i meg, og min verdighet ble forandret hos meg til ødeleggelse, og jeg hadde ingen kraft i behold.+  Og jeg begynte å høre lyden av hans ord; og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg også i dyp søvn+ på mitt ansikt, med ansiktet mot jorden.+ 10  Og se, det var en hånd som rørte ved meg,+ og den ristet i meg flere ganger, så jeg kom opp på knærne og håndflatene. 11  Og han sa så til meg: «Daniel, du høyt verdsatte mann,*+ forstå de ord som jeg taler til deg,+ og stå oppreist der du stod, for nå er jeg blitt sendt til deg.» Og da han talte dette ord til meg, stod jeg virkelig opp, skjelvende. 12  Og han sa videre til meg: «Vær ikke redd,+ Daniel, for fra den første dagen, da du gav ditt hjerte til å forstå+ og ydmyke deg innfor din Gud,*+ er dine ord blitt hørt, og jeg selv er kommet på grunn av dine ord.+ 13  Men fyrsten*+ over Persias kongerike+ stod meg imot+ i tjueen dager, og se, Mịkael,*+ en av de fremste* fyrstene,+ kom for å hjelpe meg; og jeg for min del ble igjen* der i nærheten av Persias konger.+ 14  Og jeg er kommet for å la deg forstå hva som skal hende ditt folk+ i dagenes siste del,+ for det er enda et syn+ som gjelder de dager som skal komme.»+ 15  Mens han nå talte slike ord som disse til meg, hadde jeg vendt mitt ansikt mot jorden+ og var blitt stum. 16  Og se, en som lignet menneskesønnene,* rørte ved mine lepper,+ og jeg begynte å åpne min munn og tale+ og si til ham som stod foran meg: «Min herre,*+ på grunn av synet fikk jeg krampetrekninger i mitt indre, og jeg hadde ingen kraft i behold.+ 17  Så hvordan kunne min herres tjener tale med min herre?+ Og hva meg angår, så er til nå ingen kraft blitt værende i meg, og det er slett ingen pust igjen i meg.»+ 18  Og han som av utseende var lik et menneske av jord,* begynte på nytt å røre ved meg og styrke meg.+ 19  Så sa han: «Vær ikke redd,+ du høyt verdsatte mann.*+ Måtte du ha fred.+ Vær sterk, ja, vær sterk!»+ Og så snart han talte til meg, oppbød jeg mine krefter, og til slutt sa jeg: «La min herre tale,+ for du har styrket meg.»+ 20  Han sa derfor videre: «Vet du egentlig hvorfor jeg er kommet til deg? Og nå skal jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste.*+ Når jeg drar ut, se, da kommer også Hellas’* fyrste.+ 21  Jeg skal imidlertid fortelle deg de ting som er nedtegnet i sannhetens skrift,+ og det er ingen som gir meg kraftig støtte i disse ting, unntatt Mịkael,*+ DERES fyrste.+

Fotnoter

«Kyros’». Hebr.: leKhọresj; gr.: Kỵrou; lat.: Cỵri.
Bokst.: «og . . . sannhet». Hebr.: we’emẹth.
Bokst.: «tre uker av dager». Hebr.: sjelosjạh sjavu‛ịm jamịm.
«Hiddekel». Hebr.: Chiddạqel; LXXVg: «Tigris»; Sy: «Eufrat».
Bokst.: «én mann». Hebr.: ’isj-’echạdh.
«med gull». Hebr.: bekhẹthem, et egyptisk lånord.
«Ufas». Hebr.: ’Ufạz; lat.: obrịzo, «lutret».
«men de mennene». Hebr.: weha’anasjịm, flt. av ’isj.
Bokst.: «de verdsatte (attråverdige) tings mann». Hebr.: ’isj-chamudhọth.
«din Gud». Hebr.: ’Elohẹjkha.
«Men fyrsten». Hebr.: wesạr; LXXBagster(gr.): ạrkhon; lat.: prịnceps.
«Mikael», M(hebr.: Mikha’ẹl)LXXSyVg; betyr «hvem er lik Gud?»
El.: «første».
«jeg for min del ble igjen», MVg; LXX: «ham forlot jeg».
Bokst.: «jordmenneskenes sønner». Hebr.: benẹ ’adhạm.
«Min herre». Hebr.: ’adhonị; lat.: dọmine mi.
«et menneske av jord». El.: «et menneske; et jordmenneske». Hebr.: ’adhạm; gr.: anthrọpou; lat.: họminis.
Se fotn. til v. 11.
«fyrste». Hebr.: sar; LXXBagster(gr.): ạrkhontos; lat.: prịncipem.
«Hellas’». Hebr.: Jawạn, «Javans». Se fotn. til 8:21.
Se fotn. til v. 13, «Mikael».