Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Apostlenes gjerninger 7:1–60

7  Men øverstepresten sa: «Forholder det seg slik?»  Han sa: «Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud+ viste seg for vår forfader Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Kạran,+  og han sa til ham: ’Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.’+  Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Kạran. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud* ham til å flytte derfra til dette landet, som dere nå bor i.+  Og likevel gav han ham ikke noen arvelodd i det, nei ikke en fotsbredd;+ men han lovte å gi ham det til eiendom,+ og etter ham hans ætt*+ — mens han ennå ikke hadde noe barn.+  Og Gud sa dette, at hans ætt skulle bo som utlendinger+ i et fremmed land,+ og folket skulle gjøre dem til slaver og plage dem i fire hundre år.+  ’Og den nasjon som de skal slave for, skal jeg dømme,’+ sa Gud, ’og etter dette skal de komme ut og yte meg hellig tjeneste* på dette sted.’+  Han gav ham også en omskjærelsespakt;+ og således ble han far til Isak+ og omskar ham på den åttende dag,+ og Isak ble far til Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene.+  Og familieoverhodene ble skinnsyke*+ på Josef og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10  og han utfridde ham av alle hans trengsler og gav ham et vinnende vesen og visdom for faraos, Egypts konges, øyne. Og han satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.+ 11  Men en hungersnød kom over hele Egypt og Kạnaan, ja en stor trengsel; og våre forfedre fikk ikke tak i mat.+ 12  Men Jakob hørte at det var matvarer i Egypt,+ og han sendte våre forfedre ut første gang.+ 13  Og den andre gangen ble Josef gitt til kjenne for sine brødre;+ og Josefs avstamning ble kjent av farao.+ 14  Josef sendte så bud og kalte til seg Jakob, sin far, og alle sine slektninger,+ syttifem sjeler* i tallet.+ 15  Jakob drog ned til Egypt.*+ Og han døde;+ og det gjorde også våre forfedre,+ 16  og de ble ført til Sịkem*+ og lagt i det gravstedet+ som Abraham hadde kjøpt for en kjøpesum med sølvpenger av Hạmors* sønner i Sịkem.+ 17  Som tiden nærmet seg for oppfyllelsen av det løftet som Gud åpent hadde kunngjort for Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,+ 18  inntil det stod fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente til Josef.+ 19  Han brukte list mot vår slekt*+ og tvang ved urett fedrene til å sette ut sine spedbarn, så de ikke skulle bli bevart i live.+ 20  Nettopp på den tiden ble Moses født,+ og han var guddommelig vakker.*+ Og han ble passet i tre måneder i sin fars hjem. 21  Men da han ble satt ut, tok faraos datter ham opp og oppdrog ham som sin egen sønn.+ 22  Følgelig ble Moses opplært i all egypternes visdom.+ Ja, han var mektig i sine ord+ og gjerninger. 23  Da nå tiden for hans førtiende år var i ferd med å utløpe, oppkom det i hans hjerte at han ville se til sine brødre, Israels sønner.+ 24  Og da han fikk se en mann bli urettferdig behandlet, forsvarte han den som ble mishandlet, og hevnet ham ved å slå egypteren ned.+ 25  Han gikk ut fra at hans brødre ville forstå at Gud var i ferd med å gi dem frelse ved hans hånd,+ men de forstod det ikke. 26  Og neste dag viste han seg hos dem mens de holdt på med å stride, og han forsøkte å føre dem sammen igjen i fred+ og sa: ’Menn, dere er brødre. Hvorfor behandler dere hverandre urettferdig?’+ 27  Men han som behandlet sin neste urettferdig, støtte ham bort og sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer over oss?+ 28  Du vil vel ikke gjøre det av med meg på samme måte som du gjorde det av med egypteren i går?’+ 29  Etter denne uttalelsen flyktet Moses og begynte å bo som utlending i Mịdjans land,+ hvor han ble far til to sønner.+ 30  Og da førti år var gått, viste en engel* seg for ham i Sịnai-fjellets ødemark, i den flammende ilden fra en tornebusk.+ 31  Da nå Moses så det, undret han seg over synet.+ Men da han gikk nærmere for å undersøke det, lød Jehovas* røst: 32  ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Da begynte Moses å skjelve og våget ikke å undersøke det nærmere. 33  Jehova* sa til ham: ’Ta sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.+ 34  Jeg har virkelig sett den urette behandlingen av mitt folk, som er i Egypt,+ og jeg har hørt deres sukk,+ og jeg er kommet ned for å utfri dem.+ Og kom nå — jeg vil sende deg av sted til Egypt.’+ 35  Denne Moses, som de fornektet da de sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer?’,+ denne mannen sendte Gud av sted+ som både styresmann og befrier* ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. 36  Denne mannen førte dem ut+ etter å ha gjort varsler og tegn i Egypt+ og i Rødehavet+ og i ødemarken i førti år.+ 37  Dette er den Moses som sa til Israels sønner: ’Gud* skal oppreise for dere av DERES brødre en profet lik meg.’+ 38  Dette er han+ som kom til å være i menigheten+ i ødemarken sammen med den engelen+ som talte til ham på Sịnai-fjellet, og sammen med våre forfedre, og han mottok levende, hellige utsagn+ som han skulle gi dere. 39  Ham ville våre forfedre ikke bli lydige mot, men de støtte ham fra seg,+ og i sine hjerter vendte de tilbake til Egypt+ 40  og sa til Aron: ’Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses, som førte oss ut fra Egypts land — vi vet ikke hva som har hendt med ham.’+ 41  De laget så en kalv i de dager+ og frambar et offer for avguden og begynte å glede seg over sine henders verk.+ 42  Da vendte Gud seg bort og overgav dem+ til å yte himmelens hær hellig tjeneste, slik som det står skrevet i profetenes bok:+ ’Det var ikke for meg dere frambar offerdyr og slaktofre i førti år i ødemarken, var det vel, Israels hus?+ 43  Nei, det var Mọloks+ telt og guden Rẹfans stjerne+ dere bar, de bildene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort,+ bortenfor Babylon.’* 44  Våre forfedre hadde vitnesbyrdets telt* i ødemarken, slik som han gav befaling om da han talte til Moses om at han skulle lage det etter det mønster* han hadde sett.+ 45  Og våre forfedre, som overtok det, førte det også sammen med Josva*+ inn i det land som var i nasjonenes besittelse,+ de som Gud drev ut foran våre forfedre.+ Her forble det inntil Davids dager. 46  Han fant velvilje+ for Guds øyne og bad om det privilegium å få tilveiebringe* en bolig+ for Jakobs Gud. 47  Salomo bygde imidlertid et hus for ham.+ 48  Men Den Høyeste bor ikke i hus* som er gjort med hender;+ slik som profeten sier: 49  ’Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Jehova.* Eller hva er mitt hvilested?+ 50  Har ikke min hånd gjort alt dette?’+ 51  Dere stivnakkete* og uomskårne på hjerter+ og ører, dere står alltid den hellige ånd imot; som DERES forfedre gjorde, slik gjør dere.+ 52  Hvem av profetene har DERES forfedre ikke forfulgt?+ Ja, de drepte+ dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges+ komme, han hvis forrædere og mordere dere nå er blitt,+ 53  dere som mottok Loven, overbrakt ved engler,*+ men som ikke har holdt den.» 54  Da de nå hørte disse ting, skar det dem i hjertet,+ og de begynte å skjære tenner+ mot ham. 55  Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,+ 56  og han sa: «Se, jeg ser himlene åpnet+ og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57  Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene+ og stormet mot ham alle som én. 58  Og etter at de hadde drevet ham utenfor byen,+ begynte de å kaste stein på ham.+ Og vitnene+ la ytterkledningene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.*+ 59  Og de fortsatte å kaste stein på Stẹfanus mens han kom med en inntrengende anmodning* og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»+ 60  Så falt han på kne og ropte med kraftig røst: «Jehova,* tilregn dem ikke denne synd.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.

Fotnoter

Bokst.: «han»; viser tilbake til «Herlighetens Gud» i v. 2.
El.: «avkom».
«yte . . . hellig tjeneste». Gr.: latreusousịn; J17,18,22(hebr.): weja‛avdhụni, «og de skal tjene (tilbe) meg». Se fotn. til 2Mo 3:12.
El.: «misunnelige; sjalu».
Se fotnoter til 1Mo 46:20, 27.
«til Egypt». Mangler i B.
«Sikem (Sjekhem)», SyhJ17,18,22; אAB: «Sykem».
Bokst.: «Hemmors».
«slekt». Gr.: gẹnos; forskjellig fra geneạ, «generasjon», som er brukt i Mt 24:34.
El.: «ualminnelig vakker». Bokst.: «vakker for Gud (Guden)». Gr.: asteios toi theoi. Jf. fotn. til Jon 3:3, «en stor by for Gud».
«en engel», P74אABCVg; DSyp: «en Herrens engel»; J7,8,10–17,28: «Jehovas engel».
Se tillegget, 1D.
Se tillegget, 1D.
El.: «og gjenløser». Gr.: kai lytrotẹn; lat.: et redemptọrem; J17(hebr.): wegho’ẹl.
«Gud», אABVg; CSyp: «Herren Gud»; J7,8,10–17: «Jehova DERES Gud»; J28: «Jehova Gud».
«bortenfor Babylon». Gr.: epẹkeina Babylọnos; J17,18,22(hebr.): mehạle’ah leVavẹl.
El.: «tabernakel».
El.: «forbilde». Gr.: tỵpon.
«Jehosjua», J17,18,22; אAB: «Jesus».
El.: «finne».
El.: «i ting; på steder».
Se tillegget, 1D.
El.: «gjenstridige».
Bokst.: «Loven som englers overbringelser». J17: «Loven ved englers oppdrags hender»; lat.: lẹgem in dispositiọnem angelọrum, «Loven ved englers anordning». I 2Kr 23:18 bruker Vg iụxta dispositiọnem som gjengivelse av det hebr. uttrykket som svarer til «ved [Davids] hender».
«Saulus», eg. «Saul», var hans hebr. navn. Jf. 13:9.
El.: «mens han påkalte; mens han bad».
Se tillegget, 1D.