Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Apostlenes gjerninger 27:1–44

27  Da det nå var besluttet at vi skulle seile av sted til Italia,+ tok de og overgav både Paulus og noen andre fanger til en offiser* som het Julius, fra Augụstus’ hæravdeling.  Etter at vi var gått om bord i en båt fra Adramỵttium som akkurat skulle seile til steder langs kysten av distriktet Asia, seilte vi ut, og sammen med oss var Aristạrkus,+ en makedoner fra Tessalọnika.  Og neste dag la vi til land i Sịdon, og Julius behandlet Paulus på en menneskevennlig måte*+ og gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.+  Og da vi hadde lagt ut derfra, seilte vi i le av Kypros, fordi vindene stod imot;  og vi seilte over åpent hav langs Kilịkia og Pamfỵlia og anløp Mỵra i Lỵkia.  Men der fant offiseren en båt* fra Alexandria+ som skulle seile til Italia, og han fikk oss om bord i den.  Så, etter at vi hadde seilt langsomt videre nokså mange dager, kom vi med vanskelighet til Knịdos, og fordi vinden ikke lot oss komme videre, seilte vi i le av Kreta ved Salmọne,  og med vanskelighet seilte vi langs kysten av øya og kom til et sted som kalles Godhavnene, i nærheten av byen Lasẹa.  Da det hadde gått anselig tid og det nå var risikabelt å seile, ettersom selv soningsdagsfasten*+ allerede var forbi, gav Paulus et råd, 10  idet han sa til dem: «Menn, jeg skjønner at sjøreisen kommer til å medføre skade og stort tap, ikke bare når det gjelder lasten og båten, men også når det gjelder våre sjeler.»*+ 11  Men offiseren gav mer akt på styrmannen og skipets eier enn på de ting Paulus sa. 12  Da nå havnen var uegnet til overvintring, tilrådde de fleste at de skulle seile derfra, for å se om de på en eller annen måte kunne komme seg til Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som er åpen mot nordøst og mot sørøst.* 13  Og da sønnavinden blåste svakt, tenkte de at de så godt som hadde gjennomført det de hadde satt seg fore, og de lettet anker og begynte å seile tett langsmed Kretas kyst. 14  Men ikke lenge etter kastet en stormvind+ som kalles Eurakỵlon,* seg ned over øya. 15  Da båten ble revet med og ikke kunne holde baugen opp mot vinden, gav vi etter og ble drevet av sted. 16  Nå kom vi i le av en liten øy som heter Kauda, og likevel klarte vi bare så vidt å få kontroll over skipsbåten+ ved akterstavnen. 17  Men etter å ha heist den om bord begynte de å bruke hjelpemidler for å slå tau om båten; og da de fryktet for å gå på grunn i Sỵrte,* tok de ned riggutstyret og ble således drevet av sted. 18  Men fordi vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, begynte de neste dag å lette+ skipet; 19  og den tredje dagen kastet de med egne hender båtens takkelasje* over bord. 20  Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en ikke liten storm+ var over oss, begynte alt håp om at vi skulle bli reddet, til slutt å forsvinne. 21  Og da de nå lenge hadde avholdt seg fra mat, stod Paulus fram midt iblant dem+ og sa: «Menn, dere burde virkelig ha fulgt mitt råd og ikke seilt ut fra Kreta og lidd denne skade og dette tap.+ 22  Likevel råder jeg dere nå til å være ved godt mot, for ikke en sjel* blant dere skal gå tapt, bare båten. 23  For i natt stod det en engel+ hos meg fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg yter hellig tjeneste,*+ 24  og sa: ’Frykt ikke, Paulus. Du må stå for keiseren,+ og se, Gud har fritt gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.’ 25  Vær derfor ved godt mot, menn; for jeg tror Gud,+ at det vil gå nøyaktig slik som det er blitt fortalt meg. 26  Men vi må strande på en øy.»+ 27  Da nå den fjortende natten kom og vi ble kastet hit og dit på Ạdriahavet,* begynte sjømennene ved midnatt å få mistanke om at de nærmet seg land. 28  Og de loddet dybden og fant at den var tjue favner;* så fortsatte de et lite stykke og loddet igjen og fant at den var femten favner. 29  Og fordi de fryktet at vi kunne strande et eller annet sted på klippene, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen og begynte å ønske at det skulle bli dag. 30  Men da sjømennene ville forsøke å rømme fra båten og firte skipsbåten ned på sjøen under påskudd av at de ville kaste ankere fra forstavnen, 31  sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir i båten, kan dere ikke bli reddet.»+ 32  Da kappet soldatene tauene til skipsbåten+ og lot den drive av. 33  Da det nå var i ferd med å bli dag, begynte Paulus å oppmuntre alle til å ta til seg litt mat, idet han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har stått på vakt, og dere fortsetter uten mat og har ikke tatt noe til dere. 34  Derfor oppmuntrer jeg dere til å ta til dere litt mat, for det er av betydning for DERES sikkerhet; for ikke et hår+ på hodet til én av dere skal forgå.» 35  Etter at han hadde sagt dette, tok han også et brød, takket+ Gud framfor dem alle og brøt det og begynte å spise. 36  Da ble de alle ved godt mot og begynte selv å ta til seg litt mat. 37  Nå var vi i alt to hundre og syttiseks* sjeler* i båten. 38  Da de hadde fått seg mat og var blitt mette, begynte de å lette+ båten ved å kaste hveten på sjøen. 39  Da det til slutt ble dag, kunne de ikke dra kjensel på landet, men de la merke til en bukt med en strand, og på den var de bestemt på å sette båten på grunn,+ hvis de kunne. 40  Så kappet de ankerne og lot dem falle i sjøen, samtidig som de løste surringene på styreårene, og etter å ha heist forseilet for vinden styrte de mot stranden. 41  Da de kom inn på en grunne som havet skylte mot på begge sider, rente de skipet på grunn, og forstavnen satte seg fast og ble stående urokkelig, men akterstavnen begynte å bli slått i stykker med voldsomhet.+ 42  Da bestemte soldatene seg for å drepe fangene, for at ingen skulle svømme bort og slippe unna. 43  Men offiseren ønsket å bringe Paulus trygt fram og hindret dem i å gjøre det de hadde satt seg fore. Og han gav befaling om at de som kunne svømme, skulle kaste seg i sjøen og komme seg i land først, 44  og så de andre, noen på planker og noen på forskjellige ting fra båten. Og slik gikk det til at alle ble brakt trygt i land.+

Fotnoter

El.: «en centurion», en befalingsmann med kommando over 100 soldater.
«på en menneskevennlig måte». El.: «menneskekjærlig». Gr.: filanthrọpos.
Et kornskip.
El.: «høstfasten». J22(hebr.): jom hakkippurịm, «soningsdagen».
El.: «vårt liv».
El.: «som har utsikt langs den sørvestlige vind og langs den nordvestlige vind».
«Eurakylon». Gr.: Eurakỵlon; lat.: euroạquilo; en nordøstlig vind.
To store, grunne havbukter, fulle av sandbanker med stadig skiftende form, ved kysten av Libya i Nord-Afrika.
Tauverk og annet riggutstyr.
El.: «ett liv».
«jeg yter hellig tjeneste». Gr.: latreuo; J17(hebr.): ’anị ‛ovẹdh, «jeg tjener (tilber)». Se fotn. til 2Mo 3:12.
Omfattet på den tiden det vi i dag kaller Adriaterhavet, Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger mellom Sicilia og Kreta.
«favner». Gr.: orguiạs. En favn regnes som regel for å være lik fire alen (ca. 1,8 m).
«to hundre og syttiseks», אIthssVgSyh,p; A: «to hundre og syttifem»; B: «omkring syttiseks». I WH er det gr. ordet ὡς (hos, «omkring») markert med halve hakeparenteser i hevet skrift, og i margen står det gr. ordet diakọsiai, «to hundre». Den avskriveren som stod bak B, begikk øyensynlig den feil å ta den siste bokstaven, omega, ῳ (oi), i det foregående gr. ordet, πλοίῳ (ploioi, «båt»), og sette den sammen med den neste bokstaven, sigma, ς (s), som står for 200, slik at resultatet ble det gr. ordet ὡς (hos, «omkring»). Det riktige tallet er følgelig 276, ikke 76.
El.: «personer».