Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Apostlenes gjerninger 26:1–32

26  Agrịppa+ sa til Paulus: «Du har lov til å tale din sak.» Da rakte Paulus hånden ut+ og begynte sin forsvarstale:+  «Når det gjelder alt det som jeg er anklaget for+ av jøder, kong Agrịppa, priser jeg meg lykkelig over at det er framfor deg jeg skal forsvare meg i dag,  især fordi du er vel kjent med alle skikkene+ så vel som stridsspørsmålene blant jøder. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.  Når det gjelder min livsførsel+ fra ungdommen av, den jeg hadde fra begynnelsen blant min nasjon og i Jerusalem, så vet jo alle de jødene  som har kjent meg fra tidligere, fra først av, hvis de bare vil vitne, at jeg levde som fariseer+ i samsvar med den strengeste sekt+ i vår form for tilbedelse.*  Og nå står jeg likevel og skal dømmes for det håp+ som er knyttet til det løfte+ som ble gitt av Gud til våre forfedre;  mens våre tolv stammer håper å nå fram til oppfyllelsen av dette løftet ved ivrig å yte ham hellig tjeneste* natt og dag.+ Angående dette håp blir jeg anklaget+ av jøder, konge.  Hvorfor blir det ansett for utrolig blant dere at Gud oppreiser de døde?+  Jeg for min del tenkte virkelig med meg selv at jeg burde øve omfattende motstand mot Jesu, nasareerens, navn; 10  og det gjorde jeg da også i Jerusalem, og mange av de hellige sperret jeg inne i fengsler,+ ettersom jeg hadde fått myndighet fra overprestene;+ og når de skulle henrettes, avgav jeg min stemme* mot dem. 11  Og ved å straffe dem mange ganger i alle synagogene+ forsøkte jeg å tvinge dem til å avsverge sin tro; og siden jeg var særdeles rasende på dem, gikk jeg så langt at jeg forfulgte dem også i byer utenlands.* 12  Midt oppe i disse bestrebelsene, mens jeg var på vei til Damaskus+ med myndighet og fullmakt fra overprestene, 13  så jeg ved middagstid på veien, konge, et lys, klarere enn solens glans, stråle fra himmelen omkring meg og omkring dem som reiste sammen med meg.+ 14  Og da vi alle hadde falt til jorden, hørte jeg en røst si til meg på det hebraiske språk: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstavene.’+ 15  Men jeg sa: ’Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ’Jeg er Jesus, han som du forfølger.+ 16  Men reis deg og stå på dine føtter.+ For i denne hensikt har jeg gjort meg synlig for deg: for å utvelge deg som en tjener og et vitne+ både om ting du har sett, og om ting jeg skal la deg se med hensyn til meg; 17  mens jeg utfrir deg fra dette folk og fra nasjonene, som jeg sender deg til+ 18  for å åpne deres øyne,+ for å vende dem fra mørke+ til lys+ og fra Satans myndighet+ til Gud, for at de skal få tilgivelse for synder+ og en arv+ blant dem som er helliget+ ved sin tro på meg.’* 19  Derfor, kong Agrịppa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet,+ 20  men både til dem i Damaskus+ først og til dem i Jerusalem+ og i hele Judẹas land og til nasjonene+ gikk jeg i gang med å bringe det budskap at de skulle angre og vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger.*+ 21  På grunn av disse ting grep noen jøder meg i templet og forsøkte å slå meg i hjel.+ 22  Men fordi jeg har fått den hjelp+ som er fra Gud, fortsetter jeg inntil denne dag å vitne for både små og store, men jeg sier ikke noe annet enn ting som både Profetene+ og Moses+ sa skulle finne sted, 23  at KRISTUS skulle lide,+ og at han, som den første som skulle bli oppreist*+ fra de døde, skulle forkynne lys+ både for dette folk og for nasjonene.»+ 24  Da han nå sa disse ting i sin forsvarstale, sa Fẹstus med høy røst: «Du holder på å bli gal,+ Paulus! Den store lærdommen driver deg til vanvidd!» 25  Men Paulus sa: «Jeg holder ikke på å bli gal, høyt ærede Fẹstus, men jeg taler sannhets og et sunt sinns ord. 26  Kongen, som jeg med frimodighet taler til, kjenner i virkeligheten godt til disse ting; jeg er nemlig overbevist om at ikke én av disse ting unngår hans oppmerksomhet, for dette er ikke blitt gjort i en avkrok.+ 27  Tror du, kong Agrịppa, på Profetene? Jeg vet at du tror.»+ 28  Men Agrịppa sa til Paulus: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.»* 29  Til dette sa Paulus: «Jeg kunne ønske til Gud, enten det tok kort tid eller lang tid, at ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag, ville bli slike som også jeg er, bortsett fra disse lenkene.» 30  Og kongen reiste seg, og det gjorde også stattholderen og Berenịke og de mennene som satt sammen med dem. 31  Men da de trakk seg tilbake, begynte de å snakke med hverandre og sa: «Denne mannen praktiserer ikke noe som fortjener død+ eller lenker.» 32  Og Agrịppa sa til Fẹstus: «Denne mannen kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket+ til keiseren.»*

Fotnoter

El.: «sekt i vår religion». Lat.: sẹctam nọstrae religiọnis.
Bokst.: «yte hellig tjeneste», dvs. uten det indirekte objektet «ham». J13–17: «tjene (tilbe) Jehova».
Bokst.: «(stemme-)stein». Gr.: psẹfon. Se fotn. til Åp 2:17, «stein».
El.: «i andre byer». Bokst.: «i de utenforliggende byene».
El.: «for at de ved troen på meg skal få tilgivelse for synder og en arv blant dem som er helliget».
Bokst.: «sinnsendring». Gr.: metanoias.
Bokst.: «den første ut av oppstandelsen».
«en kristen». Gr.: Khristianọn; lat.: Christiạnum.
El.: «Cæsar».