Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Apostlenes gjerninger 13:1–52

13  Nå var det i Antiọkia profeter+ og lærere i den lokale menighet: både Bạrnabas og Sịmeon, som ble kalt Nịger, og Lụkius+ fra Kyrẹne og Mạnaen, som var oppdratt* sammen med Herodes, landsdelsherskeren,* og Saulus.  Mens de offentlig tjente+ Jehova* og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut blant dere Bạrnabas og Saulus+ for meg til den gjerning som jeg har kalt dem til.»  Da fastet de og bad og la hendene+ på dem og lot dem dra.  Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, drog så ned til Selevkịa, og derfra seilte de av sted til Kypros.  Og da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes+ med seg som medhjelper.  Da de hadde dratt gjennom hele øya så langt som til Pạfos, traff de på en mann, en trollmann, en falsk profet,+ en jøde ved navn Bar-Jẹsus,  og han var hos prokonsulen* Sẹrgius Paulus, en intelligent mann. Denne kalte til seg Bạrnabas og Saulus og søkte oppriktig å høre Guds ord.  Men Ẹlymas, trollmannen (det er i virkeligheten slik navnet hans oversettes), begynte å stå dem imot+ og søkte å vende prokonsulen bort fra troen.  Saulus, som også heter Paulus,* ble fylt med hellig ånd, så fast på ham 10  og sa: «Å, du som er full av all slags svik og all slags kjeltringaktighet, du Djevelens sønn,+ du fiende av alt som er rettferdig, vil du ikke holde opp med å fordreie Jehovas* rette veier? 11  Nåvel, se, Jehovas* hånd er over deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk falt en tett tåke og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden.+ 12  Da nå prokonsulen+ så det som hadde skjedd, ble han en troende, for han var slått av forundring over Jehovas* lære. 13  Mennene seilte nå sammen med Paulus ut fra Pạfos og kom til Pẹrge i Pamfỵlia.+ Men Johannes+ trakk seg tilbake fra dem og vendte tilbake+ til Jerusalem. 14  De drog imidlertid videre fra Pẹrge og kom til Antiọkia i Pisịdia, og de gikk inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg. 15  Etter opplesningen av Loven+ og av Profetene sendte synagogeforstanderne+ bud til dem og sa: «Menn, brødre, hvis dere har noe oppmuntrende ord til folket, så si det.» 16  Da reiste Paulus seg, og han gav tegn+ med hånden og sa: «Menn, israelitter og dere andre som frykter Gud, hør!+ 17  Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre forfedre, og han opphøyde folket da de bodde som utlendinger i Egypts land, og førte dem ut av det med løftet arm.+ 18  Og i en periode på omkring førti år+ tålte han deres handlemåte i ødemarken. 19  Etter å ha tilintetgjort sju nasjoner i Kạnaans land fordelte han deres land ved loddkasting:+ 20  alt dette i løpet av omkring fire hundre og femti år. Og etter dette* gav han dem dommere inntil profeten Samuel.+ 21  Men fra da av krevde de en konge,+ og Gud gav dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Bẹnjamins stamme,+ i førti år. 22  Og etter å ha fjernet ham+ oppreiste han David for dem som konge,+ ham som han vitnet om og sa: ’Jeg har funnet David, Ịsais sønn,+ en mann etter mitt hjerte,+ som skal gjøre alt det jeg ønsker.’+ 23  Av dennes avkom+ har Gud i samsvar med sitt løfte ført en frelser+ til Israel, Jesus, 24  etter at Johannes,+ forut for hans fremtreden,+ offentlig hadde forkynt dåp som symbol på anger for hele Israels folk. 25  Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: ’Hva går dere ut fra at jeg er? Jeg er ikke han.* Men se, det kommer en etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene på hans føtter.’+ 26  Menn, brødre, dere sønner av Abrahams slekt og de andre blant dere som frykter Gud, ordet om denne frelse er blitt sendt ut til oss.+ 27  For Jerusalems innbyggere og deres styresmenn kjente ham ikke,+ men da de opptrådte som dommere, oppfylte de Profetenes utsagn,+ de som blir lest opp hver sabbat, 28  og enda de ikke fant noen grunn til dødsstraff,+ krevde de av Pilatus at han skulle bli henrettet.+ 29  Da de nå hadde fullbyrdet alt det som står skrevet om ham,+ tok de ham ned fra pælen*+ og la ham i en minnegrav.+ 30  Men Gud oppreiste ham fra de døde;+ 31  og i mange dager ble han synlig for dem som sammen med ham hadde dratt opp fra Galilẹa til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.+ 32  Og nå forkynner vi dere det gode budskap om det løfte som ble gitt til forfedrene,+ 33  at Gud fullstendig har oppfylt det for oss, deres* barn, i og med at han oppreiste Jesus;+ slik det også står skrevet i den annen salme: ’Du er min sønn, jeg er i dag blitt din Far.’+ 34  Og det at han oppreiste ham fra de døde, så han ikke mer skulle vende tilbake til forgjengelighet,* har han sagt på denne måten: ’Jeg vil gi dere den kjærlige godhet overfor David, den som er trofast.’+ 35  Derfor sier han også i en annen salme: ’Du skal ikke la din lojale se forråtnelse.’+ 36  For David+ tjente jo Guds klart uttrykte vilje i sin egen generasjon og sovnet inn i døden og ble lagt hos sine forfedre og så forråtnelse.+ 37  Men han som Gud oppreiste, så ikke forråtnelse.+ 38  La det derfor være kjent for dere, brødre, at gjennom ham blir det forkynt dere tilgivelse for synder,+ 39  og at alt det dere ikke kunne bli erklært skyldfri for ved hjelp av Moseloven,+ det blir enhver som tror, erklært skyldfri for ved hjelp av ham.+ 40  Se derfor til at det som blir sagt i Profetene, ikke kommer over dere: 41  ’Dere skal se det, dere foraktere, og undre dere over det og forsvinne, for jeg gjør en gjerning i DERES dager, en gjerning som dere slett ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+ 42  Da de nå var på vei ut, begynte folket å be inntrengende om at det måtte bli talt til dem om disse ting den følgende sabbat.+ 43  Etter at synagogeforsamlingen nå var blitt oppløst, fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilbad Gud,* med Paulus og Bạrnabas,+ som talte til dem og begynte å oppfordre dem inntrengende+ til å bli i Guds ufortjente godhet.+ 44  Neste sabbat kom nesten hele byen sammen for å høre Jehovas* ord.+ 45  Da jødene fikk se folkeskarene, ble de fylt av skinnsyke+ og begynte bespottelig å motsi de ting som ble talt av Paulus.+ 46  Paulus og Bạrnabas talte da med frimodighet og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere.+ Siden dere støter det fra dere+ og ikke anser dere selv for verdige til evig liv, se, så vender vi oss til nasjonene.+ 47  Ja, Jehova* har gitt oss befaling med disse ord: ’Jeg har satt deg til et lys for nasjoner,+ for at du skal være til frelse til jordens ytterste ende.’»*+ 48  Da de som var av nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å ære Jehovas* ord,+ og alle de som var rett innstilt for* evig liv, ble troende.+ 49  Og Jehovas* ord ble etter hvert brakt ut over hele landet.+ 50  Men jødene+ hisset opp de ansette kvinner som tilbad Gud,* og byens fremste menn, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og drev dem utenfor sine grenser. 51  Disse ristet støvet av sine føtter mot dem+ og drog til Ikọnium. 52  Og disiplene ble stadig fylt med glede+ og hellig ånd.

Fotnoter

El.: «utdannet».
Bokst.: «tetrarken [dvs. herskeren over en fjerdedel av et område]», en vasallfyrste underlagt den romerske keiseren.
Se tillegget, 1D.
En prokonsul var den øverste lokale administrator i en provins som var underlagt det romerske senat.
Betyr muligens «liten». Gr.: Paulos.
Se tillegget, 1D.
Se tillegget, 1D.
Se tillegget, 1D.
«i løpet av omkring fire hundre og femti år. Og etter dette», P74אABCVg.
El.: «Det dere går ut fra at jeg er, er jeg ikke.»
El.: «trestokken; treet». Se tillegget, 5C.
«for oss, deres», Syp; P74אABC*DVg: «for våre».
«forgjengelighet». Det samme gr. ordet er oversatt med «forråtnelse» i v. 35, 36 og 37.
«som tilbad (fryktet) Gud», Syp; J18: «som fryktet Jehova».
«Jehovas», J17,22; P74אABc(gr.): tou kyrịou; B*CSyh,p: «Guds». Se tillegget, 1D.
Se tillegget, 1D.
«ytterste ende». El.: «fjerneste del». Gr.: eskhạtou. Se fotn. til 1:8, «fjerneste del».
«Jehovas», J7,8,10,13,15–17,22,23; P45,74אAC(gr.): tou kyrịou; BD: «Guds». Se tillegget, 1D.
El.: «som var slik innstilt at de kunne oppnå».
Se tillegget, 1D.
«som tilbad (fryktet) Gud», Syp; J7,8,10,18: «som fryktet Jehova».