Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

5. Mosebok 32:1–52

32  «Lytt, dere himler, og la meg tale; og la jorden høre ordene fra min munn.+   Min undervisning skal dryppe som regnet,+ mitt ord skal sildre som duggen,+ som lett regn på gress+ og som øsende regnskurer på det som gror.+   For jeg skal kunngjøre Jehovas* navn.+ TILSKRIV vår Gud storhet!+   Klippen — fullkomment er hans verk,*+ for alle hans veier er rettvishet.+ En trofasthetens Gud,*+ hos hvem det ikke er urett;+ rettferdig og rettskaffen er han.+   De har* selv handlet fordervelig;*+ de er ikke hans barn, feilen er deres egen.*+ En uredelig og vrang generasjon!+   Er det mot Jehova* dere fortsetter å handle på denne måten,+ du uforstandige og uvise folk?+ Er han ikke din Far, som har frambrakt deg,+ han som dannet deg og gikk i gang med å grunnfeste deg?+   Husk de gamle dager,+ TENK på de år som er gått fra generasjon til generasjon; spør din far, og han kan fortelle deg;+ dine gamle menn, og de kan si deg det.+   Da Den Høyeste gav nasjonene en arv,*+ da han skilte Adams* sønner fra hverandre,+ gikk han i gang med å fastsette folkenes grense+ med henblikk på antallet av Israels sønner.+   For Jehovas andel er* hans folk;+ Jakob er hans arvelodd.+ 10  Han fant ham i et øde land,+ og i en tom,* hylende ørken.+ Han begynte å hegne om ham,+ å dra omsorg for ham,+ å verne om ham som pupillen i sitt øye.+ 11  Som en ørn vekker sitt rede, svever over sine flygeferdige unger,+ brer ut sine vinger, tar dem, bærer dem på sine svingfjær,+ 12  slik fortsatte Jehova alene å lede ham,+ og det var ingen fremmed gud* med ham.+ 13  Han fortsatte å la ham fare fram over jordens høyder,+ så han spiste* markens grøde.+ Og han fortsatte å la ham suge honning av en steil klippe+ og olje av en flinthard klippe;+ 14  smør* fra storfeet og melk fra småfeet+ samt fett av værer,* og saubukker, Bạsjans rase, og geitebukker+ samt nyrefett av hvete;*+ og drueblod drakk du stadig som vin.*+ 15  Da Jẹsjurun*+ begynte å bli fet, sparket han bakut.*+ Du er blitt fet, du er blitt tykk, du er blitt stinn.+ Dermed forlot han Gud,* som hadde dannet ham,+ og foraktet sin frelses Klippe.*+ 16  De begynte å egge ham til nidkjærhet+ med fremmede guder;+ med vederstyggeligheter fortsatte de å krenke ham.+ 17  De gav seg til å ofre til demoner,* ikke til Gud,*+ guder* som de før ikke kjente,+ nye som nylig var kommet til,+ som DERES forfedre ikke var kjent med.* 18  Klippen, som ble din far, begynte du å glemme,+ og du begynte å la Gud gå deg av minne, han som frambrakte deg under fødselsveer.+ 19  Da Jehova* så det, kom han til å ringeakte dem,+ på grunn av den gremmelse hans sønner og hans døtre voldte. 20  Derfor sa han: ’La meg skjule mitt ansikt for dem,+ la meg se hva deres ende vil bli siden. For de er en fordervet generasjon,+ sønner som det ikke er trofasthet i.+ 21  De for sin del har egget meg til nidkjærhet med det som ikke er en gud;+ de har ergret meg med sine tomme avguder;*+ og jeg for min del skal egge dem til nidkjærhet med det som ikke er et folk;+ med en uforstandig nasjon skal jeg krenke dem.+ 22  For en ild er blitt tent i min vrede,+ og den vil brenne ned til Sjẹol, det dypeste sted,*+ og den vil fortære jorden og dens grøde+ og sette fjellenes grunnvoller i brann.+ 23  Jeg skal la det komme ulykker i mengder over dem;+ mine piler skal jeg bruke opp på dem.+ 24  Utmattet av sult+ vil de bli og fortært av brennende feber+ og bitter tilintetgjørelse.+ Og dyretenner skal jeg sende over dem,+ med gift av støvets krypdyr.+ 25  Ute vil et sverd rive bort,+ og inne* skrekk,+ berøve dem både ung mann og jomfru,+ diebarn sammen med gråhåret mann.+ 26  Jeg ville ha sagt: «Jeg skal spre dem,*+ jeg vil la omtalen av dem opphøre blant dødelige mennesker»,+ 27  hvis det ikke var for at jeg var redd for den gremmelse fienden skulle volde,+ at deres motstandere skulle mistyde det,+ at de skulle si: «Vår hånd* har vist seg å være overlegen,+ og det var ikke Jehova som gjorde alt dette.»+ 28  For de er en nasjon som råd er forspilt på,*+ og blant dem er det ingen forstand.+ 29  Var de bare vise!+ Da ville de grunne på dette.+ De ville tenke på hva deres ende ville bli siden.+ 30  Hvordan kunne én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt,+ hvis ikke deres Klippe hadde solgt dem*+ og Jehova hadde overgitt dem?* 31  For deres klippe er ikke som vår Klippe,*+ selv om våre fiender var de som skulle dømme.*+ 32  For deres vinranke er fra Sodọmas vinranke og fra Gomọrras terrasser.+ Deres druer er giftige druer, deres klaser er bitre.+ 33  Deres vin er store slangers eiter og kobraers grusomme gift.+ 34  Er det ikke forvart hos meg, forseglet i mitt forrådshus?*+ 35  Hevnen er min, og gjengjeldelsen.+ Til den fastsatte tid vil deres fot vakle,+ for deres ulykkes dag er nær,+ og de begivenheter som holdes rede for dem, kommer virkelig med hast.’+ 36  For Jehova skal dømme sitt folk,+ og han vil føle beklagelse med hensyn til sine tjenere,+ for han vil se at deres støtte* er forsvunnet, og det finnes bare en hjelpeløs og verdiløs.* 37  Og han skal visselig si: ’Hvor er deres guder,*+ klippen som de søkte tilflukt hos,*+ 38  som pleide å spise fettet av deres slaktofre,+ å drikke deres drikkofres vin?+ La dem reise seg og hjelpe dere.+ La dem bli et skjulested for dere.+ 39  SE nå at jeg — jeg er han,*+ og det finnes ingen guder sammen med meg.+ Jeg volder død, og jeg gjør levende.*+ Jeg har tilføyd alvorlige sår,+ og jeg — jeg vil helbrede,+ og det er ingen som river noe ut av min hånd.+ 40  For jeg løfter min hånd mot himmelen i en ed,+ og jeg sier i sannhet: «Så sant jeg lever til uavgrenset tid»*+ 41  hvis jeg virkelig kvesser mitt lynende sverd*+ og min hånd griper fatt om dommen,+ vil jeg betale tilbake med hevn over mine motstandere+ og gjengjelde dem som intenst hater meg.+ 42  Jeg skal beruse mine piler med blod,+ mens mitt sverd vil fortære kjøtt,+ med blodet av de slagne og av fangene,* med hodene til fiendens ledere.’*+ 43  Vær glade, dere nasjoner, med hans folk,*+ for han skal hevne sine tjeneres blod,+ og han skal betale tilbake med hevn over sine motstandere+ og virkelig gjøre soning for sitt folks jord.»* 44  Således kom Moses og framførte alle ordene i denne sangen i folkets påhør,*+ han og Hosjẹa,* Nuns sønn.+ 45  Da Moses var ferdig med å framføre alle disse ord til hele Israel, 46  sa han videre til dem: «Vend DERES hjerter til alle de ord som jeg taler til dere som en advarsel* i dag,+ så dere kan gi DERES sønner påbud om å være nøye med å følge alle ordene i denne loven.+ 47  For det er ikke et verdiløst ord for dere,+ men det betyr DERES liv,+ og ved dette ord kan dere forlenge DERES dager på den jord som dere går over Jordan til for å ta den i eie.»+ 48  Og Jehova begynte å tale til Moses denne samme dagen, idet han sa: 49  «Gå opp på dette Ạbarim-fjellet,*+ på fjellet Nẹbo,+ som er i Mọabs land, som ligger rett overfor Jẹriko, og se Kạnaans land, som jeg gir Israels sønner til eiendom.+ 50  Du skal så dø på det fjellet som du går opp på, og bli samlet til ditt folk,+ slik som din bror Aron døde på fjellet Hor+ og ble samlet til sitt folk; 51  fordi dere forsømte DERES plikter overfor meg+ midt iblant Israels sønner ved Merịbas vann+ ved Kạdesj i Zin-ødemarken; fordi dere ikke helliget meg* midt iblant Israels sønner.+ 52  For på avstand skal du se landet, men du kommer ikke til å gå dit inn, inn i det landet som jeg gir Israels sønner.»+

Fotnoter

Se tillegget, 1C, pkt. 1.
«Klippen, fullkomment er hans verk». Hebr.: hatsTsụr tamịm po‛olọ; LXX: «Gud, sanne er hans verk»; Sy: «For uten lyte (plettfrie) er hans verk»; Vg: «Guds verk er fullkomne».
«En . . . Gud», M(hebr.: ’El)Sam; gr.: theọs; lat.: Dẹus.
«De har», SamLXXSyVg; M: «Han (Man) har».
«selv handlet fordervelig». El.: «handlet fordervelig mot ham».
«De har syndet; klanderverdige barn tilhører ikke ham», LXX.
Se tillegget, 1C, pkt. 1.
«Da Den Høyeste delte opp (fordelte; spredte) nasjonene», LXXSyVg. Man har tydeligvis i disse oversettelsene betraktet det hebr. verbet som en avledning av en lignende rot som betyr «å sikte; å la gå gjennom en sikt». Passasjen i M kunne ifølge dette gjengis: «Da Den Høyeste strødde ut nasjonene [som gjennom en sikt]». En slik ordlyd ville balansere godt poetisk med den neste verselinjen. Se VT, bd. II, 1952, s. 356⁠–357.
El.: «menneskets; jordmenneskets». Hebr.: ’adhạm.
«Og Jehovas andel ble», LXX.
El.: «og i en formløs (gold)». Hebr.: uvethọhu; det samme hebr. substantivet forekommer i 1Mo 1:2.
«gud». MSam(hebr.): ’el; gr.: theọs.
El.: «og han fortsatte å spise», M; Vg: «så han kunne spise»; Sam: «han lot ham spise»; LXX: «han lot dem spise».
El.: «ostemasse».
El.: «samt de beste værer».
El.: «samt den aller fineste hvete».
«vin». Hebr.: chạmer, dvs. vin som ennå skummer, gjærer.
Betyr «den rettskafne»; en æresbenevnelse som ble brukt om Israel. Hebr.: Jesjurụn.
«Og Jakob spiste og ble mett, og den elskede sparket bakut», LXX (Sam har en lignende ordlyd); Vg: «Den elskede ble fet og sparket bakut.»
«Gud», MSam. Hebr.: ’Elọah; første forekomst av denne ordformen, som er ent. av ’Elohịm; gr.: theọn; lat.: Dẹum. Se fotn. til Job 3:4.
«Klippe». Hebr.: Tsur; LXXVg: «Gud»; Sy: «Sterke (Veldige)».
«til demoner (avguder)». Hebr.: lasjsjedhịm; gr.: daimonịois; lat.: daemọnibus.
«ikke til Gud». Hebr.: lo’ ’Elọah; gr.: ou theoi; lat.: non Dẹo.
«guder». Hebr.: ’elohịm; gr.: theois; lat.: dịis.
El.: «ikke hadde visst om».
Se tillegget, 1C, pkt. 1.
Bokst.: «sine tomheter».
El.: «ned til det dypeste Sjeol». LXX: «til Hades der nede».
Bokst.: «i de indre rommene».
El.: «kløve dem; bryte dem i stykker».
«Vår hånd», SamLXXSyVg og mange hebr. hss.; M: «Våre hender», men verbet står i ent.
El.: «som mangler råd (fornuft); hvor råd (fornuft) går til grunne».
El.: «hadde overgitt (utlevert) dem», LXX.
Bokst.: «hadde stengt (sperret) dem inne», MVg.
«For deres guder er ikke som vår Gud», LXX; Vgc: «For vår Gud er ikke som deres guder».
«og våre fiender er dommere», Vg; LXX: «men våre fiender er uten forstand».
El.: «blant mine forsyninger».
Bokst.: «hånd».
Bokst.: «bare en som er holdt tilbake, og en som er sluppet fri (forlatt)». Se VT, bd. II, 1952, s. 371⁠–374.
«deres guder». MSam(hebr.): ’elohẹmo, flt.; gr.: hoi theoi autọn; lat.: dịi eọrum.
«Hvor er deres guder, som de satte sin lit til [ . . . ?]», LXX; Vg: «Hvor er deres guder, som de hadde tillit til [ . . . ?]»
«jeg – jeg er han». El.: «det er meg – meg»; el.: «det er jeg, jeg som er Gud». Bokst.: «jeg – jeg [er] han». Hebr.: ’anị ’anị hu’. Jf. 2Mo 3:14; tillegget, 6F.
El.: «jeg bevarer i live».
«til uavgrenset tid». El.: «for evig».
Bokst.: «mitt sverds lyn».
El.: «og av fangenskapet»; på hebr. et uttrykk i ent., brukt kollektivt om en gruppe fanger.
El.: «med fiendens langhårete hode».
«Vær glade, dere himler, sammen med ham, og la alle Guds engler tilbe ham. Vær glade, dere nasjoner, med hans folk, og la alle Guds sønner styrke seg i ham», LXXBagster. Jf. He 1:6 og 4QDeutq, en av Dødehavsrullene.
«for sitt folks jord», SamLXXVg; M: «for sin jord, for sitt folk»; Sy: «for sin jord og for sitt folk».
Bokst.: «ører».
Josvas opprinnelige navn. Hebr.: Hosjẹa‛. Kortform av Hosjaja, som betyr «frelst av Jah; Jah har frelst».
El.: «de ord som jeg vitner mot dere».
El.: «på dette fjellet i grenseområdet».
«dere ikke helliget meg (holdt meg hellig; behandlet meg som hellig)». Hebr.: lo’-qiddasjtẹm ’othị; gr.: oukh hegiạsate me; lat.: non sanctificạstis me.