Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

4. Mosebok 16:1–50

16  Og Kọrah,+ sønn av Jịshar,+ sønn av Kẹhat,+ Levis sønn,+ reiste seg så,* sammen med Dạtan+ og Ạbiram,+ Ẹliabs+ sønner, og On, sønn av Pẹleth, av Rubens+ sønner.  Og de stod så fram foran Moses, de og to hundre og femti menn av Israels sønner, høvdinger i forsamlingen, slike som var innkalt til møtet, navngjetne menn.*  De samlet seg altså mot+ Moses og Aron og sa til dem: «Nå er det nok fra DERES side, for alle i hele forsamlingen er hellige,+ og Jehova er midt iblant dem.+ Hvorfor skulle dere da opphøye dere over Jehovas menighet?»+  Da Moses fikk høre det, falt han straks på sitt ansikt.  Så talte han til Kọrah og til hele hans forsamling og sa: «I morgen tidlig skal Jehova gjøre kjent hvem som tilhører ham,+ og hvem som er hellig,+ og hvem som skal nærme seg ham,+ og den han velger,+ skal nærme seg ham.  Gjør følgende: Ta dere fyrfat,+ Kọrah og hele hans forsamling,+  og ha ild i dem og legg røkelse på dem framfor Jehova i morgen, og den mann som Jehova utvelger,+ han er den hellige. Nå er det nok fra DERES side, dere Levis sønner!»+  Og Moses sa videre til Kọrah: «Jeg ber dere, hør, dere Levis sønner.  Er det en slik liten ting for dere at Israels Gud har skilt dere ut+ fra Israels forsamling for å stille dere fram for seg, så dere kan utføre tjenesten ved Jehovas tabernakel og stå framfor forsamlingen og gjøre tjeneste for dem,+ 10  og at han lar deg og alle dine brødre, Levis sønner, nærme dere ham? Må dere da også forsøke å oppnå prestedømmet?+ 11  Av den grunn er du og hele din forsamling som slår seg sammen, imot Jehova.+ Og Aron, hva er han, siden dere murrer mot ham?»+ 12  Senere sendte Moses bud for å tilkalle Dạtan og Ạbiram,+ Ẹliabs sønner, men de sa: «Vi kommer ikke opp!+ 13  Er det en så liten ting at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ødemarken,+ at du også skulle forsøke å spille fyrste over oss til det ytterste?+ 14  Slik det nå er, har du ikke ført oss inn i noe land som flyter med melk og honning,+ så du kunne gi oss en arv med mark og vingård. Er det disse mennenes øyne du ønsker å stikke ut? Vi kommer ikke opp!» 15  Da ble Moses svært vred og sa til Jehova: «Vend ikke ditt ansikt til deres kornoffer.+ Ikke én eselhingst har jeg tatt fra dem, og jeg har heller ikke skadet noen av dem.»+ 16  Så sa Moses til Kọrah:+ «Du og hele din forsamling, vær til stede framfor Jehova,+ du og de og Aron, i morgen. 17  Og ta hvert DERES fyrfat, og dere skal legge røkelse på dem og bære fram hvert DERES fyrfat for Jehova, to hundre og femti fyrfat, og du og Aron hvert DERES fyrfat.» 18  Så tok de hvert sitt fyrfat og hadde ild i dem og la røkelse på dem og stilte seg ved inngangen til møteteltet sammen med Moses og Aron. 19  Da Kọrah hadde fått hele forsamlingen*+ til å samle seg mot dem ved inngangen til møteteltet, viste Jehovas herlighet seg for hele forsamlingen.+ 20  Jehova talte nå til Moses og Aron og sa: 21  «Skill dere ut+ fra denne forsamlings midte, så jeg kan utrydde+ dem på et øyeblikk.» 22  Da falt de på sitt ansikt og sa: «Gud,* Gud over* ånden i all slags kjød+ — blir du harm på hele forsamlingen bare én mann synder?»+ 23  Jehova talte så til Moses og sa:  24  «Tal til forsamlingen og si: ’Gå vekk fra stedet omkring Kọrahs, Dạtans og Ạbirams+ boliger!’»* 25  Deretter reiste Moses seg og gikk til Dạtan og Ạbiram, og Israels eldste+ gikk med ham. 26  Så talte han til forsamlingen og sa: «Jeg ber dere, vik bort fra teltene til disse onde menn, og rør ikke ved noe som tilhører dem,+ så dere ikke skal bli revet bort i all deres synd.» 27  Straks gikk de vekk fra Kọrahs, Dạtans og Ạbirams bolig, vekk fra hver side, og Dạtan og Ạbiram kom ut og stilte seg ved inngangen til sine telt,+ sammen med sine hustruer og sine sønner og sine små barn. 28  Da sa Moses: «Slik skal dere vite at Jehova har sendt meg for å gjøre alle disse gjerninger,+ at det ikke er av mitt eget hjerte:+ 29  Hvis disse dør slik alle mennesker* dør, og hvis de straffes slik alle mennesker straffes,+ da er det ikke Jehova som har sendt meg.+ 30  Men hvis det skapes noe som Jehova kommer til å skape,*+ og jorden åpner sin munn og oppsluker dem+ og alt som tilhører dem, og de farer levende ned til Sjẹol,*+ da vet dere for visst at disse menn har handlet respektløst overfor Jehova.»+ 31  Og det skjedde, så snart han var ferdig med å tale alle disse ord, at jorden under dem tok til å revne.+ 32  Og jorden begynte å åpne sin munn og oppsluke dem og deres husstander og alle de mennesker som tilhørte Kọrah, og alle deres eiendeler.*+ 33  Dermed fór de og alle som tilhørte dem, levende ned til Sjẹol, og jorden begynte å dekke dem til,+ slik at de ble utryddet av menighetens midte.+ 34  Og alle israelittene som var rundt dem, flyktet for deres skrik,* for de begynte å si: «Vi er redd for at jorden skal oppsluke oss!»+ 35  Og en ild utgikk fra Jehova+ og begynte å fortære de to hundre og femti mennene som ofret røkelsen.*+ 36  Jehova talte nå til Moses og sa: 37  «Si til Eleạsar, presten Arons sønn, at han skal ta fyrfatene+ ut av brannen: ’Og du skal spre ilden ut der borte; for de er hellige, 38  ja fyrfatene til disse menn som syndet mot sine egne sjeler.+ Og de skal lage tynne metallplater av dem til å kle alteret+ med, for de frambar dem for Jehova, slik at de ble hellige; og de skal tjene som et tegn for Israels sønner.’»+ 39  Presten Eleạsar tok da fyrfatene+ av kobber, som de som var blitt brent opp, hadde frambåret, og de begynte å hamre dem ut så de ble noe til å kle alteret med, 40  som en påminnelse for Israels sønner, for at ingen fremmed+ mann, ingen som ikke er av Arons avkom, skulle nærme seg for å la røkelse ryke framfor Jehova+ og bli lik Kọrah og hans forsamling,+ slik som Jehova hadde sagt til ham ved Moses. 41  Men alt neste dag begynte hele forsamlingen av Israels sønner å murre mot Moses og Aron,+ idet de sa: «Dere — dere har brakt død over Jehovas folk.» 42  Og det skjedde da forsamlingen hadde samlet seg mot Moses og Aron, at de vendte seg mot møteteltet; og se, skyen dekket det, og Jehovas herlighet begynte å vise seg.+ 43  Og Moses og Aron trådte så fram foran møteteltet.+ 44  Da talte Jehova til Moses* og sa: 45  «BRYT opp fra denne forsamlings midte, så jeg kan utrydde dem på et øyeblikk.»+ Da falt de på sitt ansikt.+ 46  Så sa Moses til Aron: «Ta fyrfatet og ha ild fra alteret i det+ og legg røkelse på og skynd deg å gå til forsamlingen og gjør soning for dem,+ for harmen er gått ut fra Jehovas ansikt.+ Plagen har begynt!» 47  Aron tok det med én gang, slik som Moses hadde sagt, og løp midt inn i menigheten; og se, plagen hadde begynt blant folket. Så la han røkelsen på og begynte å gjøre soning for folket. 48  Og han ble stående mellom de døde og de levende.+ Til slutt ble plagen stanset.+ 49  Og de som hadde dødd av plagen, utgjorde fjorten tusen sju hundre, foruten dem som hadde dødd på grunn av Kọrah. 50  Da Aron til sist vendte tilbake til Moses ved inngangen til møteteltet, var plagen blitt stanset.

Fotnoter

«reiste seg så» el. «samlet seg så» er foreslåtte lesemåter. Bokst.: «tok så», M; LXX: «talte».
El.: «ansette menn». Bokst.: «menn av navn».
«forsamlingen», MSamSy; LXX: «sin forsamling».
«Gud». Hebr.: ’El; gr.: Theọs.
«Gud over». Hebr.: ’Elohẹ, flt.; gr.: theọs; lat.: Dẹus.
«boliger», Vg; MSamSy: «bolig».
El.: «alle jordmennesker (mennesker av jord); hele menneskeheten». Hebr.: kol-ha’adhạm.
El.: «hvis det er noe nytt Jehova skaper».
«til Sjeol». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; lat.: in infẹrnum.
Bokst.: «alt godset; alle eiendelene». SyVgc: «alt deres gods; all deres eiendom»; LXX: «deres buskap».
Bokst.: «deres røst».
I MLXX slutter kap. 16 her.
«Moses», MSamVg; LXXSy: «Moses og Aron».