Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

4. Mosebok 14:1–45

14  Da hevet hele forsamlingen sin røst, og folket fortsatte å gi sin røst fritt løp og å gråte+ hele den natten.  Og alle Israels sønner begynte å murre mot Moses og Aron,+ og hele forsamlingen begynte å si til dem: «Om vi bare hadde dødd i Egypts land, eller om vi bare hadde dødd i denne ødemarken!  Og hvorfor fører Jehova oss til dette landet for at vi skal falle for sverdet?+ Våre hustruer og våre små barn kommer til å bli til rov.+ Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»+  De begynte til og med å si til hverandre: «La oss utpeke et overhode, og la oss vende tilbake til Egypt!»+  Da falt Moses og Aron på sitt ansikt+ foran hele menigheten av Israels sønners forsamling.  Og Josva, Nuns sønn,+ og Kạleb, Jefụnnes sønn,+ som var blant dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær,+  og så sa de følgende til hele forsamlingen av Israels sønner: «Det landet som vi drog igjennom for å utspeide det, er et svært, svært godt land.+  Hvis Jehova har funnet behag i oss,+ da skal han med sikkerhet føre oss inn i dette landet og gi oss det, et land som flyter med melk og honning.+  Gjør bare ikke opprør mot Jehova;+ og dere, frykt ikke folket i landet,+ for de er brød for oss. Deres ly har veket bort fra dem,+ og Jehova er med oss.+ Frykt dem ikke.»+ 10  Men hele forsamlingen snakket om å steine dem.+ Og Jehovas herlighet viste seg over møteteltet for alle Israels sønner.+ 11  Til sist sa Jehova til Moses: «Hvor lenge+ skal dette folket handle respektløst mot meg,+ og hvor lenge skal de la være å tro på meg til tross for alle de tegn som jeg har gjort blant dem?+ 12  La meg slå dem med pest og drive dem bort, og la meg gjøre deg til en nasjon som er større og mektigere enn de.»+ 13  Men Moses sa til Jehova: «Da kommer egypterne med sikkerhet til å få høre at du ved din makt har ført dette folket opp fra deres midte.+ 14  Og de kommer med sikkerhet til å fortelle det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du er Jehova midt iblant dette folket,+ den som har vist seg ansikt til ansikt.*+ Du er Jehova, og din sky står over dem, og du går foran dem i skystøtten om dagen og i ildstøtten om natten.+ 15  Skulle du la dette folket dø som én mann,+ da ville de nasjonene som har hørt om ditt ry, visselig si dette: 16  ’Fordi Jehova ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han sverget om overfor dem, tok han til å drepe dem i ødemarken.’+ 17  Og nå ber jeg deg: La din makt* bli stor,+ Jehova,* slik som du har talt, idet du sa: 18  ’Jehova er sen til vrede+ og rik på kjærlig godhet;*+ han tilgir misgjerning og overtredelse,+ men han kommer slett ikke til å frita for straff,+ idet han lar straff for fedres misgjerning komme over sønner, over tredje generasjon og over fjerde generasjon.’+ 19  Jeg ber deg, tilgi dette folkets misgjerning i samsvar med din kjærlige godhets storhet og slik som du har tilgitt dette folket fra Egypt av og inntil nå.»+ 20  Da sa Jehova: «Jeg tilgir virkelig i samsvar med ditt ord.+ 21  Og, på den annen side, så sant jeg lever, skal hele jorden bli fylt av Jehovas herlighet.+ 22  Men ingen av de menn som har sett min herlighet+ og mine tegn+ som jeg har gjort i Egypt og i ødemarken, og likevel har fortsatt å sette meg på prøve+ disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst,+ 23  skal noensinne få se det landet jeg sverget om overfor deres fedre, nei, ingen av dem som behandlet meg respektløst, skal få se det.+ 24  Men min tjener Kạleb+ — fordi en annen ånd har vist seg å være med ham og han har fortsatt å følge meg helt og fullt,+ skal jeg i sannhet føre ham inn i det landet som han har dratt til, og hans avkom skal ta det i eie.+ 25  Ettersom amalekittene og kanaaneerne+ bor på lavsletten, skal dere i morgen snu om og bryte opp for å dra til ødemarken langs veien til Rødehavet.»+ 26  Og Jehova fortsatte å tale til Moses og Aron og sa: 27  «Hvor lenge skal denne onde forsamling fortsette med denne murringen mot meg?+ Jeg har hørt murringen til Israels sønner, hvordan de murrer mot meg.+ 28  Si til dem: ’«Så sant jeg lever,» lyder Jehovas utsagn, «om jeg ikke skal gjøre med dere akkurat slik som dere har talt for mine ører!+ 29  I denne ødemarken skal DERES lik falle,+ ja alle DERES registrerte blant hele DERES antall fra tjueårsalderen og oppover, dere som har murret mot meg.+ 30  Dere — dere skal ikke komme inn i det land som jeg med løftet hånd+ sverget at jeg skulle bo i sammen med dere, bortsett fra Kạleb, Jefụnnes sønn, og Josva, Nuns sønn.+ 31  Og DERES små barn, som dere sa ville bli til rov,+ dem skal jeg sannelig også føre inn, og de skal visselig kjenne det land som dere har forkastet.+ 32  Men DERES lik skal falle i denne ødemarken.+ 33  Og DERES sønner kommer til å være hyrder* i ødemarken+ i førti år, og de vil måtte svare for DERES utuktshandlinger*+ inntil DERES lik blir borte i ødemarken.+ 34  Etter antallet av de dager da dere utspeidet landet, førti dager,+ en dag for et år, en dag for et år,+ skal dere svare for DERES misgjerninger i førti år,+ ettersom dere må få vite hva det betyr at jeg er blitt fremmedgjort.*+ 35  Jeg, Jehova, har talt — om ikke* dette er det jeg skal gjøre mot hele denne onde forsamling,+ de som har slått seg sammen mot meg: I denne ødemarken skal de få sin ende, og der skal de dø.+ 36  Og de mennene som Moses sendte for å utspeide landet, og som, da de vendte tilbake, begynte å få hele forsamlingen til å murre mot ham* ved å avlegge en dårlig rapport om landet,+ 37  ja, de mennene som avla en dårlig rapport om landet, skal dø av plagen framfor Jehova.+ 38  Men Josva, Nuns sønn, og Kạleb, Jefụnnes sønn, skal visselig bli i live av de mennene som drog for å utspeide landet.»’»+ 39  Da Moses tok til å tale disse ord til alle Israels sønner, ble folket grepet av stor sorg.+ 40  De stod også tidlig opp om morgenen og forsøkte å dra opp til toppen av fjellet og sa: «Her er vi, og vi må dra opp til det stedet Jehova talte om. For vi har syndet.»+ 41  Men Moses sa: «Hvorfor overtrer dere Jehovas befaling?+ Men det skal ikke lykkes. 42  Dra ikke opp, for Jehova er ikke iblant dere, så dere ikke skal lide nederlag foran DERES fiender.+ 43  For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere;+ og dere kommer med sikkerhet til å falle for sverdet, for Jehova skal ikke fortsette å være med dere, fordi dere vendte dere bort og sluttet å følge Jehova.»+ 44  Likevel formastet de seg til å dra opp mot toppen av fjellet,+ men Jehovas paktsark og Moses forlot ikke leirens midte.+ 45  Amalekittene+ og kanaaneerne som bodde på det fjellet, kom da ned og begynte å slå dem og spre dem så langt som til Họrmah.+

Fotnoter

Bokst.: «øye til øye». Hebr.: ‛ạjin be‛ạjin.
«din makt», LXXSy; M: «makt».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
El.: «lojal kjærlighet».
«hyrder», M; lat.: vạgi, «vagabonder; omstreifere».
«DERES utuktshandlinger». Hebr.: zenuthekhẹm, flt.; gr.: ten porneian hymọn, ent.; lat.: fornicatiọnem vẹstram, ent. Se tillegget, 5A.
El.: «støtt bort».
«om ikke». El.: «sannelig».
«hadde fått hele mengden til å murre mot ham», Vg.