Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Samuelsbok 21:1–22

21  Nå ble det i Davids dager hungersnød+ i tre år, år etter år; og David gikk i gang med å rådspørre Jehovas ansikt. Da sa Jehova: «Det hviler blodskyld* på Saul og på hans hus, fordi han slo gibeonittene i hjel.»+  Kongen tilkalte da gibeonittene+ og snakket med dem. (Gibeonittene var for øvrig ikke av Israels sønner, men av resten av amorittene;+ og Israels sønner hadde gitt dem sin ed,+ men Saul hadde søkt å slå dem i hjel+ i sin nidkjærhet+ for Israels og Judas sønner.)  Og David sa så til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere, og med hva skal jeg gjøre soning,*+ slik at dere virkelig kan velsigne Jehovas arv?»+  Da sa gibeonittene til ham: «For oss* er det ikke et spørsmål om sølv eller gull+ i forbindelse med Saul og hans husstand, og det tilkommer oss heller ikke å slå en mann i hjel i Israel.» Til dette sa han: «Hva dere enn sier, skal jeg gjøre for dere.»  Da sa de til kongen: «Den mannen som utryddet+ oss, og som planla+ å tilintetgjøre oss så vi ikke skulle bestå i noe som helst område i Israel —  la det bli gitt oss sju menn av hans sønner;+ og vi skal stille dem til skue*+ for Jehova i Sauls, Jehovas utvalgtes,*+ Gịbea.»+ Til dette sa kongen: «Jeg skal selv gi dere dem.»  Men kongen følte medynk med Mefibọsjet,+ sønn av Jọnatan, Sauls sønn, på grunn av den Jehovas ed+ som var mellom dem, mellom David og Jọnatan, Sauls sønn.  Kongen tok derfor de to sønnene til Rịspa,+ Ạjas datter, som hun hadde født Saul, Armọni og Mefibọsjet, og de fem sønnene til Mịkal,*+ Sauls datter, som hun hadde født Ạdriel,+ meholatitten Barsịllais sønn.  Så gav han dem i gibeonittenes hånd, og de stilte dem så til skue på fjellet framfor Jehova;+ slik falt de alle sju samtidig. Og de led døden i de første dagene av høsten, i begynnelsen av bygghøsten.+ 10  Men Rịspa, Ạjas datter,+ tok sekkelerret+ og bredte det ut for seg på klippen fra begynnelsen av høsten inntil det strømmet vann ned på dem fra himlene;+ og hun lot ikke himlenes fugler+ få sette seg på dem om dagen eller markens ville dyr+ om natten. 11  Etter en tid ble det meldt+ David hva Rịspa, Ạjas datter, Sauls medhustru, hadde gjort. 12  Da drog David av sted og tok Sauls ben+ og hans sønn Jọnatans ben fra jordeierne i Jạbesj-Gịlead,+ som hadde stjålet dem fra torget i Bet-Sjan,+ hvor filisterne hadde hengt+ dem den dagen filisterne slo Saul i hjel på Gịlboa.+ 13  Og han tok til å føre Sauls ben og hans sønn Jọnatans ben opp derfra; dessuten samlet de benene av dem som var blitt stilt til skue.+ 14  Så begravet de Sauls og hans sønn Jọnatans ben* i Bẹnjamin-landet, i Zẹla,+ i gravstedet til hans far Kisj,+ og gjorde dermed alt det som kongen hadde befalt. Og etter dette hørte Gud bønnene for landet.+ 15  Og filisterne+ kom igjen i krig med Israel. David og hans tjenere med ham drog derfor ned og kjempet mot filisterne; og David ble trett. 16  Og Jịsjbi-Bẹnob, en av refaittenes*+ etterkommere, som hadde et spyd+ som veide tre hundre sekel* kobber, og som hadde et nytt sverd* spent om seg, tenkte da å slå David i hjel. 17  Straks kom Ạbisjai,+ Serụjas sønn, ham til hjelp+ og hogg filisteren ned og drepte ham. Da sverget Davids menn overfor ham og sa: «Du må ikke dra ut med oss i striden mer,+ for at du ikke skal slokke+ Israels lampe!»+ 18  Og det skjedde etter dette at det enda en gang brøt ut krig mot filisterne, ved Gob.* Da var det at husjatitten+ Sịbbekai+ slo i hjel Saf, som var blant refaittenes+ etterkommere. 19  Og det brøt igjen ut krig mot filisterne, ved Gob, og Ẹlhanan,+ sønn av Ja’ạre-Ọrgim, betlehemitten, slo da i hjel gittitten Gọliat,* som hadde et spydskaft som var som en vevbom.+ 20  Og det brøt ut krig enda en gang, ved Gat,+ og da var det en mann der som var usedvanlig stor, med seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire i tallet; også han var en etterkommer av refaittene.+ 21  Og han drev på og hånte+ Israel. Til slutt slo Jọnatan,+ sønn av Davids bror Sjịme’i,*+ ham i hjel. 22  Disse fire var etterkommere av refaittene i Gat;+ og de falt for Davids hånd og for hans tjeneres hånd.+

Fotnoter

Bokst.: «blod». Hebr.: haddamịm, flt.
El.: «gi erstatning; gjøre det godt igjen».
Bokst.: «meg», M, i kollektiv betydning; Mmargen: «oss».
«stille dem til skue», dvs. deres døde kropper, med brukne armer og ben, M; LXX: «henge dem opp i solen»; Sy: «ofre dem».
«utvalgtes [ent.]», M; LXX: «utvalgtes [flt.]»; Vg: «en gang utvalgtes [ent.]». Muligens skal en lese: «[i Sauls Gibea,] på [Jehovas] fjell». Jf. v. 9.
«Merab», LXXLagarde og 2 hebr. hss.; Sy: «Nadab». T sier: «de fem sønnene til Merab (som Mikal, Sauls datter, hadde oppdratt), som hun hadde født». Jf. 6:23.
LXX tilføyer: «og benene av dem som var blitt hengt opp i solen».
Bokst.: «Rafas». Hebr.: haRafạh, med bestemt artikkel. Farens navn står her for hele slekten av kjemper.
Ca. 3,42 kg.
«et nytt sverd», Vg; gr.: korỵnen, «en klubbe», ofte beslått med jern til bruk i strid.
«Geser» i 1Kr 20:4.
«og Elhanan, sønn av Ja’are-Orgim, betlehemitten, slo da i hjel gittitten Goliat», M; i 1Kr 20:5: «og Elhanan, Ja’irs sønn, slo da i hjel Lahmi, bror av gittitten Goliat». Uttrykket «gittitten Goliat» kan også gjengis «Goliat fra Gat».
«Sjimea» i 1Kr 20:7; «Sjammah» i 1Sa 16:9.