Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Samuelsbok 2:1–32

2  Og det skjedde deretter at David spurte Jehova,+ idet han sa: «Skal jeg dra opp til en av byene i Juda?» Da sa Jehova til ham: «Dra opp.» Og David sa videre: «Hvor skal jeg dra opp?» Da sa han: «Til Hẹbron.»+  Dermed drog David dit opp, og likeså hans to hustruer, Akịnoam+ fra Jịsre’el og Ạbigajil,+ karmelitten Nạbals hustru.  Og de mennene+ som var hos ham, dem tok David med seg opp, hver med sin husstand; og de bosatte seg i byene i Hẹbron-området.  Så kom Judas menn+ og salvet+ der David til konge over Judas hus.+ Og de kom og underrettet David og sa: «Det var mennene fra Jạbesj-Gịlead som begravet Saul.»  David sendte derfor sendebud til mennene i Jạbesj-Gịlead+ og sa til dem: «Måtte dere bli velsignet av Jehova+ fordi dere viste denne kjærlige godhet*+ mot DERES herre,* mot Saul, idet dere begravet ham.+  Og måtte nå Jehova vise dere kjærlig godhet+ og være pålitelig* overfor dere, og jeg skal også vise dere denne godhet, fordi dere har gjort dette.+  Og la nå DERES hender bli sterke, og vis dere som tapre menn,+ for DERES herre Saul er død, og jeg er den som Judas hus har salvet til konge+ over seg.»  Men Ạbner,+ Ners sønn, Sauls hærfører, tok Ịsjbosjet,+ Sauls sønn, og førte ham så over* til Mahanạjim+  og gjorde ham til konge over Gịlead+ og asjurittene* og Jịsre’el+ og over Ẹfraim+ og Bẹnjamin+ og over Israel, hele landet. 10  Førti år gammel var Ịsjbosjet, Sauls sønn, da han ble konge over Israel, og i to år hersket han som konge. Bare Judas hus+ viste seg å følge David. 11  Og det antall dager som David var konge i Hẹbron over Judas hus, ble sju år og seks måneder.+ 12  Med tiden drog Ạbner, Ners sønn, og tjenerne til Ịsjbosjet, Sauls sønn, ut fra Mahanạjim+ og kom til Gịbeon.+ 13  Også Jọab,+ Serụjas sønn,+ og Davids tjenere drog ut,* og de møttes senere ved Gịbeon-dammen; og de ble sittende — den ene gruppen på den ene siden av dammen og den andre på den andre siden av dammen. 14  Til slutt sa Ạbner til Jọab: «Jeg ber deg, la de unge mennene reise seg, og la dem holde kamplek foran oss.» Til dette sa Jọab: «La dem reise seg.» 15  Da reiste de seg og gikk over etter antall, tolv som tilhørte Bẹnjamin og Ịsjbosjet,+ Sauls sønn, og tolv av Davids tjenere. 16  Og de begynte å gripe hverandre om hodet og stakk hvert sitt sverd i siden på den andre, slik at de falt om sammen. Og dette stedet kom til å bli kalt Hẹlkat-Hạssurim;* det ligger i Gịbeon.+ 17  Og kampen ble ytterst hard den dagen, og Ạbner+ og Israels menn led til slutt nederlag foran Davids tjenere. 18  Nå var Serụjas tre sønner+ der, Jọab+ og Ạbisjai+ og Ạsael;+ og Ạsael var rask på foten, som en av gasellene+ på den åpne marken. 19  Og Ạsael satte av sted etter Ạbner, og han bøyde ikke av for å ta til høyre eller til venstre, men fulgte etter Ạbner. 20  Etter en stund så Ạbner seg tilbake og sa: «Er det deg, Ạsael?» Og han sa: «Det er meg.» 21  Da sa Ạbner til ham: «Bøy av til høyre eller til venstre og grip en av de unge mennene, og ta det du drar+ av ham, som ditt.» Men Ạsael ville ikke vike av og slutte å følge etter ham. 22  Da sa Ạbner enda en gang til Ạsael: «Bøy av og slutt med å følge etter meg. Hvorfor skulle jeg slå* deg til jorden?+ Hvordan skulle jeg da kunne løfte mitt ansikt mot din bror Jọab?» 23  Men han ville fortsatt ikke vike av; og Ạbner stakk ham så i magen+ med bakenden* av spydet, slik at spydet gikk ut gjennom ryggen på ham; og han falt der og døde på stedet. Og det gikk slik at alle som kom til det stedet hvor Ạsael falt og deretter døde, stanset.+ 24  Men Jọab og Ạbisjai satte av sted etter Ạbner. Da solen var i ferd med å gå ned, kom de til Ạmma-høyden, som ligger foran Gịah, på veien til Gịbeon-ødemarken.+ 25  Og Bẹnjamins sønner tok til å samle seg bak Ạbner, og de kom til å utgjøre én flokk, og de ble stående på toppen av én og samme høyde. 26  Og Ạbner begynte å rope til Jọab og si: «Skal sverdet fortære+ i det uendelige? Vet du ikke at det er bitterhet som vil oppstå til slutt?+ Hvor lang tid skal det da gå før du sier til folket at de skal vende om og slutte å følge etter sine brødre?»+ 27  Da sa Jọab: «Så sant den sanne Gud* lever,+ hvis du ikke hadde talt,+ da ville folket først i morgen tidlig ha blitt trukket tilbake og sluttet, hver og én, å følge etter sin bror.» 28  Så blåste Jọab i hornet,+ og alt folket stanset og forfulgte ikke Israel lenger, og de gjenopptok ikke kampen. 29  Og Ạbner og hans menn marsjerte gjennom Ạraba+ hele den natten, og de gikk så over Jordan+ og marsjerte gjennom hele kløften og kom til slutt til Mahanạjim.+ 30  Og Jọab vendte tilbake etter forfølgelsen av Ạbner og begynte å samle alt folket. Og av Davids tjenere manglet det nitten mann foruten Ạsael. 31  Men Davids tjenere hadde slått i hjel folk fra Bẹnjamin og av Ạbners menn — det var tre hundre og seksti mann som døde.+ 32  Og de bar så Ạsael+ bort og begravet ham i hans fars gravsted,+ som er i Bẹtlehem.+ Deretter marsjerte Jọab og hans menn videre hele natten, og da det lysnet av dag, var de i Hẹbron.+

Fotnoter

El.: «denne lojale kjærlighet».
«DERES herre». Hebr.: ’adhonekhẹm, majestetsflt. Se fotn. til 1Mo 39:2.
El.: «sannferdig; trofast».
«førte ham ut av leiren», LXX.
«gesjurittene», SyVg; T: «asjerittene».
«Og . . . drog ut fra Hebron», LXX.
Betyr «flintknivenes mark»; el., ved en tekstrettelse: «sidenes mark». Jf. fotn. til Jos 5:2.
«etter meg, så jeg ikke slår», LXX.
El.: «den tykke enden»; han gjorde muligens et bakoverrettet støt med spydet.
«den sanne Gud». Se tillegget, 1F.