Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Samuelsbok 18:1–33

18  Og David gikk i gang med å telle folket som var med ham, og å sette førere for tusen og førere for hundre over dem.+  Deretter sendte David en tredjedel+ av folket av sted under Jọabs+ hånd og en tredjedel under Jọabs bror Ạbisjais,+ Serụjas sønns, hånd og en tredjedel under gittitten Ịttais+ hånd. Så sa kongen til folket: «Også jeg selv skal visselig dra ut med dere.»  Men folket sa: «Du må ikke dra ut,+ for hvis nå vi skulle flykte, så vil de ikke feste sitt hjerte ved oss;+ og hvis halvparten av oss skulle dø, så vil de ikke feste sitt hjerte ved oss, for du er like mye verd som ti tusen av oss;+ og nå ville det være bedre om du kunne bistå oss ved å gi hjelp+ fra byen.»  Da sa kongen til dem: «Hva som enn synes godt i DERES øyne, skal jeg gjøre.»+ Og kongen ble stående ved siden av porten,+ mens alt folket drog ut i skarer på hundre og skarer på tusen.+  Og kongen befalte så Jọab og Ạbisjai og Ịttai og sa: «Far varsomt+ med den unge mannen, med Ạbsalom, for min skyld.» Og alt folket hørte at kongen gav alle førerne befaling angående Ạbsalom.  Og folket drog videre ut i marken for å møte Israel; og striden kom til å stå i Ẹfraim-skogen.*+  Til slutt led Israels folk+ nederlag+ der foran Davids tjenere, og det ble et stort mannefall der den dagen: tjue tusen mann.  Og striden der bredte seg etter hvert ut over hele landet så langt øyet rakk. Dessuten fortærte skogen flere av folket enn sverdet fortærte den dagen.  Til slutt befant Ạbsalom seg rett overfor Davids tjenere. Og Ạbsalom red på et muldyr, og muldyret kom så inn under de tette grenene på et kraftig, stort tre, slik at hodet hans satte seg fast i det store treet, og han ble løftet opp mellom himmel og jord,+ mens muldyret som var under ham, løp videre. 10  Da var det en mann som så det og fortalte det til Jọab+ og sa: «Se, jeg så Ạbsalom henge i et stort tre.» 11  Da sa Jọab til den mannen som fortalte ham det: «Du så det altså; hvorfor slo du ham ikke da til jorden på stedet? Da hadde det vært min plikt å gi deg ti sølvstykker og et belte.»+ 12  Men mannen sa til Jọab: «Om jeg så fikk veie opp tusen sølvstykker i mine hender, ville jeg ikke rekke hånden ut mot kongens sønn; for det var i vårt påhør* kongen befalte deg og Ạbisjai og Ịttai og sa: ’Hvem dere enn er, pass på den unge mannen, på Ạbsalom.’+ 13  Ellers ville jeg ha handlet forrædersk mot hans sjel, og hele saken ville ikke bli skjult for kongen,+ og du selv ville stille deg utenfor.» 14  Da sa Jọab: «Jeg vil ikke la meg oppholde her hos deg på denne måten!» Dermed tok han tre spydskaft* i hånden og støtte+ dem så gjennom Ạbsaloms hjerte mens han ennå var i live i hjertet+ av det store treet. 15  Så stilte ti tjenere som bar Jọabs våpen, seg omkring og hogg til Ạbsalom og slo ham i hjel.+ 16  Jọab blåste nå i hornet,+ for at folket skulle vende tilbake og ikke lenger forfølge Israel; for Jọab hadde holdt folket tilbake. 17  Til slutt tok de Ạbsalom og kastet ham i en stor grop i skogen og reiste en meget stor steinrøys over ham.+ Men hele Israel flyktet, hver mann til sitt hjem.* 18  Nå hadde Ạbsalom, mens han levde, tatt seg en støtte og så reist den for seg selv+ — den står på Kongens lavslette+ — for han sa: «Jeg har ingen sønn som kan bevare minnet om mitt navn.»+ Han kalte derfor støtten med sitt eget navn,+ og den kalles fortsatt Ạbsaloms Minnesmerke den dag i dag. 19  Og Akimạ’as,+ Sạdoks sønn, sa: «La meg få løpe og bringe budskapet til kongen, for Jehova har holdt dom for ham for å utfri ham av hans fienders hånd.»+ 20  Men Jọab sa til ham: «Du er ikke den mann som skal bringe budskapet denne dagen. Du skal bringe et budskap en annen dag; men denne dagen skal du ikke bringe budskapet, av den grunn at* kongens egen sønn er død.»+ 21  Så sa Jọab til kusjitten:+ «Gå, fortell kongen hva du har sett.» Da bøyde kusjitten seg for Jọab og løp av sted. 22  Akimạ’as, Sạdoks sønn, sa nå enda en gang til Jọab: «Det får nå gå som det vil; la også meg få løpe, etter kusjitten.» Men Jọab sa: «Hvorfor må du løpe, min sønn, når det ikke finnes noe budskap for deg?» 23  Han sa likevel:* «Det får nå gå som det vil; la meg løpe.» Da sa han til ham: «Løp!» Og Akimạ’as løp av sted og tok veien gjennom Distriktet,*+ og etter hvert passerte han kusjitten. 24  Nå satt David mellom de to portene.+ Imens gikk vaktmannen+ til taket over porten ved muren. Etter en tid løftet han sine øyne og så, og se, der kom det en mann løpende alene. 25  Da ropte vaktmannen og fortalte det til kongen, og kongen sa: «Hvis han er alene, er det et budskap i hans munn.» Og han kom stadig nærmere. 26  Vaktmannen så nå en annen mann komme løpende. Vaktmannen ropte derfor til portvakten og sa: «Se, det kommer enda en mann løpende alene!» Da sa kongen: «Dette er også en budbringer.» 27  Og vaktmannen sa videre: «Jeg ser at den førstes måte å løpe på ligner Sạdoks sønn Akimạ’as’+ måte å løpe på.»+ Da sa kongen: «Det er en god mann,+ og han kommer nok med et godt budskap.»+ 28  Omsider ropte Akimạ’as og sa til kongen: «Alt vel!»* Så bøyde han seg for kongen med ansiktet mot jorden. Og han sa videre: «Velsignet+ være Jehova din Gud, som har overgitt+ de mennene som løftet sin hånd mot min herre kongen!» 29  Men kongen sa: «Står det bra til med den unge mannen, med Ạbsalom?» Til det sa Akimạ’as: «Jeg så at det var stort oppstyr da Jọab sendte kongens tjener og din tjener av sted, men jeg visste ikke hva det var.»+ 30  Da sa kongen: «Gå til side, still deg her.» Han gikk da til side og ble stående. 31  Se, da kom kusjitten+ inn, og kusjitten begynte å si: «Måtte min herre kongen ta imot et budskap, for Jehova har holdt dom for deg i dag for å utfri deg av alle deres hånd som reiser seg mot deg.»+ 32  Men kongen sa til kusjitten: «Står det bra til med den unge mannen, med Ạbsalom?» Til det sa kusjitten: «Måtte min herre kongens fiender og alle som har reist seg mot deg til det onde, bli som den unge mannen.»*+ 33  Da ble kongen rystet og gikk opp til takkammeret+ over porten og brast i gråt; og dette sa han mens han gikk: «Min sønn Ạbsalom, min sønn, min sønn+ Ạbsalom! Å, om jeg selv var død i stedet for deg, Ạbsalom, min sønn, min sønn!»+

Fotnoter

«Efraim-skogen», MLXXVg; LXXLagarde: «Mahanajim-skogen».
Bokst.: «i våre ører».
El.: «lette spyd; våpen». Bokst.: «staver».
Bokst.: «telt».
«av den grunn at». Hebr.: ki-‛alẹ. Vokaliseringen i M svarer til lesemåten ki-‛al-kẹn, som noen hebr. hss. har. Oversettelsen gjengir altså qerẹ (det leste), ikke kethịv (det skrevne). Jf. fotn. til Dom 20:13.
«Han sa likevel», LXXSyVg; mangler i M.
El.: «Bekkenet». Se fotn. til 1Mo 13:10, «-distriktet».
«Alt vel!» Hebr.: sjalọm, «Fred!» Jf. v. 29, 32, hvor det samme hebr. ordet er oversatt med uttrykket «stå bra til».
I MLXX slutter kap. 18 her.