Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Samuelsbok 13:1–39

13  Og etter dette hendte følgende: Davids sønn Ạbsalom+ hadde en vakker søster ved navn Tạmar,+ og Davids sønn Ạmnon+ ble forelsket+ i henne.  Og det gikk så hardt inn på Ạmnon at han følte seg syk+ på grunn av sin søster Tạmar, for hun var jomfru, og det syntes vanskelig i Ạmnons øyne+ å gjøre noe som helst med henne.+  Nå hadde Ạmnon en venn ved navn Jehọnadab*+ — han var sønn av Sjimẹah,+ Davids bror — og Jehọnadab var en meget vis* mann.  Han sa derfor til ham: «Hvorfor er du så nedslått, du kongens sønn, morgen etter morgen? Vil du ikke fortelle meg det?»+ Da sa Ạmnon til ham: «Jeg er forelsket+ i Tạmar, min bror Ạbsaloms søster.»+  Da sa Jehọnadab til ham: «Legg deg på din seng og spill syk.+ Og din far kommer sikkert for å se til deg, og du skal si til ham: ’Jeg ber deg, la min søster Tạmar komme inn og gi meg sykebrød, og hun må lage til trøstens brød for mine øyne så jeg kan se det, og jeg må få spise av hennes hånd.’»+  Ạmnon la seg da og spilte syk,+ og kongen kom inn for å se til ham. Så sa Ạmnon til kongen: «Jeg ber deg, la min søster Tạmar komme inn og bake to hjerteformede kaker for mine øyne, så jeg kan få sykebrød av hennes hånd.»  Da sendte David bud til Tạmar i huset og sa: «Jeg ber deg, gå til din bror Ạmnons hus og lag til trøstens brød for ham.»  Så gikk da Tạmar til sin bror Ạmnons+ hus, mens han lå til sengs. Og hun tok deigen og eltet den og laget til kakene for hans øyne og stekte de hjerteformede kakene.*  Til slutt tok hun den dype pannen og tømte den foran ham, men Ạmnon ville ikke spise og sa: «LA alle gå ut fra meg!»+ Da gikk alle ut fra ham. 10  Ạmnon sa nå til Tạmar: «Bær trøstens brød inn i det indre rommet, så jeg kan få sykekost av din hånd.» Da tok Tạmar de hjerteformede kakene som hun hadde laget, og bar dem inn til sin bror Ạmnon i det indre rommet. 11  Da hun kom bort til ham så han kunne spise, grep+ han straks fatt i henne og sa til henne: «Kom, ligg+ med meg, min søster.»+ 12  Men hun sa til ham: «Nei, min bror! Ikke ydmyk+ meg; for slikt gjør en ikke i Israel.+ Ikke begå denne skjendige og dåraktige handlingen.+ 13  Og jeg, hvor skal jeg gjøre av min skam? Og du — du vil bli som en av de uforstandige menn i Israel. Og nå, jeg ber deg, snakk med kongen; for han vil ikke nekte deg å få meg.» 14  Han ville imidlertid ikke lytte til hennes røst, men brukte sin styrke, som var større enn hennes, og ydmyket+ henne og lå med henne.+ 15  Nå begynte Ạmnon å hate henne med et meget stort hat, ja, det hat som han hatet henne med, var større enn den kjærlighet som han hadde elsket henne med. Ạmnon sa derfor til henne: «Reis deg, gå din vei!» 16  Da sa hun til ham: «Nei, min bror; for* denne ondskap, å sende meg bort, er større enn den andre som du har gjort mot meg!» Men han ville ikke høre på henne. 17  Så kalte han på den tjeneren som vartet ham opp, og sa: «Jeg ber deg, send dette mennesket bort fra meg, ut herfra, og lås døren bak henne.» 18  (Nå hadde hun på seg en stripete+ kjortel, for slik pleide kongens døtre, jomfruene, å kle seg, med ermeløse overkledninger.) Han som vartet ham opp, førte henne så helt ut, og han låste døren bak henne. 19  Da tok Tạmar aske+ på hodet, og den stripete kjortelen som hun hadde på seg, sønderrev hun; og hun holdt hendene* på hodet+ og gikk så sin vei og skrek mens hun gikk. 20  Da sa hennes bror Ạbsalom+ til henne: «Er det din bror Ạmnon+ som har vært hos deg? Og nå, min søster, ti stille. Han er din bror.+ La ikke ditt hjerte være vendt mot denne saken.» Og Tạmar begynte å bo i sin bror Ạbsaloms hus og ble holdt borte fra samkvem med andre.* 21  Og kong David selv hørte om alt dette,+ og han ble meget vred.+ 22  Og Ạbsalom talte ikke med Ạmnon, verken ondt eller godt; for Ạbsalom hatet+ Ạmnon fordi han hadde ydmyket hans søster Tạmar. 23  Og det skjedde etter to hele år at Ạbsalom hadde saueklippere+ i Bạ’al-Hạsor, som ligger like ved Ẹfraim;+ og Ạbsalom gikk i gang med å innby alle kongens sønner.+ 24  Ạbsalom kom da inn til kongen og sa: «Se, nå har din tjener saueklippere! Jeg ber deg, måtte kongen og hans tjenere dra med din tjener.» 25  Men kongen sa til Ạbsalom: «Nei, min sønn! Jeg ber deg, la oss ikke dra alle sammen, for at vi ikke skal ligge deg til byrde.» Selv om han fortsatte å nøde+ ham, ville han ikke gå, men velsignet+ ham. 26  Til slutt sa Ạbsalom: «Hvis ikke du vil, så la min bror Ạmnon dra med oss, det ber jeg deg om.»+ Da sa kongen til ham: «Hvorfor skulle han dra med deg?» 27  Men Ạbsalom begynte å nøde+ ham, så han sendte Ạmnon og alle kongens sønner med ham.* 28  Ạbsalom befalte så sine tjenere og sa: «Jeg ber dere, se til at så snart Ạmnons hjerte er i munter stemning av vinen+ og jeg sier til dere: ’Slå Ạmnon i hjel!’, da skal dere drepe ham. Vær ikke redde.+ Er det ikke jeg som har befalt dere det? Vær sterke og vis dere som tapre menn.» 29  Så gjorde Ạbsaloms tjenere med Ạmnon akkurat som Ạbsalom hadde befalt;+ og alle de andre sønnene til kongen begynte å reise seg og sette seg på hvert sitt muldyr* og legge på flukt. 30  Og det skjedde mens de var på vei, at ryktet nådde David, og det lød: «Ạbsalom har slått alle kongens sønner i hjel, og ikke én av dem er blitt igjen.» 31  Da reiste kongen seg og sønderrev sine klær+ og la seg på jorden,+ og alle hans tjenere stod ved siden av med sønderrevne klær.*+ 32  Men Jehọnadab,+ sønn av Sjimẹah,+ Davids bror, svarte og sa: «Min herre må ikke tenke som så at de har slått i hjel alle de unge mennene, kongens sønner, for det er bare Ạmnon som er død.+ Det har nemlig skjedd på Ạbsaloms befaling som noe som har vært bestemt+ fra den dagen da han ydmyket+ hans søster Tạmar.+ 33  Og nå, la ikke min herre kongen ta det ord til sitt hjerte som sier: ’Alle kongens sønner er døde’; nei, det er bare Ạmnon som er død.» 34  I mellomtiden flyktet Ạbsalom.+ Senere løftet den unge mannen, vaktmannen,+ sine øyne og så, og se, det var en mengde folk som kom fra veien bak ham, langs fjellsiden.* 35  Da sa Jehọnadab+ til kongen: «Se, kongens sønner er kommet. I samsvar med din tjeners ord, slik har det skjedd.»+ 36  Og så snart han var ferdig med å tale, se, da kom kongens sønner inn, og de hevet sin røst og begynte å gråte; og også kongen og alle hans tjenere brast i meget heftig gråt. 37  Når det gjelder Ạbsalom, så flyktet han for å dra til Tạlmai,+ Ạmmihuds sønn, kongen i Gẹsjur.+ Og David* fortsatte å sørge+ over sin sønn alle dagene. 38  Men Ạbsalom flyktet og kom seg til Gẹsjur,+ og han ble der i tre år. 39  Til slutt lengtet kong Davids sjel* etter å dra ut* til Ạbsalom; for han hadde trøstet seg med hensyn til Ạmnon, over at han var død.

Fotnoter

M: «Jonadab». Andre steder i M, f.eks. i v. 5, blir han kalt «Jehonadab».
El.: «skarpsindig; listig».
Ikke bakt i ovn, men tilberedt i en frityrgryte el. en dyp panne.
«Nei, min bror; for», LXXLagardeIt.
«hendene», LXXVg; M: «hånden».
El.: «og hadde ikke samkvem med andre».
LXX tilføyer: «Og Absalom holdt en fest som en konges fest.»
«sitt muldyr». Hebr.: pirdọ; det første stedet hvor dette ordet forekommer.
«og alle hans tjenere som stod rundt ham, sønderrev sine ytterkledninger», LXXVg.
LXX tilføyer: «Og vaktposten kom og gav beskjed til kongen og sa: ’Jeg har sett menn [komme] fra veien til Horonajim langs fjellsiden.’»
SyVg: «David»; LXX: «kong David»; M: «han».
«kong Davids sjel». Bokst.: «kong David»; «-s sjel» er skutt inn fordi ordet for «sjel» er hunkj. på hebr. og passer til verbet «lengtet . . . etter», som også er hunkj., mens ordene for «kong David» er hankj.; LXX: «kongens ånd».
Bokst.: «fortærtes . . . [av lengsel] etter å dra ut».