Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Samuelsbok 1:1–27

1  Og etter Sauls død, da David var vendt tilbake etter å ha slått amalekittene,*+ hadde det seg slik at David ble i Sịklag+ i to dager.  Og den tredje dagen, se, da skjedde det at det kom en mann+ fra leiren, fra Saul, med sønderrevne klær+ og med jord på hodet;+ og da han kom til David, falt han straks til jorden+ og kastet seg ned.  Så sa David til ham: «Hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Jeg har unnsluppet fra Israels leir.»  Og David sa videre til ham: «Hvordan har det gått? Jeg ber deg, fortell meg det.» Til dette sa han: «Folket har flyktet fra striden, og dessuten har mange av folket falt og er døde,+ og Saul+ og hans sønn Jọnatan+ er også døde.»  Da sa David til den unge mannen som fortalte ham det: «Hvordan vet du egentlig at Saul er død, og også hans sønn Jọnatan?»+  Så sa den unge mannen som fortalte ham det: «Jeg var tilfeldigvis på Gịlboa-fjellet,+ og der var Saul, som støttet seg til sitt spyd;+ og se, vognstyrerne* og rytterne hadde innhentet ham.+  Da han snudde seg og så meg, ropte han på meg, og jeg sa: ’Her er jeg!’  Og han sa videre til meg: ’Hvem er du?’ Da sa jeg til ham: ’Jeg er en amalekitt.’+  Så sa han: ’Jeg ber deg, still deg over meg og gi meg dødsstøtet, for krampen* har grepet meg, og hele min sjel+ er ennå i meg.’ 10  Da stilte jeg meg over ham og gav ham dødsstøtet,+ for jeg visste at han ikke kunne leve etter at han hadde falt. Så tok jeg diademet+ som han hadde på hodet, og armbåndet som han hadde på armen, slik at jeg kunne bringe dem hit til min herre.» 11  Da grep David fatt i sine klær og sønderrev dem,+ og det gjorde også alle mennene som var hos ham. 12  Og de holdt klage og gråt+ og fastet+ inntil kvelden over Saul og over hans sønn Jọnatan og over Jehovas* folk og over Israels hus,+ fordi de hadde falt for sverdet. 13  Så sa David til den unge mannen som fortalte ham det: «Hvor er du fra?» Til det sa han: «Jeg er sønn av en fastboende utlending, en amalekitt.»+ 14  Da sa David til ham: «Hvordan kunne det ha seg at du ikke fryktet+ for å rekke ut din hånd for å gjøre ende på Jehovas salvede?»*+ 15  Dermed kalte David på en av de unge mennene og sa: «Gå fram. Hogg ham ned!» Og han slo ham ned, slik at han døde.+ 16  David sa da til ham: «Måtte blodskylden for deg* være over ditt eget hode,+ for din egen munn har vitnet mot deg,+ idet du sa: ’Det var jeg som gav Jehovas salvede dødsstøtet.’»+ 17  Så sang David denne klagesangen+ over Saul og hans sønn Jọnatan+ 18  og sa at Judas sønner+ skulle lære «Buen».+ Se, den er oppskrevet i Jạsjars* bok:+ 19  «Din pryd, Israel, ligger slagen på dine høyder.+ Å, som de veldige menn har falt! 20  FORTELL det ikke i Gat;+ kunngjør det ikke i Ạsjkalons+ gater, så ikke filisternes døtre skal fryde seg, så ikke de uomskårne menns døtre skal juble.+ 21  Dere Gịlboa-fjell,+ måtte det ikke falle dugg eller regn på dere, og måtte det ikke finnes marker som gir hellige bidrag;*+ for der ble veldige menns skjold besudlet,* Sauls skjold, slik at ingen var salvet med olje.*+ 22  Fra de slagnes blod, fra veldige menns fett, vek Jọnatans bue ikke tilbake,+ og Sauls sverd vendte aldri tilbake med uforrettet sak.+ 23  Saul og Jọnatan,+ elskelige og tiltalende mens de levde, og i sin død skiltes de ikke.+ Raskere enn ørner var de,+ sterkere enn løver.*+ 24  Dere Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen med pynt, som satte smykker av gull på DERES klær.+ 25  Å, som de veldige har falt midt i striden!+ Jọnatan ligger slagen på dine høyder!+ 26  Jeg er dypt bedrøvet for din skyld, min bror Jọnatan; meget tiltalende var du for meg.+ Din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.+ 27  Å, som de veldige har falt+ og krigsvåpnene har gått til grunne!»

Fotnoter

«amalekittene», Sy og 5 hebr. hss.; MLXXVg: «Amalek».
El.: «vognene».
«svimmelheten», Sy; betydningen av det hebr. ordet i M er uviss.
«Jehovas», MSyVg; LXX: «Judas».
«salvede». Hebr.: mesjịach; gr.: ton khristọn; syr.: lamsjicheh; lat.: chrịstum.
«blodskylden for deg». Bokst.: «ditt blod», flt. på hebr.
El.: «Den rettskafnes».
«marker med førstegrøde», LXXVg.
El.: «forkastet med avsky (vemmelse)».
El.: «slik at det ikke var noe [skjold] som var salvet (smurt) med olje».
«enn løver». Hebr.: me’arajọth, afrikanske løver.