Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Mosebok 32:1–35

32  Imens så folket at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet.+ Folket samlet seg da om Aron og sa til ham: «Stå opp og lag en gud* til oss som kan gå foran oss,+ for denne Moses, den mannen som førte oss opp fra Egypts land+ — vi vet virkelig ikke hva som har hendt med ham.»  Da sa Aron til dem: «Riv av de øreringene av gull+ som DERES hustruer, DERES sønner og DERES døtre har i ørene, og kom til meg med dem.»  Og hele folket begynte å rive av de øreringene av gull som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem.  Så tok han gullet* fra deres hender, og han formet det+ med en meisel og gikk i gang med å lage det til en støpt billedstøtte av en kalv.+ Og de* begynte å si: «Dette, Israel, er din Gud,* som førte deg opp fra Egypts land.»+  Da Aron så dette, gikk han i gang med å bygge et alter foran den. Til slutt ropte Aron og sa: «Det er høytid for Jehova i morgen.»  Neste dag stod de så tidlig opp, og de begynte å ofre brennofre og frambære fellesskapsofre. Etterpå satte folket seg ned for å spise og drikke. Så stod de opp for å more seg.+  Jehova sa nå til Moses: «Gå, stig ned, for ditt folk, som du førte opp fra Egypts land, har handlet fordervelig.+  De har hurtig veket av fra den vei jeg har befalt dem å vandre.+ De har laget seg en støpt billedstøtte av en kalv og holder på med å bøye seg ned for den og ofre til den og si: ’Dette, Israel, er din Gud,* som førte deg opp fra Egypts land.’»+  Og Jehova sa videre til Moses: «Jeg har betraktet dette folket, og se, det er et stivnakket folk.+ 10  Så la meg nå være, så min vrede kan blusse opp mot dem og jeg kan utrydde dem,+ og la meg gjøre deg til en stor nasjon.»+ 11  Og Moses begynte å gjøre Jehova sin Guds ansikt+ mildere stemt og å si: «Hvorfor, Jehova, skulle din vrede+ blusse opp mot ditt folk, som du førte ut av Egypts land med stor makt og med sterk hånd? 12  Hvorfor skulle egypterne+ si: ’I en ond hensikt førte han dem ut, for å drepe dem blant fjellene og utrydde dem fra jordens overflate’?+ Vend deg fra din brennende vrede+ og føl beklagelse+ med hensyn til dette onde mot ditt folk. 13  Kom i hu Abraham, Isak og Israel, dine tjenere, som du gav en ed ved deg selv,+ idet du sa til dem: ’Jeg skal gjøre DERES ætt* så tallrik som himlenes stjerner,+ og hele dette landet som jeg har utpekt, skal jeg gi DERES ætt,+ så de i sannhet kan ta det i eie til uavgrenset tid.’»+ 14  Og Jehova begynte å føle beklagelse med hensyn til det onde som han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.+ 15  Deretter vendte Moses seg og gikk ned fra fjellet+ med Vitnesbyrdets to tavler+ i hånden, tavler som det var skrevet på på begge sider. På den ene og på den andre siden var det skrevet på dem. 16  Og tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, risset inn på tavlene.+ 17  Og Josva* begynte å høre larmen fra folket på grunn av ropingen deres, og han sa så til Moses: «Det er stridslarm+ i leiren.» 18  Men han sa: «Det er ikke lyden av sang om en veldig gjerning,+ og det er ikke lyden av sang om nederlag; det er lyden av en annen sang jeg hører.» 19  Og det skjedde, så snart Moses nærmet seg leiren og kunne se kalven+ og dansingen, at hans vrede begynte å blusse opp, og straks kastet han tavlene ut av sine hender og knuste dem ved foten av fjellet.+ 20  Så tok han kalven som de hadde laget, og brente den opp med ild og knuste den til fint støv,+ og deretter strødde han det ut over vannenes+ overflate og fikk Israels sønner til å drikke det.+ 21  Dernest sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort mot deg, siden du har ført en stor synd over det?» 22  Til det sa Aron: «La ikke min herres vrede blusse opp. Du kjenner selv folket godt og vet at de er tilbøyelige til det onde.+ 23  Og de sa til meg: ’Lag en gud* til oss som kan gå foran oss,+ for denne Moses, den mannen som førte oss opp fra Egypts land — vi vet virkelig ikke hva som har hendt med ham.’ 24  Da sa jeg til dem: ’Hvem har noe gull? De skal rive det av seg, så de kan gi det til meg.’ Og jeg gikk i gang med å kaste det på ilden, og så kom denne kalven ut.» 25  Og Moses så at folket opptrådte tøylesløst, for Aron hadde latt dem opptre tøylesløst,+ til skjensel blant deres motstandere.+ 26  Da stilte Moses seg i porten til leiren og sa: «Hvem er på Jehovas side?* Kom til meg!»+ Og alle Levis sønner begynte å samle seg om ham. 27  Så sa han til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Spenn hver især sitt sverd ved siden. Gå gjennom leiren og vend tilbake, fra port til port, og drep enhver sin bror og enhver sin neste og enhver den som står ham nær.’»+ 28  Og Levis sønner+ gikk i gang med å gjøre som Moses hadde sagt, slik at det falt omkring tre* tusen mann av folket den dagen. 29  Og Moses sa videre: «Fyll i dag DERES hånd med makt* for Jehova,+ fordi hver og én av dere er imot sin egen sønn og sin egen bror+ — og for at han kan gi dere en velsignelse i dag.»+ 30  Og det skjedde alt neste dag at Moses sa til folket: «Dere — dere har syndet og begått en stor synd,+ og nå skal jeg gå opp til Jehova. Kanskje jeg kan gjøre soning for DERES synd.»+ 31  Moses vendte da tilbake til Jehova og sa: «Akk, men dette folket har syndet og begått en stor synd ved at de har laget seg en gud* av gull!+ 32  Men om du nå vil tilgi deres synd+ — og hvis ikke, stryk meg da ut,+ det ber jeg om, fra din bok+ som du har skrevet.» 33  Jehova sa imidlertid til Moses: «Hver den som har syndet mot meg, ham skal jeg stryke ut av min bok.+ 34  Og kom nå, før folket til det sted jeg har fortalt deg om. Se, min engel skal gå foran deg,+ og på den dag da jeg straffer, skal jeg visselig la straff komme over dem for deres synd.»+ 35  Og Jehova begynte å slå folket med en plage fordi de hadde laget kalven, den som Aron hadde laget.+

Fotnoter

«en gud». Hebr.: ’elohịm, trolig majestetsflt.; LXXVg: «guder»; også flt. i Apg 7:40, der det åpenbart er LXX som blir sitert. Se fotnoter til v. 4, «Gud», og v. 31.
Ordet «gullet» står ikke i M, men er underforstått og svarer til pronomenet «det» i samme vers.
«de», MSyVg; LXX: «han».
Bokst.: «Disse . . . [er] dine guder». Hebr.: ’ẹlleh ’elohẹjkha. Men ifølge utlegningen i Ne 9:18 betyr det: «Dette er din Gud», hebr.: zeh ’elohẹjkha; der står det hebr. pronomenet (zeh) og det etterfølgende verbet i ent., og ’elohịm må derfor betraktes som majestetsflt. Jf. Sl 106:19–21.
Se fotn. til v. 4, «Gud».
El.: «avkom».
Se fotn. til 17:9.
«en gud». Hebr.: ’elohịm; gr.: theous, «guder»; lat.: dẹos, «guder». Se fotn. til v. 1.
El.: «Hvem er for Jehova?; Hvem tilhører Jehova?»
«tre», MLXXSy; Vgc: «tjuetre».
El.: «Gi i dag dere selv bemyndigelse». Bokst.: «Fyll i dag DERES hånd».
«en gud». Hebr.: ’elohẹ, majestetsflt., her brukt om gullkalven; LXXVg: «guder».