Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Mosebok 16:1–36

16  Senere brøt de opp fra Ẹlim,+ og hele forsamlingen av Israels sønner kom til slutt til Sin-ødemarken,+ som ligger mellom Ẹlim og Sịnai, på den femtende dagen i den andre måneden etter at de var kommet ut av Egypts land.  Og hele forsamlingen av Israels sønner begynte å murre mot Moses og Aron i ødemarken.+  Og Israels sønner sa stadig til dem: «Om vi bare hadde dødd+ for Jehovas hånd i Egypts land mens vi satt ved kjøttgrytene,+ mens vi spiste oss mette på brød, for dere har ført oss ut i denne ødemarken for å la hele denne menighet dø av sult.»+  Da sa Jehova til Moses: «Se, jeg lar det regne ned brød til dere fra himlene;+ og folket skal gå ut og sanke sammen hver og én sin mengde dag for dag,+ så jeg kan sette dem på prøve med hensyn til hvorvidt de vil vandre etter min lov eller ikke.+  Og det skal skje på den sjette dagen+ at de skal lage til det de samler inn, og det skal vise seg å være det dobbelte av det de pleier å sanke sammen dag for dag.»+  Moses og Aron sa da til alle Israels sønner: «I kveld skal dere sannelig kjenne at det er Jehova som har ført dere ut av Egypts land.+  Og i morgen tidlig skal dere visselig se Jehovas herlighet,+ for han har hørt DERES murring mot Jehova. Og hva er vi, så dere skulle murre mot oss?»  Og Moses fortsatte: «Det skal skje når Jehova i kveld gir dere kjøtt å spise og i morgen tidlig brød til dere blir mette, for Jehova har hørt DERES murring, at dere murrer mot ham. Og hva er vi? DERES murring er ikke rettet mot oss, men mot Jehova.»+  Og Moses sa deretter til Aron: «Si til hele forsamlingen av Israels sønner: ’Tre fram for Jehova, for han har hørt DERES murring.’»+ 10  Da skjedde det at så snart Aron hadde talt til hele forsamlingen av Israels sønner, snudde de seg og stod med ansiktet mot ødemarken, og se, Jehovas herlighet viste seg i skyen.+ 11  Og Jehova talte videre til Moses og sa: 12  «Jeg har hørt Israels sønners murring.+ Tal til dem og si: ’Mellom de to kveldene* skal dere spise kjøtt, og i morgen tidlig skal dere få brød til dere blir mette;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova DERES Gud.’»+ 13  Så skjedde det om kvelden at vaktlene+ begynte å komme opp og dekke leiren, og om morgenen hadde det dannet seg et lag av dugg rundt omkring leiren.+ 14  Etter hvert fordampet* laget med dugg, og se, på ødemarkens overflate var det noe fint fnuggaktig,*+ fint som rimfrost+ på jorden. 15  Da Israels sønner fikk se det, begynte de å si til hverandre: «Hva er det?»* For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brød som Jehova har gitt dere til mat.+ 16  Dette er det ord som Jehova har befalt: ’Sank sammen noe av det, hver og én i forhold til det han spiser. Dere skal ta et omer-mål*+ for hver person* etter det antall sjeler som hver av dere har i sitt telt.’» 17  Og Israels sønner begynte å gjøre dette; og de gav seg til å sanke det sammen — noen sanket mye, og noen sanket lite. 18  Når de målte det med omeren, hadde den som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ikke noe.+ De sanket det sammen hver og én i forhold til det han spiste. 19  Da sa Moses til dem: «Ingen må la noe av det bli igjen til i morgen tidlig.»+ 20  Men de hørte ikke på Moses. Når noen menn lot noe av det bli igjen til morgenen etter, gikk det mark i det, og det stinket;+ Moses ble da harm på dem.+ 21  Og de sanket det sammen morgen+ etter morgen, hver og én i forhold til det han spiste. Når solen ble het, smeltet det. 22  Og det skjedde på den sjette dagen at de sanket sammen dobbelt så mye brød,+ to omer-mål for én person. Alle forsamlingens høvdinger* kom da og fortalte det til Moses. 23  Da sa han til dem: «Det er som Jehova har sagt. I morgen skal det være en sabbatshøytid, en hellig sabbat for Jehova.+ Det dere kan bake, skal dere bake, og det dere kan koke, skal dere koke,+ og alt som blir til overs, skal dere legge til side som noe som skal oppbevares til i morgen tidlig.» 24  De la det da til side til neste morgen, akkurat som Moses hadde befalt; og det stinket ikke, og det gikk heller ikke mark i det.+ 25  Så sa Moses: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat+ for Jehova. I dag kommer dere ikke til å finne det på marken. 26  Seks dager skal dere sanke det sammen, men på den sjuende dagen er det sabbat.+ På den vil det ikke dannes noe.» 27  Men det skjedde på den sjuende dagen at noen av folket likevel gikk ut for å sanke, men de fant ikke noe. 28  Da sa Jehova til Moses: «Hvor lenge skal dere nekte å holde mine bud og mine lover?+ 29  Merk dere at Jehova har gitt dere sabbaten.+ Det er derfor han på den sjette dagen gir dere brød for to dager. Bli hver og én på sin egen plass.+ La ingen gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.» 30  Og folket begynte å holde sabbaten* på den sjuende dagen.+ 31  Og Israels hus begynte å kalle det med navnet «manna».* Og det var hvitt som korianderfrø, og smaken var som av flate kaker med honning.+ 32  Da sa Moses: «Dette er det ord som Jehova har befalt: ’Fyll et omer-mål med det, som noe som skal oppbevares i generasjon etter generasjon,+ så de kan se det brød som jeg lot dere spise i ødemarken da jeg førte dere ut av Egypts land.’»+ 33  Så sa Moses til Aron: «Ta en krukke og legg en full omer med manna i den, og still den framfor Jehova som noe som skal oppbevares i generasjon etter generasjon.»+ 34  Slik som Jehova hadde befalt Moses, stilte Aron den så foran Vitnesbyrdet*+ som noe som skulle oppbevares. 35  Og Israels sønner spiste manna i førti år,+ inntil de kom til et land som var bebodd.+ Manna var det de spiste inntil de kom til grensen til Kạnaans land.+ 36  En omer er for øvrig en tiendedel av et ẹfa-mål.*

Fotnoter

El.: «I kveld». Se fotn. til 12:6.
Bokst.: «steg [laget med dugg] opp».
El.: «knasende; sprøtt».
«Hva er det (dette)?» Hebr.: man hu’; syr.: manav.
Ca. 2,2 l.
Bokst.: «hodeskalle».
«høvdinger». Hebr.: nesi’ẹ. Jf. fotn. til 1Mo 17:20.
El.: «begynte å hvile».
«manna». Syr.: manna’; MSamLXXVg: man.
El.: «Påminnelsen», dvs. vitnesbyrdets ark (brukt som arkiv til oppbevaring av viktige dokumenter). Se 2Mo 30:6.
En efa tilsvarer 22 l.