Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Mosebok 14:1–31

14  Jehova* talte nå til Moses og sa:  «Tal til Israels sønner og si at de skal snu om og slå leir framfor Pi-Hạkirot, mellom Mịgdol og havet, overfor Bạ’al-Sẹfon.+ Foran det skal dere slå leir, ved havet.  Da kommer farao sannelig til å si om Israels sønner: ’De flakker forvirret omkring i landet. Ødemarken har lukket dem inne.’+  Så skal jeg visselig la faraos hjerte bli forherdet,+ og han kommer med sikkerhet til å sette etter dem, og jeg skal vinne meg ære ved hjelp av farao og alle hans militære styrker;+ og egypterne skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»+ Da gjorde de akkurat slik.  Senere ble det meldt Egypts konge at folket hadde flyktet. Straks ble faraos og hans tjeneres hjerte forandret med hensyn til folket,+ slik at de sa: «Hva er det vi har gjort, i og med at vi har sendt Israel bort fra slavearbeidet+ for oss?»  Så satte han i gang med å gjøre klar stridsvognene sine, og han tok sitt folk med seg.+  Og han tok så seks hundre utvalgte vogner+ og alle de andre vognene i Egypt og krigere* på hver og én av dem.  Slik lot Jehova* faraos, egypterkongens, hjerte bli forherdet,+ og han satte så etter Israels sønner, mens Israels sønner var på vei ut med løftet hånd.+  Og egypterne satte etter dem, og alle faraos vognhester og hans hestfolk+ og hans militære styrker var i ferd med å innhente dem mens de lå i leir ved havet, ved Pi-Hạkirot, overfor Bạ’al-Sẹfon.+ 10  Da farao kom nærmere, begynte Israels sønner å løfte sine øyne, og se, egypterne var på marsj etter dem; og Israels sønner ble svært redde og begynte å rope til Jehova.+ 11  Og de begynte å si til Moses: «Er det fordi det slett ikke finnes noen gravsteder i Egypt, at du har ført oss hit, for at vi skal dø i ødemarken?+ Hva er det du har gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt? 12  Er ikke dette det ord vi talte til deg i Egypt, da vi sa: ’La oss være, så vi kan tjene egypterne’? For det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ødemarken.»+ 13  Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde.+ Stå fast og se Jehovas frelse, som han skal tilveiebringe for dere i dag.+ For de egypterne som dere ser i dag, skal dere ikke se igjen, nei aldri mer.+ 14  Jehova skal selv kjempe for dere,+ og dere skal være tause.»* 15  Jehova sa nå til Moses: «Hvorfor fortsetter du å rope til meg?+ Si til Israels sønner at de skal bryte leir. 16  Og du, løft din stav+ og rekk din hånd ut over havet og kløv det i to,+ så Israels sønner kan gå midt gjennom havet på tørt land.+ 17  Og jeg, se, jeg lar egypternes hjerter bli forherdet,+ så de går inn etter dem, og så jeg kan vinne meg ære ved hjelp av farao og alle hans militære styrker, hans stridsvogner og hans hestfolk.+ 18  Og egypterne skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg vinner meg ære ved hjelp av farao, hans stridsvogner og hans hestfolk.»+ 19  Da brøt den sanne Guds engel,+ som gikk foran Israels leir, opp og flyttet seg bak dem, og skystøtten brøt opp fra plassen foran dem og stilte seg bak dem.+ 20  Den kom altså mellom egypternes leir og Israels leir.+ På den ene side viste den seg å være en sky sammen med mørke. På den annen side lyste den hele tiden opp natten.+ Og den ene gruppen kom ikke nær den andre hele natten. 21  Moses rakte nå hånden ut over havet;+ og Jehova begynte å få havet til å trekke seg tilbake ved hjelp av en sterk østavind som varte hele natten, og å forvandle havbassenget til tørt land,+ og vannmassene ble kløvd i to.+ 22  Etter en stund gikk Israels sønner midt gjennom havet på tørt land,+ mens vannmassene var en mur for dem på deres høyre og på deres venstre side.+ 23  Og egypterne tok opp forfølgelsen, og alle faraos hester, hans stridsvogner og hans hestfolk begynte å gå uti etter dem,+ midt ut i havet. 24  Og det skjedde under morgenvakten* at Jehova begynte å se ut over egypternes leir inne fra ild- og skystøtten,+ og han gav seg til å forårsake forvirring+ i egypternes leir. 25  Og han slo stadig hjul av vognene deres, slik at de hadde vanskeligheter med å kjøre dem;+ og egypterne begynte å si: «La oss flykte fra enhver befatning med Israel, for Jehova kjemper i sannhet for dem mot egypterne.»+ 26  Til slutt sa Jehova til Moses: «Rekk din hånd ut over havet,+ så vannmassene kan vende tilbake over egypterne, deres stridsvogner og deres hestfolk.» 27  Moses rakte straks hånden ut over havet, og havet begynte å vende tilbake til sitt normale leie da morgenen nærmet seg. Hele tiden flyktet egypterne for ikke å møte det, men Jehova ristet egypterne av midt i havet.+ 28  Og vannmassene fortsatte å vende tilbake.+ Til sist dekket de stridsvognene og hestfolket som tilhørte alle faraos militære styrker, og som hadde fulgt etter dem ut i havet.+ Ikke en eneste av dem ble latt tilbake.+ 29  Men Israels sønner gikk på tørt land midt på havbunnen,+ og vannmassene var en mur for dem på deres høyre og på deres venstre side.+ 30  Slik frelste Jehova den dagen Israel fra egypternes hånd,+ og Israel fikk se egypterne ligge døde på stranden.+ 31  Israel fikk også se den store hånd* som Jehova anvendte mot egypterne; og folket begynte å frykte Jehova og å tro på Jehova og på hans tjener Moses.+

Fotnoter

Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
«og krigere». Bokst.: «og tredjemenn». Hebr.: wesjalisjịm; gr.: kai tristạtas. Selv om det vanligvis ikke ses på egyptiske monumenter, var det tre menn i en stridsvogn. En av dem var vognstyrer og holdt tømmene, mens de to andre kjempet fra vognen. På assyriske basrelieffer ses også en tredjemann, enten en våpensvenn eller en som holder en parasoll.
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
El.: «skal holde dere i ro».
Den tredje og siste nattevakten hos hebreerne, fra ca. kl. 2 til kl. 6.
El.: «store makt».