Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Mosebok 10:1–29

10  Da sa Jehova til Moses: «Gå inn til farao, for jeg — jeg har latt hans hjerte og hans tjeneres hjerter bli uimottagelige,+ for at jeg skal kunne gjøre disse mine tegn rett foran ham,*+  og for at du skal kunne forkynne for din sønns og din sønnesønns ører hvor strengt jeg har gått fram mot Egypt, og mine tegn som jeg har satt i verk blant dem;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»+  Moses og Aron gikk da inn til farao og sa til ham: «Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: ’Hvor lenge skal du nekte å underordne deg under meg?+ Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.  For hvis du fortsatt nekter å sende mitt folk bort, se, da bringer jeg gresshopper inn over dine grenser i morgen.+  Og de skal dekke jordens synlige overflate,* og det vil ikke bli mulig å se jorden; og de skal rett og slett spise opp resten av det som har sluppet unna, det som dere har igjen etter haglet, og de skal sannelig spise opp hvert spirende tre dere har på marken.+  Og dine hus og alle dine tjeneres hus og husene i hele Egypt skal bli fylt i en grad som dine fedre og dine fedres fedre ikke har sett fra den dag de ble til på jorden, inntil denne dag.’»+ Dermed snudde han seg og gikk ut fra farao.+  Deretter sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen vise seg å være som en snare for oss?+ Send mennene bort, så de kan tjene Jehova sin Gud. Forstår du ennå ikke at Egypt har gått til grunne?»+  Moses og Aron ble så ført tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Jehova DERES Gud.+ Nøyaktig hvem* er det som skal dra?»  Da sa Moses: «Med våre unge og våre gamle skal vi dra. Med våre sønner og døtre,+ med våre sauer og vårt kveg skal vi dra,+ for vi har en høytid for Jehova.»+ 10  Han sa deretter til dem: «Måtte det vise seg at Jehova er med dere når* jeg sender dere og DERES små barn bort!+ Se, dere har tvert imot noe ondt for øye.*+ 11  Slik blir det ikke! Vær så god og dra, dere som er sunne og sterke menn,* og tjen Jehova; det er jo det dere søker å oppnå.» Dermed ble de drevet ut fra farao.+ 12  Jehova sa nå til Moses: «Rekk+ din hånd ut over Egypts land etter gresshoppene, slik at de kommer inn over Egypts land og spiser opp alle planter i landet, alt som haglet har latt bli tilbake.»+ 13  Straks rakte Moses sin stav ut over Egypts land, og Jehova lot en østavind*+ blåse over landet hele den dagen og hele natten. Morgenen kom, og østavinden førte gresshoppene med seg. 14  Og gresshoppene begynte å komme inn over hele Egypts land og å slå seg ned på hele Egypts område.+ De var en svært tyngende plage.+ Før dem var det aldri på den måten kommet gresshopper som dem, og etter dem vil det aldri komme noen på den måten. 15  Og de dekket etter hvert hele landets synlige overflate,+ og landet ble mørkt;+ og de gav seg til å spise opp alle plantene i landet og all frukten på de trærne som haglet hadde latt bli tilbake;+ og det var ikke noe grønt igjen på trærne eller på plantene på marken i hele Egypts land.+ 16  Farao skyndte seg da å tilkalle Moses og Aron og sa: «Jeg har syndet mot Jehova DERES Gud og mot dere.+ 17  Og tilgi+ nå min synd bare denne ene gangen, det ber jeg dere om, og BØNNFALL+ Jehova DERES Gud om at han må vende denne dødbringende plagen* bort fra meg.» 18  Så gikk han ut fra farao og bønnfalt Jehova.+ 19  Da lot Jehova det slå om til en meget stiv vestavind, og den førte gresshoppene bort og drev dem ut i Rødehavet.* Ikke en eneste gresshoppe ble latt tilbake i hele Egypts område. 20  Jehova lot imidlertid faraos hjerte bli forherdet,+ og han sendte ikke Israels sønner bort. 21  Jehova sa da til Moses: «Rekk din hånd ut mot himmelen,+ slik at det kommer mørke over Egypts land og en kan ta på mørket.» 22  Moses rakte straks hånden ut mot himmelen, og det kom så et tykt mørke over hele Egypts land i tre dager.+ 23  De kunne ikke se hverandre, og ingen av dem reiste seg fra sin plass på tre dager; men for alle Israels sønner viste det seg å være lys der de bodde.+ 24  Deretter tilkalte farao Moses og sa: «GÅ og tjen Jehova.+ Bare sauene og kveget DERES vil bli holdt tilbake. DERES små barn kan også dra sammen med dere.»+ 25  Men Moses sa: «Du selv skal også gi oss slaktofre og brennofre i våre hender, ettersom vi må frambære dem for Jehova vår Gud.+ 26  Og vår buskap skal også bli med oss.+ Ikke en klov skal få bli igjen, for det er av dem vi skal ta noen når vi skal tilbe* Jehova vår Gud,+ og vi vet selv ikke hva vi skal frambære i tilbedelsen av Jehova, før vi kommer dit.»+ 27  Da lot Jehova faraos hjerte bli forherdet, og han gikk ikke med på å sende dem bort.+ 28  Så farao sa til ham: «Gå ut fra meg!+ Vokt deg! Forsøk ikke å se mitt ansikt igjen, for den dag du ser mitt ansikt, skal du dø.»+ 29  Til dette sa Moses: «Slik har du talt. Jeg skal ikke forsøke å se ditt ansikt igjen.»+

Fotnoter

«disse (mine) tegn blant dem», TJSy; LXX: «disse tegn på dem».
Bokst.: «jordens øye».
Bokst.: «Hvem og hvem?»
El.: «hvis».
Bokst.: «noe ondt foran DERES ansikter».
El.: «kraftfulle (våpenføre; voksne) menn».
«-vind». Hebr.: rụach; gr.: ạnemon; lat.: vẹntum. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
Bokst.: «denne døden».
Bokst.: «sivhavet; rørhavet».
Bokst.: «for å tilbe (tjene)». Hebr.: la‛avọdh; gr.: latreusai, «for å yte . . . hellig tjeneste». Se fotn. til 3:12.