Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Kongebok 3:1–27

3  Og Jehọram,+ Ạkabs sønn, ble konge over Israel i Samạria i Jehọsjafats, Judas konges, attende år, og han fortsatte å regjere i tolv år.  Og han fortsatte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne,+ men ikke som sin far+ og sin mor, for han fjernet den hellige Bạ’al-støtten+ som hans far hadde laget.+  Likevel holdt han seg til Jerọboams, Nẹbats sønns, synder,+ som han hadde fått Israel til å synde med.+ Han vendte seg ikke fra dem.  Og Mẹsja,+ kongen i Mọab, ble saueoppdretter, og han betalte Israels konge hundre tusen lam og hundre tusen uklipte værer.*  Og det skjedde, så snart Ạkab var død,+ at kongen i Mọab begynte å gjøre opprør+ mot Israels konge.  Derfor drog kong Jehọram den dagen ut fra Samạria og mønstret+ hele Israel.  Han gikk videre og sendte nå bud til Jehọsjafat, Judas konge, og sa: «Mọabs konge har gjort opprør mot meg. Går du med meg til Mọab i krig?» Til det sa han: «Jeg går med.+ Jeg er som du; mitt folk er som ditt folk;+ mine hester er som dine hester.»  Og han sa videre: «Langs hvilken vei skal vi dra opp?» Da sa han: «Langs veien gjennom Ẹdom-ødemarken.»+  Og Israels konge og Judas konge og Ẹdoms konge+ drog så av sted, og de fortsatte sin vei rundt i sju dager, og det viste seg at det ikke fantes vann til leiren og til husdyrene som fulgte i deres spor. 10  Til slutt sa Israels konge: «Så ille at Jehova har kalt på disse tre kongene for å gi dem i Mọabs hånd!»+ 11  Da sa Jehọsjafat:+ «Er det ikke en profet for Jehova her?+ La oss i så fall spørre Jehova gjennom ham.»+ En av tjenerne til Israels konge svarte da og sa: «Elịsja,+ Sjạfats sønn, er her, han som helte vann over Elịas hender.»+ 12  Så sa Jehọsjafat: «Jehovas ord er hos ham.» Da gikk Israels konge og Jehọsjafat og Ẹdoms konge ned til ham. 13  Og Elịsja sa så til Israels konge: «Hva har jeg med deg å gjøre?*+ Gå til din fars profeter+ og til din mors profeter.» Men Israels konge sa til ham: «Nei, for Jehova har kalt på disse tre kongene for å gi dem i Mọabs hånd.»+ 14  Til det sa Elịsja: «Så sant hærstyrkenes Jehova lever,+ han som jeg står framfor:* Hadde det ikke vært for at jeg tar hensyn til Jehọsjafats, Judas konges, ansikt,+ så ville jeg ikke se på deg eller ense deg.+ 15  Og nå, HENT en som kan spille på strengeinstrument,+ til meg.» Og det skjedde, så snart den som kunne spille på strengeinstrument, spilte, at Jehovas hånd+ kom over ham. 16  Og han sa videre: «Dette er hva Jehova har sagt: ’La det bli laget* fullt av grøfter*+ i denne elvedalen; 17  for dette er hva Jehova har sagt: «Dere skal ikke se noen vind, og dere skal ikke se noe regnskyll; likevel skal denne elvedalen bli fylt med vann,+ og dere skal sannelig drikke av det,+ dere og DERES buskap og DERES husdyr.»’ 18  Og dette vil i sannhet være en liten sak i Jehovas øyne,+ og han skal visselig gi Mọab i DERES hånd.+ 19  Og dere skal slå hver befestet by+ og hver utvalgt by, og hvert godt+ tre skal dere felle,+ og alle vannkilder skal dere stoppe til, og hvert godt jordstykke skal dere ødelegge med stein.» 20  Og det skjedde om morgenen,+ på den tiden da kornofferet stiger opp,+ at se, det kom vann fra Ẹdom-kanten, og landet ble fylt med vannet. 21  Alle moabittene hørte nå at kongene var kommet opp for å kjempe mot dem. De kalte derfor sammen menn, fra alle som var gamle nok til å spenne belte om seg,+ og oppover, og de tok oppstilling ved grensen. 22  Da de stod opp, tidlig om morgenen, skinte solen på vannet, slik at moabittene fra den motsatte siden så vannet rødt som blod. 23  Og de begynte å si: «Det er blod! Kongene er uten tvil blitt overgitt til sverdet, og så har de slått hverandre i hjel. Så nå: Til byttet,+ Mọab!» 24  Da de kom inn i Israels leir, reiste israelittene+ seg straks og begynte å slå moabittene, så de tok til å flykte foran dem.+ Slik kom de inn i Mọab,* og de slo moabittene etter hvert som de drog fram.* 25  Og byene gikk de i gang med å rive ned,+ og på hvert godt jordstykke kastet de hver sin stein og fylte det; og hver vannkilde stoppet de til,+ og hvert godt tre felte de,+ inntil de bare hadde latt Kir-Hạresets+ steiner bli tilbake; og slyngekasterne begynte å omringe byen og slå den. 26  Da Mọabs konge så at striden var blitt for hard for ham, tok han straks med seg sju hundre mann som drog sverd, for å bryte igjennom til Ẹdoms konge;+ men de greide det ikke. 27  Til slutt tok han sin førstefødte sønn, som skulle regjere i hans sted, og ofret+ ham som brennoffer på muren. Og det ble stor harme mot Israel, så de brøt opp og drog bort fra ham og vendte tilbake til sitt land.

Fotnoter

El.: «og ullen av hundre tusen værer».
Bokst.: «Hva [er det] for meg og for deg?» Et hebr. idiom; en avvisende måte å spørre på som uttrykker en innvending (en protest). Se tillegget, 7B.
El.: «han som jeg står til tjeneste for».
«La det bli laget». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
«fullt av grøfter». Bokst.: «grøfter, grøfter».
Bokst.: «i det».
«Slik kom de inn i Moab, og de slo moabittene etter hvert som de drog fram», ved en rettelse av M i overensstemmelse med LXX.