Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Kongebok 17:1–41

17  I Ạkas’, Judas konges, tolvte år ble Hosjẹa,+ Ẹlahs sønn, konge i Samạria+ over Israel og var det i ni år.  Og han fortsatte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, men ikke som de kongene i Israel som hadde vært før ham.+  Det var mot ham Salmanạssar,+ kongen i Assyria,+ drog opp, og Hosjẹa ble hans tjener og begynte å betale ham tributt.+  Men kongen i Assyria oppdaget etter en tid en sammensvergelse+ i Hosjẹas tilfelle, idet han hadde sendt sendebud til So, kongen i Egypt,+ og ikke førte tributten opp til kongen i Assyria som i tidligere år. Derfor stengte kongen i Assyria ham inne og holdt ham bundet i varetektshuset.+  Og kongen i Assyria drog så opp mot hele landet, og han drog opp til Samạria og beleiret+ byen i tre år.  I Hosjẹas niende år inntok Assyrias konge Samạria+ og førte så Israel i landflyktighet+ til Assyria og lot dem bo i Hạlah+ og i Hạbor ved elven Gọsan+ og i medernes byer.+  Og dette skjedde fordi Israels sønner hadde syndet+ mot Jehova sin Gud, som hadde ført dem opp fra Egypts land, fra faraos, Egypts konges, hånd,+ og de hadde begynt å frykte andre guder;+  og de fortsatte å vandre etter forskriftene+ til de nasjonene som Jehova hadde drevet ut foran Israels sønner, og etter de forskrifter som Israels konger hadde laget;  og Israels sønner gav seg til å utforske ting som ikke var rette overfor Jehova deres Gud,+ og fortsatte å bygge seg offerhauger+ i alle sine byer, fra vaktmennenes tårn+ like til den befestede by; 10  og de fortsatte å reise seg hellige støtter+ og hellige pæler+ på hver høy ås+ og under hvert frodig tre;+ 11  og der, på alle offerhaugene, fortsatte de å frambringe offerrøyk liksom de nasjonene+ som Jehova hadde ført i landflyktighet for deres skyld, og de gjorde til stadighet onde ting for å krenke+ Jehova. 12  Og de fortsatte å tjene* skitne avguder,+ som Jehova hadde sagt følgende om til dem: «Dere skal ikke gjøre dette»;+ 13  og Jehova fortsatte å advare+ Israel+ og Juda+ ved alle sine profeter+ og hver syn-seer,+ idet han sa: «Vend om fra DERES onde veier+ og hold mine bud,+ mine forskrifter,+ i samsvar med hele den lov+ som jeg gav DERES forfedre befaling om,+ og som jeg har sendt til dere ved mine tjenere profetene»;+ 14  og de lyttet ikke, men fortsatte å gjøre sine nakker harde+ som sine forfedres nakker, de som ikke hadde vist tro+ på Jehova sin Gud; 15  og de fortsatte å forkaste hans forordninger og den pakt+ som han hadde sluttet med deres forfedre, og de påminnelser*+ som han hadde advart dem med, og de gav seg til å følge tomme avguder+ og ble tomme+ selv, ja ved å etterligne de nasjonene som var rundt omkring dem, om hvem Jehova hadde befalt dem at de ikke skulle gjøre som de.+ 16  Og de forlot til stadighet alle Jehova sin Guds bud+ og gikk i gang med å lage seg støpte billedstøtter,+ to kalver,+ og å lage en hellig pæl,+ og de begynte å bøye seg for hele himlenes hær+ og å tjene Bạ’al;+ 17  og de fortsatte å la sine sønner og sine døtre gå gjennom ilden+ og å utøve spådomskunst+ og å se etter varsler,+ og gang på gang solgte+ de seg til å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, for å krenke+ ham. 18  Derfor ble Jehova svært forbitret+ på Israel, slik at han støtte dem bort fra sitt ansikt.+ Han lot ikke noen bli tilbake uten Juda stamme alene.+ 19  Heller ikke Juda holdt Jehova sin Guds bud,+ men de gav seg til å vandre etter de forskrifter som Israel hadde laget.+ 20  Jehova forkastet derfor hele Israels ætt*+ og fortsatte å hjemsøke dem og å gi dem i plyndreres hånd, inntil han hadde kastet dem bort fra sitt ansikt.+ 21  For han rev Israel bort fra Davids hus, og så gjorde de Jerọboam, Nẹbats sønn, til konge; og Jerọboam+ begynte å vende Israel bort, så de ikke lenger fulgte Jehova, og han fikk dem til å synde med en stor synd.+ 22  Og Israels sønner gav seg til å vandre i alle de synder som Jerọboam hadde begått.+ De vendte seg ikke fra dem, 23  inntil Jehova støtte Israel bort fra sitt ansikt,+ slik som han hadde talt ved alle sine tjenere profetene.+ Israel gikk da bort fra sin egen jord til landflyktighet i Assyria, der de er den dag i dag.+ 24  Deretter førte kongen i Assyria folk fra Babylon*+ og Kụta og Ạvva+ og Hạmat+ og Sefarvạjim+ og lot dem bo i Samạrias byer+ i stedet for Israels sønner; og de begynte å ta Samạria i eie og bosatte seg så i byene der. 25  Men den første tiden de bodde der, fryktet+ de ikke Jehova. Derfor sendte Jehova løver+ blant dem, som drepte noen av dem. 26  Da sendte de bud til kongen i Assyria og sa: «De nasjonene som du har ført i landflyktighet og så har latt bosette seg i Samạrias byer, har ikke lært å kjenne den religion* som er knyttet til landets Gud,* så han sender til stadighet løver blant dem;+ og se, de dreper dem, fordi det ikke er noen som kjenner den religion som er knyttet til landets Gud.» 27  Da gav kongen i Assyria en befaling, idet han sa: «La en av de prestene+ som dere førte i landflyktighet derfra, dra dit, så han kan begi seg av sted og bo der og lære dem den religion som er knyttet til landets Gud.» 28  Dermed kom en av de prestene som de hadde ført i landflyktighet fra Samạria, og bosatte seg i Betel,+ og han begynte å lære dem hvordan de skulle frykte Jehova.+ 29  Hver enkelt nasjon laget seg imidlertid sin egen gud,*+ som de så satte i offerhaugenes hus som samaritanene* hadde laget, hver enkelt nasjon,* i sine byer hvor de bodde. 30  Ja, mennene fra Babylon laget Sụkkot-Bẹnot, og mennene fra Kut+ laget Nẹrgal, og mennene fra Hạmat laget Asjịma. 31  Når det gjelder avittene,+ så laget de Nịbhas og Tạrtak; og sefarvittene+ brente sine sønner i ilden+ for Adrammẹlek og Anammẹlek, Sefarvạjims guder. 32  Og de begynte å frykte Jehova og gav seg til å gjøre noen fra det allmenne folk til prester+ for seg ved offerhaugene, og de begynte å virke for dem i offerhaugenes hus. 33  Det var Jehova de begynte å frykte,+ men det viste seg at det var sine egne guder de tilbad,+ i samsvar med religionen til de nasjonene som de hadde ført dem i landflyktighet fra.+ 34  Den dag i dag handler de i samsvar med sine tidligere religioner.+ Det var ingen som fryktet Jehova,+ og ingen som fulgte hans* forskrifter og hans* rettslige avgjørelser+ og den lov+ og det bud+ som Jehova hadde pålagt sønnene til Jakob,+ han som han hadde gitt navnet Israel+ 35  — da Jehova sluttet en pakt+ med dem og befalte dem, idet han sa: «Dere skal ikke frykte andre guder,+ og dere skal ikke bøye dere for dem eller tjene dem* eller ofre til dem.+ 36  Men Jehova, som førte dere opp fra Egypts land med stor makt og utrakt arm,+ ham skal dere frykte,+ og ham skal dere bøye dere for,+ og ham skal dere ofre til.+ 37  Og de forordninger+ og de rettslige avgjørelser+ og den lov og det bud som han skrev opp for dere,+ skal dere alltid være nøye med å følge,+ og dere skal ikke frykte andre guder. 38  Og den pakt som jeg har sluttet med dere, skal dere ikke glemme;+ og dere skal ikke frykte andre guder.+ 39  Men det er Jehova+ DERES Gud dere skal frykte, for det er han som skal utfri dere av alle DERES fienders hånd.»+ 40  Og de adlød ikke, men handlet i samsvar med sin tidligere religion.+ 41  Og disse nasjonene begynte å frykte Jehova,+ men det viste seg at det var sine egne utskårne bilder de tjente. Når det gjelder både deres sønner og deres sønnesønner, så gjør de den dag i dag akkurat som deres forfedre gjorde.

Fotnoter

El.: «Og de fortsatte å tilbe (yte hellig tjeneste for)». Hebr.: wajja‛avdhụ; gr.: kai elạtreusan. Se fotn. til 2Mo 3:12.
El.: «vitnesbyrd».
El.: «avkom».
«fra Babylon», LXXVg; hebr.: mibBavẹl, «fra Babel».
Bokst.: «dom; rett; rettslige avgjørelse». Hebr.: misjpạt; gr.: krịma; lat.: legịtima.
«Gud». Hebr.: ’Elohẹ; gr.: tou theou; lat.: Dẹi.
«sin egen gud». El.: «sine egne guder». Hebr.: ’elohạw, flt.; gr.: theous autọn, flt.; lat.: dẹum sụum, ent.
«samaritanene». Hebr.: hasjsjomeronịm; eneste sted hvor dette ordet forekommer i M.
«hver enkelt nasjon». Bokst.: «nasjon, nasjon». Hebr.: goj goj, med distributiv betydning, som i begynnelsen av verset.
Ved en liten tekstrettelse; M: «sine» el. «deres».
Ved en liten tekstrettelse; M: «sine» el. «deres».
«tjene dem». El.: «tilbe dem; yte dem hellig tjeneste». Hebr.: tha‛avdhụm; gr.: latreusete autois. Se fotn. til 2Mo 3:12.