Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Krønikebok 21:1–20

21  Til slutt la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre+ og ble begravet hos sine forfedre+ i Davidsbyen; og hans sønn Jehọram+ begynte å regjere i hans sted.  Og han hadde brødre, sønner av Jehọsjafat: Asạrja* og Jẹhiel og Sakạrja og Asạrja* og Mịkael og Sjefạtja; alle disse var sønner av Jehọsjafat, Israels* konge.  Derfor gav deres far dem mange gaver+ i form av sølv og gull og utsøkte ting og dessuten befestede byer i Juda;+ men kongedømmet gav han til Jehọram,+ for han var den førstefødte.+  Da Jehọram stod fram over sin fars kongedømme, gikk han i gang med å styrke sin stilling, og han drepte derfor alle sine brødre+ med sverdet og likeså noen av Israels fyrster.  Trettito år gammel var Jehọram da han begynte å regjere, og i åtte år regjerte+ han i Jerusalem.  Og han vandret på Israels kongers vei,+ slik som de av Ạkabs hus hadde gjort; for Ạkabs datter var blitt hans hustru,+ og han fortsatte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne.+  Men Jehova ville ikke ødelegge Davids hus,+ på grunn av den pakt+ som han hadde sluttet med David, og ettersom han hadde sagt at han skulle gi ham+ og hans sønner en lampe for alltid.+  I hans dager gjorde Ẹdom+ opprør mens de var under Judas hånd,+ og satte så en konge til å regjere over seg.+  Da drog Jehọram over sammen med sine høvedsmenn, og alle vognene var med ham. Og det skjedde at han brøt opp om natten og tok til å slå edomittene som omringet ham og høvedsmennene for vognene. 10  Men Ẹdom har fortsatt sitt opprør mot Judas hånd fram til denne dag. Det var da, på samme tid, at Lịbna+ begynte å gjøre opprør mens de var under hans hånd, fordi han hadde forlatt Jehova, sine forfedres Gud.+ 11  Han hadde også laget offerhauger+ på fjellene i Juda for å få Jerusalems innbyggere til å ha umoralsk omgang+ og for å føre Juda på avveier.+ 12  Til slutt kom det en skrivelse+ til ham fra profeten Elịa,*+ og den lød: «Dette er hva Jehova, din forfader Davids Gud, har sagt: ’Fordi du ikke har vandret på din far Jehọsjafats veier+ eller på Ạsas, Judas konges, veier,+ 13  men du vandrer på Israels kongers vei+ og får Juda og Jerusalems innbyggere til å ha umoralsk omgang,+ på samme måte som Ạkabs hus fikk folk til å ha umoralsk omgang,+ og du til og med har drept dine egne brødre,+ din fars husstand, som var bedre enn du, 14  se, derfor tilføyer Jehova ditt folk+ og dine sønner+ og dine hustruer og all din eiendom et hardt slag.+ 15  Og du vil bli rammet av mange sykdommer,+ av sykdom i dine innvoller, inntil dine innvoller kommer ut på grunn av sykdommen, som varer ved dag etter dag.’»+ 16  Dermed egget Jehova ånden+ til filisterne+ og de araberne+ som bodde ved siden av* etiopierne,*+ mot Jehọram. 17  Og de drog opp til Juda og trengte inn i landet og førte bort alle eiendeler som fantes i kongens hus,+ og også hans sønner og hans hustruer,+ og det ble ingen sønn tilbake hos ham unntatt Jehọakas,+ hans yngste sønn. 18  Og etter alt dette plaget Jehova ham med en uhelbredelig sykdom i hans innvoller.+ 19  Og det skjedde i de dagene som fulgte, ja, da et tidsrom av to hele år var gått, at hans innvoller+ kom ut under hans sykdom, og etter hvert døde han i sine alvorlige sykdommer; og hans folk laget ikke noen begravelsesbrenning for ham, lik begravelsesbrenningen+ for hans forfedre. 20  Trettito år gammel var han da han begynte å regjere, og i åtte år regjerte han i Jerusalem. Til slutt gikk han bort uten å være ønsket.*+ Og de begravet ham i Davidsbyen,+ men ikke i kongenes gravsteder.+

Fotnoter

«Asarja». Hebr.: ‛Azarjạh.
«og Asarja». Hebr.: wa‛Azarjạhu.
«Israels», M(hebr.: Jisra’ẹl)Vg; LXXSyVgc og ca. 40 hebr. hss.: «Judas».
«fra . . . Elia». Hebr.: me’Elijjạhu; dette er det eneste stedet i Krønikebøkene hvor Elia blir nevnt. Se fotn. til 1Kg 17:1, «Elia».
El.: «som stod under [etiopiernes] kontroll».
«etiopierne», LXXVg; hebr.: kusjịm, «kusjittene».
El.: «uten at noen savnet ham».