Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Krønikebok 20:1–37

20  Og det skjedde etter dette at Mọabs+ sønner og Ạmmons+ sønner og sammen med dem noen av Ạmmonim*+ kom mot Jehọsjafat for å føre krig.+  Folk kom da og fortalte det til Jehọsjafat og sa: «Det er kommet en stor folkemengde mot deg fra området ved havet,* fra Ẹdom;*+ og se, de er i Hạsason-Tạmar, det vil si En-Gẹdi.»+  Da ble Jehọsjafat redd+ og vendte sitt ansikt mot Jehova for å søke ham.+ Han utropte så en faste+ for hele Juda.  Til slutt ble de som tilhørte Juda, samlet for å spørre Jehova.+ Ja, fra alle byene i Juda kom de for å rådspørre Jehova.+  Da stilte Jehọsjafat seg i Judas og Jerusalems menighet* i Jehovas hus+ foran den nye forgården,+  og han sa så:+ «Jehova, våre forfedres Gud,+ er ikke du Gud i himlene,+ og hersker ikke du over alle nasjonenes riker,+ og er det ikke kraft og velde i din hånd, så ingen kan holde stand mot deg?+  Var det ikke du, vår Gud,+ som drev bort innbyggerne i dette landet foran ditt folk Israel+ og så gav+ det til Abrahams ætt, ætten til ham som elsket deg,*+ til uavgrenset tid?  Og de bosatte seg i det, og de gikk i gang med å bygge deg en helligdom i det for ditt navn,+ idet de sa:  ’Hvis det kommer ulykke over oss,+ sverd, straffedom eller pest+ eller hungersnød,+ så la oss stå framfor dette huset+ og framfor deg (for ditt navn+ er i dette huset), så vi kan rope til deg om hjelp i vår trengsel, og måtte du da høre og frelse.’+ 10  Og nå, se, Ạmmons sønner+ og Mọab+ og folket fra Sẹ’irs fjellområde,*+ som du ikke tillot Israel å trenge inn iblant da de kom fra Egypts land, men de vek bort fra dem og tilintetgjorde dem ikke,+ 11  ja, se, de lønner+ oss ved å komme inn for å drive oss ut av din eiendom, som du lot oss få i eie.+ 12  Vår Gud, kommer du ikke til å holde dom over dem?+ For i oss er det ingen kraft overfor denne store folkemengden som kommer mot oss,+ og vi vet ikke hva vi skal gjøre,+ men våre øyne er vendt mot deg.»+ 13  Hele tiden stod alle de som tilhørte Juda, framfor Jehova,+ også deres små barn,+ deres hustruer og deres sønner. 14  Jahạsiel var sønn av Sakạrja, sønn av Benạja, sønn av Jẹ’iel, sønn av Mattạnja, en levitt av Ạsafs+ sønner. Nå kom Jehovas ånd+ over ham midt i menigheten. 15  Og han sa: «Gi akt, hele Juda og dere Jerusalems innbyggere og kong Jehọsjafat! Dette er hva Jehova har sagt til dere: ’Vær ikke redde+ eller skrekkslagne på grunn av denne store folkemengden; for striden er ikke DERES, men Guds.+ 16  Dra ned mot dem i morgen. Se, de er på vei opp gjennom Sis-passet; og dere vil med sikkerhet finne dem ved enden av elvedalen foran Jẹruel-ødemarken. 17  Dere vil ikke behøve å kjempe+ i dette tilfellet. Still dere opp, stå stille+ og se at Jehova frelser+ dere. Juda og Jerusalem, vær ikke redde eller skrekkslagne.+ Dra ut mot* dem i morgen, og Jehova skal være med dere.’»+ 18  Straks bøyde Jehọsjafat seg ned med ansiktet mot jorden,+ og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned framfor Jehova for å vise Jehova ærbødighet.+ 19  Så reiste levittene+ seg, de som var av kehatittenes+ sønner og av korahittenes+ sønner, for å lovprise Jehova, Israels Gud, med usedvanlig høy røst.+ 20  Så stod de tidlig opp om morgenen og drog ut til Tekọa-ødemarken.+ Og idet de drog ut, stod Jehọsjafat fram og sa: «Hør meg, Juda og dere Jerusalems innbyggere!+ Tro+ på Jehova DERES Gud, så dere kan bestå lenge. Tro på hans profeter,+ så det kan lykkes for dere.» 21  Videre rådførte+ han seg med folket og stilte opp sangere+ for Jehova og dem som frambar lovprisning+ i hellig prydelse+ mens de drog ut foran de væpnede mennene,+ idet de sa: «LOVPRIS Jehova,+ for til uavgrenset tid varer hans kjærlige godhet.»*+ 22  Og på det tidspunktet da de stemte i med gledesrop og lovprisning, la Jehova noen menn i bakhold+ mot Ạmmons sønner, Mọab og folket fra Sẹ’irs fjellområde, som var på vei inn i Juda, og de gav seg til å slå hverandre ned.+ 23  Og Ạmmons sønner og Mọab reiste seg så mot innbyggerne i Sẹ’irs fjellområde+ for å vie dem til tilintetgjørelse og utslette dem; og så snart de var ferdige med Sẹ’irs innbyggere, hjalp de alle til med å gjøre ende på hverandre.+ 24  Men Juda kom til vakttårnet i ødemarken.+ Da de vendte sine ansikter mot folkemengden, se, da lå de der; deres døde kropper var falt til jorden,+ og ingen hadde sluppet unna. 25  Jehọsjafat og hans folk kom da for å røve byttet+ fra dem, og de fant blant dem mengder av både eiendeler og klær* og attråverdige gjenstander; og de gikk i gang med å ta bytte fra dem til seg selv, inntil de ikke kunne bære mer.+ Og det gikk tre dager mens de røvet byttet, for det var stort. 26  Og den fjerde dagen samlet de seg på Berạka-lavsletten, for der velsignet de Jehova.+ Derfor gav de dette stedet navnet+ Berạka-lavsletten,* et navn det har hatt til denne dag. 27  Deretter vendte alle Judas og Jerusalems menn tilbake, med Jehọsjafat i spissen for seg, for å vende tilbake til Jerusalem med fryd, for Jehova hadde latt dem fryde seg over sine fiender.+ 28  De kom så til Jerusalem, til Jehovas hus,+ med strengeinstrumenter+ og med harper+ og med trompeter.+ 29  Og redsel+ for Gud kom over alle landenes riker da de hørte at Jehova hadde kjempet mot Israels fiender.+ 30  Derfor hadde Jehọsjafats kongerike ro, og hans Gud fortsatte å gi ham ro rundt omkring.+ 31  Og Jehọsjafat+ fortsatte å regjere over Juda. Trettifem år gammel var han da han begynte å regjere, og i tjuefem år regjerte han i Jerusalem. Og hans mors navn var Asụba;+ hun var datter av Sjịlhi. 32  Og han vandret på sin far Ạsas vei,+ og han vek ikke av fra den; han gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ 33  Men offerhaugene+ forsvant ikke; og folket hadde ennå ikke beredt sitt hjerte for sine forfedres Gud.+ 34  Og Jehọsjafats øvrige anliggender, de første og de siste, se, de står oppskrevet blant Jẹhus, Hanạnis+ sønns, ord,+ som ble tatt inn i Boken+ om Israels konger. 35  Og etter dette inngikk Jehọsjafat, Judas konge, partnerskap med Akạsja,+ Israels konge, som handlet ondt.+ 36  Han gjorde ham nemlig til sin partner når det gjaldt å bygge skip som skulle gå til Tạrsis,+ og de bygde skip i Ẹsjon-Gẹber.+ 37  Men Eliẹser, sønn av Dodavạhu fra Marẹsja, talte profetisk mot Jehọsjafat og sa: «Fordi du har inngått partnerskap med Akạsja,+ skal Jehova i sannhet bryte ned dine foretagender.»+ Og skipene ble slått til vrak,+ og de hadde ikke styrke i behold til å gå til Tạrsis.+

Fotnoter

«noen av Ammonim». Bokst.: «av (fra) Ammonim». Hebr.: meha‛Ammonịm, flt. med bestemt artikkel. Ved en ombytting av to bokstaver i M: «Me’unim; me’unittene»; LXX: «mineerne»; Vgc: «ammonittene».
Dvs. Dødehavet.
«fra Edom», ett hebr. hs.; hebr.: me’Arạm, «fra Aram (Syria)»; gr.: apọ Syrịas; lat.: de Sỵria; Sy: «Rødehavet».
«i . . . menighet». Hebr.: biqhạl; gr.: en ekklesịai.
«ham som elsket deg». El.: «din venn». Hebr.: ’ohavkhạ (av verbet ’ahạv, «å elske»). Lat.: amịci tụi.
El.: «Ammons, Moabs og Se’irs fjellområdes sønner».
El.: «foran; framfor». Se fotn. til 1Mo 10:9, «i opposisjon til».
El.: «hans lojale kjærlighet».
«klær», Vg og 7 hebr. hss.; M: «døde kropper».
«Beraka» betyr «velsignelse».