Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

2. Krønikebok 18:1–34

18  Og Jehọsjafat fikk etter hvert rikdom og herlighet i overflod;+ men han inngikk en ekteskapsallianse+ med Ạkab.+  Noen år senere drog han så ned til Ạkab i Samạria;+ og Ạkab gikk i gang med å ofre sauer+ og kveg i stor mengde for ham og for de folkene som var med ham. Og han begynte å lokke+ ham til å dra opp mot Rạmot-Gịlead.+  Og Ạkab, Israels konge, sa så til Jehọsjafat, Judas konge: «Går du med meg til Rạmot-Gịlead?»+ Da sa han til ham: «Jeg er som du, og mitt folk er som ditt folk og er med deg i krigen.»+  Jehọsjafat sa imidlertid til Israels konge: «Jeg ber deg, spør+ først etter Jehovas ord.»  Da samlet Israels konge profetene,+ fire hundre mann, og sa til dem: «Skal vi dra i krig mot Rạmot-Gịlead, eller skal jeg la det være?»+ Og de begynte å si: «Dra opp, og den sanne Gud kommer til å gi byen i kongens hånd.»  Men Jehọsjafat sa: «Er det ikke enda en av Jehovas profeter her?+ La oss i så fall spørre gjennom ham.»+  Da sa Israels konge til Jehọsjafat:+ «Det er enda en mann+ en kan spørre Jehova gjennom, men jeg for min del hater ham i sannhet,+ for han profeterer ikke godt om meg, bare ondt alle sine dager.+ Det er Mikạja,* Jịmlas sønn.»+ Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»+  Da kalte Israels konge til seg en hoffmann+ og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jịmlas sønn.»+  Nå satt Israels konge og Jehọsjafat, Judas konge, hver på sin trone, iført sine kledninger,+ og de satt på treskeplassen ved inngangen til Samạrias port; og alle profetene opptrådte som profeter framfor dem.+ 10  Sidkịa, Kena’ạnas sønn, laget seg nå horn+ av jern og sa: «Dette er hva Jehova har sagt:+ ’Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’»+ 11  Og alle de andre profetene profeterte det samme, idet de sa: «Dra opp til Rạmot-Gịlead og la det lykkes for deg,+ og Jehova skal med sikkerhet gi byen i kongens hånd.»+ 12  Og sendebudet som gikk for å tilkalle Mikạja, talte til ham og sa: «Se, profetenes ord lover enstemmig* godt for kongen; og jeg ber deg, la ditt ord bli som et fra dem,+ og du må tale noe godt.»+ 13  Men Mikạja* sa: «Så sant Jehova lever,+ det min Gud sier, det skal jeg tale.»+ 14  Deretter kom han inn til kongen, og kongen sa så til ham: «Mikạja,* skal vi dra i krig til Rạmot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» Straks sa han: «Dra opp, og la det lykkes for deg; og de vil bli gitt i DERES hånd.»+ 15  Da sa kongen til ham: «Hvor mange ganger skal jeg ta deg i ed+ på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Jehovas navn?»+ 16  Han sa da: «Jeg ser i sannhet alle israelittene spredt på fjellene, som sauer som ikke har noen hyrde.+ Og Jehova sa så: ’Disse har ingen herrer.+ La dem vende tilbake, hver til sitt hus, i fred.’»+ 17  Så sa Israels konge til Jehọsjafat: «Sa jeg ikke til deg: ’Han kommer ikke til å profetere gode ting om meg, bare onde’?»+ 18  Og han sa videre: «Derfor, HØR Jehovas ord:+ Jeg ser i sannhet Jehova sitte på sin trone+ og hele himlenes hær+ stå til høyre for ham og til venstre for ham.+ 19  Og Jehova sa så: ’Hvem vil narre Ạkab, Israels konge, så han drar opp og faller ved Rạmot-Gịlead?’ Og de talte, idet den ene sa så, og den andre sa så.+ 20  Til slutt kom en ånd+ fram og stilte seg framfor Jehova og sa: ’Jeg — jeg skal narre ham.’ Da sa Jehova til ham: ’På hvilken måte?’+ 21  Til dette sa han: ’Jeg skal gå av sted og sannelig bli en bedragersk ånd i alle hans profeters munn.’+ Da sa han: ’Du kommer til å narre ham, og hva mer er, du kommer til å lykkes.+ Gå ut og gjør slik!’+ 22  Og nå, se, Jehova har lagt en bedragersk ånd i disse dine profeters munn;+ men Jehova selv har talt ulykke angående deg.»+ 23  Sidkịa,+ Kena’ạnas sønn,+ gikk nå fram og slo Mikạja+ på kinnet+ og sa: «På hvilken vei gikk Jehovas ånd videre fra meg for å tale til deg?»+ 24  Til dette sa Mikạja: «Se, du får se hvilken vei det var, den dagen+ du går inn i det innerste rommet for å gjemme deg.»+ 25  Så sa Israels konge: «TA Mikạja og før ham tilbake til Ạmon, byens høvedsmann, og til Jọasj, kongens sønn.+ 26  Og dere skal si: ’Dette er hva kongen har sagt: «SETT denne mannen i varetektshuset+ og gi ham nedsatt rasjon av brød+ og nedsatt rasjon av vann, inntil jeg kommer tilbake i fred.»’»+ 27  Da sa Mikạja: «Hvis du virkelig kommer tilbake i fred, har Jehova ikke talt med* meg.»+ Og han tilføyde: «Hør, alle dere folkeslag.»+ 28  Og Israels konge og Jehọsjafat, Judas konge, drog så opp til Rạmot-Gịlead.+ 29  Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle+ meg og gå* i striden, men ta du dine egne klær på.»+ Dermed forkledde Israels konge seg, og deretter gikk de i striden.+ 30  Men kongen i Syria hadde befalt høvedsmennene for sine vogner og sagt: «Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.»+ 31  Og det skjedde, så snart høvedsmennene for vognene så Jehọsjafat, at de sa til seg selv: «Det er Israels konge.»+ Derfor vendte de seg mot ham for å kjempe; og Jehọsjafat begynte å rope om hjelp,+ og Jehova selv hjalp ham,+ og Gud lokket dem straks bort fra ham.+ 32  Og det skjedde da høvedsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, at de straks vendte om og sluttet å følge etter ham.+ 33  Og det var en mann som intetanende spente buen, men han kom til å treffe+ Israels konge mellom vedhengene og panserskjorten. Da sa han til vognstyreren:+ «Snu, og du må føre meg ut fra leiren, for jeg er hardt såret.»+ 34  Og striden ble stadig hardere den dagen, og Israels konge måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne, til om kvelden; og etter hvert døde han, ved den tiden da solen gikk ned.+

Fotnoter

Se fotn. til 1Kg 22:8.
Bokst.: «[med] én munn».
Hebr.: Mikhạjehu. Se fotn. til Mi, bokens navn.
Hebr.: Mikhạh, «Mika».
El.: «ved».
«Jeg skal forkle meg og gå». Bokst.: «[Det skal være] en forkleing og en gåing inn», dvs. for Akabs vedkommende. De hebr. verbformene anses for å være i infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).