Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Samuelsbok 30:1–31

30  Og det skjedde mens David og hans menn nærmet seg Sịklag+ den tredje dagen, at amalekittene+ gjorde innfall i sør og i Sịklag; og de gikk i gang med å slå Sịklag og å brenne byen med ild  og å føre kvinnene+ og alle som* var i den, bort som fanger, fra den minste til den største. De slo ingen* i hjel, men drev dem med seg og drog sin vei.  Da David og hans menn kom til byen, se, da var den brent med ild, og deres hustruer og deres sønner og deres døtre var blitt ført bort som fanger.  Og David og folket som var med ham, hevet sin røst og begynte å gråte,+ inntil de ikke hadde kraft til å gråte mer.  Også Davids to hustruer var blitt ført bort som fanger — Akịnoam+ fra Jịsre’el og Ạbigajil,+ karmelitten Nạbals hustru.  Og David kom i stor trengsel,+ for folket sa at de ville steine ham;+ for alt folket var blitt bitre i sjelen,+ hver og én på grunn av sine sønner og sine døtre. Da begynte David å styrke seg hos Jehova sin Gud.+  Så sa David til presten Abjạtar,+ Akimẹleks sønn: «Jeg ber deg, hent ẹfoden+ til meg.» Og Abjạtar kom til David med ẹfoden.  Og David begynte å spørre Jehova,+ idet han sa: «Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kommer jeg til å innhente dem?» Da sa han+ til ham: «Sett etter dem, for du skal visselig innhente dem, og du skal visselig bringe utfrielse.»+  Straks drog David av sted, han og de seks hundre mennene+ som var med ham, og de fortsatte helt til Bẹsor-elvedalen, og de som skulle bli igjen, stanset. 10  Og David fortsatte forfølgelsen,+ han og fire hundre mann, men to hundre mann, som var for trette til å gå over Bẹsor-elvedalen,+ stanset. 11  Etter en stund fant de en mann, en egypter,+ ute på marken. Da tok de ham med seg til David og gav ham brød, så han kunne spise, og gav ham vann å drikke. 12  Dessuten gav de ham en skive av en kake av pressede fikener og to kaker av rosiner.+ Så spiste han, og hans ånd+ vendte tilbake til ham; for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter. 13  Nå sa David til ham: «Hvem hører du til, og hvor er du fra?» Til dette sa han: «Jeg er en egyptisk tjener, slave for en amalekittisk mann, men min herre forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.+ 14  Det var vi som gjorde innfall i keretittenes+ sørlige område og i det som hører til Juda, og i Kạlebs+ sørlige område; og Sịklag brente vi med ild.» 15  Da sa David til ham: «Vil du føre meg ned til denne røverflokken?» Til dette sa han: «Sverg+ da ved Gud* overfor meg at du ikke skal slå meg i hjel, og at du ikke skal overgi meg i min herres hånd,+ så skal jeg føre deg ned til denne røverflokken.»* 16  Dermed førte han ham ned,+ og der lå de spredt uten orden over hele landets overflate og spiste og drakk og holdt fest+ på grunn av hele det store byttet som de hadde tatt fra filisternes land og Juda land.+ 17  Og David slo dem nå fra morgendemringen til kvelden, så han kunne vie dem til tilintetgjørelse;* og ikke en mann av dem slapp unna,+ unntatt fire hundre unge menn som red på kameler og la på flukt. 18  Og David berget så alt det som amalekittene hadde tatt;+ også sine to hustruer berget David. 19  Og ingenting manglet av det som var deres, verken smått eller stort eller sønner eller døtre eller noe av byttet, nei ikke noe som de hadde tatt til seg selv.+ Alt sammen tok David tilbake. 20  Og David tok alt småfeet og storfeet, som de drev foran resten av buskapen. Da sa de: «Dette er Davids bytte.»+ 21  Omsider kom David til de to hundre mennene+ som hadde vært for trette til å dra med David,* og som de* hadde latt bli ved Bẹsor-elvedalen; og de kom ut for å møte David og for å møte folket som var med ham. Da David kom fram til folket, begynte han å spørre dem hvordan de hadde det. 22  Men hver ond og udugelig mann+ blant de menn som hadde fulgt David, svarte og sa gjentatte ganger: «Siden de ikke gikk med oss,* gir vi dem ikke noe av byttet som vi har berget, bortsett fra at hver enkelt skal få sin hustru og sine sønner; la dem så ta dem med seg og gå.» 23  Men David sa: «Slik må dere ikke gjøre, mine brødre, med det Jehova har gitt oss,+ idet han vernet om oss+ og gav den røverflokken som kom imot oss, i vår hånd.+ 24  Og hvem vil høre på dere hva denne uttalelsen angår?* For andelen til den som ble ved oppakningen,+ skal være som andelen til den som drog ned i striden. Alle skal dele med hverandre.»+ 25  Og slik ble det fra den dagen av — han har latt det stå fast som en forordning og en rettslig avgjørelse+ for Israel til denne dag. 26  Da David kom til Sịklag, gav han seg til å sende noe av byttet til de eldste i Juda, hans venner,+ idet han sa: «Her er en velsignelsesgave+ til dere av byttet fra Jehovas fiender.» 27  Det var til dem i Betel+ og til dem i Rạmot+ i sør og til dem i Jạttir+ 28  og til dem i Ạroer og til dem i Sịfmot og til dem i Esjtemọa+ 29  og til dem i Rạkal og til dem i jerahme’elittenes+ byer og til dem i kenittenes+ byer 30  og til dem i Họrmah+ og til dem i Bor-Ạsjan+ og til dem i Ạtak 31  og til dem i Hẹbron+ og til alle de stedene hvor David hadde vandret omkring, han og hans menn.

Fotnoter

«kvinnene og alt det som», LXX; M: «kvinnene som».
«ingen» el. «ingen mann», MVg; LXX: «verken mann eller kvinne».
«ved Gud». Hebr.: vE’lohịm; gr.: katạ tou theou; lat.: per Dẹum.
LXXLagarde tilføyer: «Og han sverget overfor ham.»
«så han kunne vie dem til tilintetgjørelse», ved en tekstrettelse; M: «tilhørende deres følgende dag».
El.: «etter David».
«de», M; LXXSyVg: «han».
«med oss», LXXSyVg og 6 hebr. hss.; M: «med meg».
«hva denne uttalelsen angår?», MSyVg; LXX: «hva denne uttalelsen angår? For de er ikke ringere enn dere er».